Slaget om Dublin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Slaget om Dublin
Konflikt: Den irske borgerkrig
Dato 28. juni5. juli 1922
Sted Dublin
Resultat
Fristatshæren seiret
Parter
IRA Den irske fristatens hær
Kommandanter
Rory O'Connor
Oscar Traynor
Michael Collins
Styrker
200 i Four Courts, 500 i resten av byen 4000
Tap
Minst 30 døde, flere såret og over 400 fanger Minst 30 døde og flere såret, minst 250 sivile drept eller såret

Slaget om Dublin var den første trefningen i den irske borgerkrig. Det fant sted 28. juni til 5. juli 1922 og var egentlig en rekke mindre kamper om kontrollen over Dublin.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

I april 1922 tok en gruppe på omkring 200 medlemmer av IRA, som var motstandere av den anglo-irske traktat, kontroll over Four Courts i Dublin. Fristatens militære leder, Michael Collins forsøkte i det lengste å slippe å angripe bygningen, ettersom han visste at dette ville utløse en borgerkrig. IRA på sin side håpet at britene ville angripe, ettersom dette kunne forene de to irske fraksjonene – tilhengere og motstandere av traktaten – mot en felles fiende.

Ironisk nok var det en handling Collins selv beordret som utløste behovet for å gripe inn mot IRA. 22. juni 1922 ble den pensjonerte britiske generalen Henry Hughes Wilson skutt ned og drept i Belgravia i London. Britene mente det var IRA som stod bak, og krevde at Collins tok affære mot okkupantene i Four Courts, ellers ville de selv gjøre det. For Collins var det viktig å ikke gi britene et påskudd for å sette inn styrker i Irland, og han ble dermed tvunget til å angripe. Det britene ikke visste var at det var Collins selv som hadde beordret drapet på Wilson, som represalie etter angrep mot katolikker i Nord-Irland.

27. juni kidnappet IRA-soldatene i Four Courts en general i Irish Army, J.J. O'Connell. Dermed var begeret fullt, og Collins fikk låne kanoner av britene for å angripe bygningen. Regjeringen utnevnte så Collins til øverstkommanderende for hæren. Angrepet på Four Courts hadde ikke vært den første skuddvekslingen mot fraksjonene, men den representerte begynnelsen på full borgerkrig, ettersom tidligere sammenstøt hadde vært små skuddvekslinger som ikke forhindret en mulig fredelig løsning.

Angrepet på Four Courts[rediger | rediger kilde]

Collins aksepterte et tilbud om to 18-punds kanoner med ammunisjon fra britene. De fikk bare utlevert 200 av de 10 000 skuddene britene hadde liggende i Dublin, men ettersom IRA-soldatene bare hadde lette håndvåpen var dette tilstrekkelig. En kanon ble plassert på Parliament Street og den andre på Winetavern Street, på den andre siden av Liffey fra Four Courts. Etter at et ultimatum hadde blitt gitt, begynte de beskytningen den 28. juni.

Blant de 180–200 som befant seg i bygningen var 12 medlemmer av det øverste råd i IRA, inkludert øverstkommanderende Joe McKelvey, lederen for ingeniørenheten Rory O'Connor og kvartermesteren Liam Mellows. Soldatene var fra 1. og 2. bataljon i IRA 1. Dublinbrigade, ledet av kommandant Paddy O'Brien. De fleste var utstyrt med rifler, men det var også fem maskinpistoler og to lette maskingevær av merket Lewis, samt en erobret panserbil kalt «The Mutineer». Medlemmene av det øverste råd var de politiske lederne under okkupasjonen, men gjorde tjeneste som vanlige soldater under Ernie O'Malley, kommandanten for IRAs 2. sørlige divisjon. Bygningen ble til en viss grad befestet, ved at det ble lagt miner rundt den, og dører og vinduer ble barrikadert. Lederne bestemte at de ikke skulle skyte først, slik at de hadde et moralsk overtak over Fristatens styrker. Fristatshæren kunne dermed fritt omringe bygningen.

Etter at den første dagens beskytning ikke hadde gitt noen effekt, lånte britene ut to kanoner til, og tilbød en 60-punds haubits og til og med flybombing av bygningen. Collins sa nei til haubitsen og flybombingen, fordi han fryktet store sivile tap dersom slike våpen ble brukt.

