Statute in Restraint of Appeals

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Statute in Restraint of Appeals (24 Henry VIII. c. 12) var en lov som ble vedtatt av Det engelske parlamentet i 1533. Den regnes av mange historikere som det viktigste juridiske fundamentet for reformasjonen i England.

Utkastet til loven ble forfattet av Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex på vegne av Henrik VIII. Den forbød alle anker til paven, i religiøse såvel som verdslige saker, og gjorde kongen til høyeste rettslige instans i England, Wales og engelske besittelser. Dette ble oppnådd ved å hevde at den engelske kronen var en keiserkrone, både fordi den engelske monarken styrte regjerte i flere nasjoner og fordi Henriks historikere sporet hans slekt tilbake til Brutus av Troja.

Loven gjorde det forbudt å akseptere pavelig autoritet eller å følge pavelige befalinger. Den ble fulgt året etter av den første Act of Supremacy, som utnevnte Henrik VIII til «det eneste overhode på jorden for Den engelske kirke kalt Anglicana Ecclesia». Alle i riket måtte anerkjenne dette, ettersom parlamentsvedtak automatisk endret tidligere konstitusjonelle ordninger. Å ikke anerkjenne loven ble regnet som høyforræderi.

De to lovene åpnet for at Thomas Cranmer kunne annullere ekteskapet mellom Henrik VIII og Katarina av Aragon, slik at kongen kunne gifte seg med Anne Boleyn.