Henry Hughes Wilson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Henry Hughes Wilson, British general, photo portrait standing in uniform.jpg

Henry Hughes Wilson, 1. baronett Wilson (født 5. mai 1864, død 22. juni 1922) var en britisk feltmarskalk og konservativ politiker.

Han ble født i Curryhgrane ved Ballinalee i Longford i Irland, som andre sønn av James og Constance Wilson. Etter utdannelse ved Marlborough College forsøkte han å komme inn på hærskolene Woolwich og Sandhurst mellom 1880 og 1882, men lyktes ikke. Han klarte i 1882 å få kommisjon som løytnant i Longfordmilitsen, en militsbataljon under The Rifle Brigade. Han ble derfra slyttet over i en regulær bataljon.

Under tjeneste i Burma ble han alvorlig såret flere ganger, inkludert en øyeskade og en skade i benet som førte til at han måtte gå med stokk resten av livet. Etter å ha vendt tilbake til Storbritannia arbeidet han ved etterretningsavdelingen i War Office, hvor hans flytende kunnskaper i fransk og tysk var høyt verdsatt.

I 1897 ble han brigademajor for 3. brigade ved Aldershot, og fra 1899 til 1901 var han i aktiv tjeneste med 4. lette brigade under boerkrigen. Etter krigen ble han vise-militærsekretær for lord Roberts. Han ble tildelt Distinguished Service Order.

Wilson reiste tilbake til England i 1901, og var en periode kommandant for 9. provinsielle bataljon, og deretter stabsoffiser. I 1907 ble han forfremmet til brigader, og fikk kommando ved Staff College i Camberley inntil 1910. Han ble direktør for militære operasjoner ved War Office.

I 1914 støttet han offiserer i British Army som nektet å lede styrker mot unionister i Ulster under Curragh-mytteriet; Wilson var selv irsk protestant. Selv om han ikke gjorde dette åpent kom det for en dag, og skadet karrieren hans. Han fikk dermed ikke den ventede forfremmelsen til stabssjef under sir John French. Ved begynnelsen av første verdenskrig var han liaisonoffiser til den franske hæren, men på grunn av hans dårlige forhold til Philippe Pétain ble han byttet ut. Fra desember 1915 til desember 1916 hadde han kommandoen over IV korps i Frankrike.

I 1915 ble Wilson adlet ved utnevnelsen til ridder kommandør av Order of the Bath. Han fikk deretter rett til å føre tiltaleformen Sir foran sitt navn. I 1918 ble han forfremmet til ridder storkors av Order of the Bath.

Han tok i september 1917 over den østlige kommando, hvilket førte til at han kunne bo i London. Han samarbeidet tett med premierminister David Lloyd George. I februar 1918 ble han Chief of the Imperial General Staff, hvilket i praksis gjorde ham til øverstkommanderende for den britiske hæren. I krigens sist år var han premierministerens viktigste militære rådgiver.

Den 3. juli 1919 ble han forfremmet til feltmarskalt, gitt en påskjønnelse på 10 000 pund av parlamentet og utnevnt til baronett. Under Pariskonferansen var han Storbritannias fremste militære rådgiver, men fant at han var stadig mer uenig med Lloyd George. Han pensjonerte seg fra hæren, og ble parlamentsmedlem for North Down. Han ble også militærrådgiver for James Craig og Nord-Irlands parlament. Mens han hadde denne posisjonen var han opptatt av å unngå diskriminering av katolikker.

Den 22. juni 1922 ble han skutt ned og drept utenfor sitt hjem på Eaton Square i Belgravia, etter å ha avduket et krigsminnesmerke på Liverpool Street stasjon. Morderne, Reginald Dunne og Joseph O'Sullivan, var engelskfødte IRA-medlemmer, som også skjøt to politimenn under flukten. De ble så omringet av en menneskemengde og arrestert. Begge ble hengt den 10. august 1922.

Mordet på Wilson ble en utløsende faktor til den irske borgerkrig. I Dublin hadde traktatmotstandere i IRA okkupert Four Courts, i håp om å presse britene til å angripe slik at de to fløyene i IRA, traktatmotstandere og -tilhengere, ville bli forent mot en felles fiende. Britene var sikre på at det var traktatmotstanderne som stod bak mordet, og krevde at Michael Collins angrep Four Courts, ellers ville de gjøre det selv. Collins ville for all del unngå å la britiske styrker operere i Dublin, og dermed brøt borgerkrigen ut når han startet angrepet på Four Courts.

Det har i ettertid blitt sannsynliggjort at Collins selv beordret drapet på Wilson, som represalie for angrep på katolikker i Nord-Irland. Dette ble avslørt av Joe Dolan, et antatt medlem av Collins snikmorderenhet, i 1950-årene. Han skal også ha fått ordre fra Collins om å forsøke å redde de to morderne fra henrettelse.[1]

I tillegg til sine britiske utmerkelser, ble Wilson også hedret med en rekke utenlandske ordener og utmerkelser. Han ble tildelt storkors av den franske Æreslegionen, utnevnt til storoffiser av den belgiske Leopoldsordenen og tildelt det belgiske krigskors. Wilson ble tildelt 1. klasse av den thailandske Den hvite elefants orden, storbånd av Den oppadstigende sols orden og storkors av den freske Frelserens orden. Han ble også tildelt en kinesisk orden og ble hedret med USAs Distinguished Service Medal.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ (T. Ryle Dwyer, The Squad, Dublin 2005, ss. 256–258)