Den 29. juni stormet Fristatens styrker den østlige fløyen. De mistet 3 drepte og 14 sårede, men tok 33 fanger. Tidlig om morgenen 30. juni ble Paddy O'Brien såret av splinter, og Ernie O'Malley tok over den militære kommandoen. På det tidspunkt hadde bygningen blitt skutt i brann. Det kom ordre fra Oscar Traynor, kommandanten for traktatmotstanderne i IRA i Dublin, om å overgi bygningen, ettersom han ikke kunne komme frem for å hjelpe dem.

I kaoset rundt overgivelsen ble en stor eksplosjon utløst i den vestlige fløyen, som hadde blitt brukt som ammunisjonslager. Den inntraff midt i Irish Public Records Office, og dermed ble arkiver som dokumenterte tusen års politisk og kirkelig historie i Irland fullstendig ødelagt. Det har vært hevdet at eksplosjonen skyldte en felle, men IRA har alltid nektet for dette. O'Malley overgav kort tid etter dette Four Courts til Paddy Daly, fra Fristatens Dublin Guard.

På dette tidspunkt var mange fortsatt forvirret omkring sin lojalitet, da mange av de som nå stod mot hverandre hadde kjempet sammen mot britene i IRA under den irske uavhengighetskrig. Flere av IRA-lederne klarte å flykte med hjelp fra gamle venner på den andre siden; blant de mest fremtredende av disse var Ernie O'Malley og Sean Lemass.

Kampene i O'Connell Street[rediger | rediger kilde]

Selv om Fristaten lyktes i å ta Four Courts fortsatte kampene en uke til, helt til den 5. juli. Den 29. juni tok IRA-soldater under ledelse av Oscar Traynor kontroll over O'Connell Street for å avlede Fristatshæren fra angrepet på Four Courts. Bare omkring IRA-soldater sluttet seg til Traynors styrker; mange var ikke rede til å ta opp våpen mot sine egne landsmenn.

Republikanerne forskanset seg i bygninger i den nordøstlige enden av gaten. De hadde også til og begynne med en bygning i vestenden, YMCAs bygning, men denne ble slått ut da Fristatens styrker gravde en tunnel under og sprengte en bombe der. Traynors menn holdt ut inntil artilleri, beskyttet av panserbiler, begynte å beskyte dem. De fleste av dem rømte da bygningene tok fyr. Blant de falne var Cathal Brugha, som ble igjen i Hamman Hotel etter at de fleste andre hadde rømt. Han ble skutt i låret da han forlot den brennende bygningen alene for å konfrontere Fristatshæren, og døde senere av blodtapet.

Etter dette var det bare noen spredde kamper mens IRA-grupper ble spredd.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Det var totalt omkring 65 drepte og 28 sårede blant soldatene, samt at 400 republikanere ble tatt til fange. De sivile tapene var over 250 drepte og sårede, og dette høye tallet skyldes først og fremst bruken av artilleri inne i et tett befolket byområde.

Etter at kampene var over hadde Fristaten full kontroll over hovedstaden, og traktatmotstandernes styrker spredde seg rundt i landet. Det ble foretatt flere arrestasjoner i dagene som fulgte, og den 31. juli ble Harry Boland skutt ned og drept i Skerries.

Oscar Traynor, Ernie O'Malley og andre IRA-medlemmer som unnslapp samlet seg i Blessington, omkring 30 km sørvest for Dublin. De møtte der en IRA-styrke fra Tipperary, som var på vei for å hjelpe styrkene i Dublin, men som var for sent ute. Styrken vendte i stedet sørover og tok flere byer, blant annet Eniscorthy og Carlow, men måtte snart oppgi dem. De fleste av soldatene trakk seg så lenger sørover, til den såkalte Munster Republic, området sørvest for en linje mellom Limerick og Waterford. Dette området ble tatt i Fristatsoffensiven i juli og august 1922.

Fire av republikanerne som ble tatt til fange i Four Courts – Rory O'Connor (irsk republikaner), Liam Mellows, Joe McKelvey og Richard Barret – ble senere henrettet av Fristaten som represalie for drapet på parlamentsmedlemmet Sean Hales.

Gaten hvor Cathal Brugha falt fikk senere navnet Cathal Brugha Street til ære for ham, ettersom Burgha tidligere hadde vært en sentral person i kampen for et selvstendig Irland.