Cathal Brugha
| Cathal Brugha | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. juli 1874[1][2] Dublin | ||
| Død | 7. juli 1922[1] (47 år) Dublin | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Belvedere College | ||
| Ektefelle | Caitlín Brugha | ||
| Barn | Ruairí Brugha | ||
| Nasjonalitet | Den irske republikk (1922–1922) Det forente kongerike Storbritannia og Irland (1874–1922) | ||
| Gravlagt | Glasnevin gravlund | ||
Cathal Brugha (født Charles William St. John Burgess 18. juli 1874 i Dublin, død 7. juli 1922) var en irsk revolusjonær republikaner. Han var aktiv i påskeopprøret, den irske uavhengighetskrig og den irske borgerkrig.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Brugha ble født i en familie som var en blanding av irsk katolsk og engelsk protestantisk. Han fikk sin utdannelse ved jesuittenes Belvedere College, men seksten år gammel måtte han forlate skolen fordi farens forretning slo feil. Han begynte da å jobbe på kontor i et firma som solgte utstyr til kirker.
Irsk nasjonalist[rediger | rediger kilde]
I 1899 gikk han inn i Gaelic League, og i 1913 ble han løytnant i Irish Volunteers. Under påskeopprøret var han nestkommanderende ved South Dublin Union, under Eamonn Ceannt. Under kampene ble han alvorlig såret av en håndgranat og flere skudd, angivelig så mange som seksten. Det ble regnet som lite sannsynlig at han ville overleve.
I oktober 1917 ble han øverstkommanderende i IRA, en stilling han hadde til mars 1919. I 1918 ble han valgt inn i Det britiske parlamentet, men som andre representanter for Sinn Féin gikk han i stedet inn i Dáil Éireann. Kort tid etter ble han forsvarsminister. Ettersom Eamon de Valera og Arthur Griffith ikke var til stede, ledet han Dáils første møte den 21. januar 1919.
Brugha var kjent som en bitter fiende av Michael Collins. Nominelt var Collins bare leder for IRAs etterretningsavdeling, men som leder av Irish Republican Brotherhood (IRB) hadde han langt mer innflytelse i IRA. Brugha så på IRB som en organisasjon som undergravde Dáils og forsvarsministeriets makt. Han led et nederlag i august 1920, da han under et møte i IRAs ledelse gikk inn for at man skulle forby bakholdsangrep mot britiske styrker, og i stedet kun angripe dersom man hadde oppfordret dem til å overgi seg. Brigadekommandantene anså dette for å være helt urealistisk, og avviste tanken. Brugha mente også at man burde flytte kampen over til England, noe Collins stoppet.
7. januar 1922 stemte Brugha mot den anglo-irske traktat. Under debatten hadde han påpekt at Collins bare var av middels rang i forsvarsministeriet, mens avisene kalte han «mannen som vant krigen». Brugha forlot Dáil, og Richard Mulcahy overtok som forsvarsminister.
Da den irske borgerkrig brøt ut 28. juni 1922 sluttet han seg til traktatmotstanderne, som hadde okkupert bygninger i O'Connell Street i Dublin.
De fleste av traktatmotstandernes soldater der, ledet av Oscar Traynor, klarte å rømme da bygningen tok fyr. Brugha ble etterlatt som leder for en mindre baktropp. Den 5. juli beordret han sine menn til å overgi seg, og gikk selv ut mot Fristatshæren med en revolver i hånden. Han ble skutt i benet, og kulen kuttet hovedpulsåren. Brugha døde av denne skaden 7. juli, elleve dager før hans 48-årsdag.
Sønnen Ruairí Brugha (1917–2006 ble senere politiker i Fianna Fáil, og ble valgt inn i Dáil Éireann i 1973.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Cathal Brugha – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Cathal Brugha hos Hansards parlamentsdebatter
- (en) Cathal Brugha hos Oireachtas, Irlands parlament