Sivilingeniør

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sivilingeniør Hans Granum (1940) var en av pionerene i moderne norsk byggforskning.
Sivilingeniør Hanne Kari Fossum er programleder for NRK.

Sivilingeniør (forkortet siv.ing.) er en profesjon og en tidligere akademisk grad. Tittelen, som er beskyttet,[1] betegner i Norge en person som har studert teknologi til tilsvarende mastergrad ved universitet eller høyskole. Betegnelsen sivilingeniør bør ikke oversettes direkte (til for eksempel «civil engineer»), da dette på mange språk, deriblant engelsk og fransk, mer generelt betegner en byggingeniør med vilkårlig akademisk grad.

Arbeid[rediger | rediger kilde]

En sivilingeniør er kvalifisert til å arbeide med flere forskjellige fagområder i offentlig og privat sektor, blant annet:

  • Forskning
  • Undervisning
  • Utvikling av teknologiske løsninger
  • Ledelse
  • Prosjektarbeid
  • Konsulentvirksomhet

Master i teknologi[rediger | rediger kilde]

Som en konsekvens av tilpasninger til internasjonale forhold gjennom Bologna-prosessen får nyutdannede kandidater i dag tittelen master i teknologi heller enn siv.ing. Denne standarden ble vedtatt i 2002, som et resultat av Kvalitetsreformen. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ble dette imidlertid sterkt kritisert, og 9. desember 2003 ble det vedtatt at kandidater fra teknologistudiene ved NTNU får graden Master i teknologi/sivilingeniør.[2] På den engelskspråklige utgaven av vitnemålet er tittelen Master of Science. Også Norges miljø- og biovitenskapelige universitet opererer med graden Master i teknologi for den som tidligere ble kalt «sivilingeniør»[3] Siste mulighet for å få tildelt grad på høyere nivå slik de var før kvalitetsreformen var studieåret 2006/2007.[4] Etter dette blir heller ikke graden sivilingeniør gitt.

Inntil 1999, kunne man med en Bachelor of Science-grad, om utdanningen oppfylte visse krav til innhold og omfang, få rett til å bruke sivilingeniørtittelen.[5]

Utdanning[rediger | rediger kilde]

Vindturbin og generator laget av ingeniørstudenter ved NTNU. Bilde fra testing i vindtunnel.

For å kvalifisere til opptak på femårig masterprogram kreves det generell studiekompetanse med matematikk R2 (3MX) og Fysikk 1 (2FY), 2-årig teknisk fagskole og R2 eller fullført 1-årig forkurs for ingeniør- og maritim høgskoleutdanning.[6] NTNU har fra 2007 innført en forsøksordning hvor det kreves minimum karakteren 4 i R2 for å kvalifisere til studiet.

En master i teknologi/sivilingeniørutdanning skiller seg fra en ren vitenskapelig utdanning ved at utdanningen inneholder en viss bredde innen fag som økonomi, matematikk, ledelse, fysikk, kjemi og teknologiske fag.

For å bli master i teknologi/sivilingeniør kan man studere ved Universitetet i Oslo, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, Universitetet i Agder,Universitetet i Bergen, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Tromsø, Høgskolen i Narvik, Høgskolen i Telemark, Høgskolen i Ålesund, Høgskolen i Vestfold, Høgskolen i Buskerud og Høgskolen i Østfold. Man kan bli sivilingeniør enten ved å velge et 5-årig løp eller ved å ta først en 3-årig ingeniørutdannelse, med full fordypning i matematikk for så bygge videre med en 2-årig mastergrad.

Sivilingeniører kan spesialisere seg innenfor følgende fagområder:

  • Bygg- og miljøteknikk
  • Datateknikk
  • Elektronikk
  • Elektroteknikk
  • El-kraft
  • Energi og miljø
  • Flyteknikk/romfart
  • Fysikk og matematikk
  • Geofag og petroleumsteknologi (tidligere kalt berg- og geoteknikk)
  • Geomatikk (Geografiske informasjonssystemer eller Fotogrammetri/Geodesi)[7]
  • Industriell design
  • Industriell økonomi og teknologiledelse (kombinert med en av de tekniske retningene)
  • Industriell kjemi- og bioteknologi
  • Ingeniørvitenskap og IKT
  • Kommunikasjonsteknologi
  • Marin teknikk
  • Maskin/Produktutvikling og produksjon
  • Materialteknologi
  • Mekatronikk
  • Nanoteknologi
  • Petroleumsteknologi
  • Romfysikk
  • Romteknologi
  • Satellitteknologi
  • Teknologi og Sikkerhet i Nordområdene
  • Tekniske geofag
  • Teknisk kybernetikk
  • Undervannsteknologi

Videreutdanning[rediger | rediger kilde]

Etter fullført sivilingeniørutdanning kan man ta en doktorgrad (PhD). Dette er normert til 3 års fulltidsstudier, eller 4 års studier inkludert 25% undervisningsplikt.

For å kunne få undervisningsstillinger i skolen, f eks som lektor må man ha påbygning med praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Dette tar 1 år på fulltid eller 2 år deltid ved siden av jobb.

Flere sivilingeniører tar også videreutdanning innenfor økonomi og ledelse, gjerne en MBA grad, eller lignende studier, som Master of Technology Management (MTM) ved NTNU.

Sivilingeniørutdanning i andre land[rediger | rediger kilde]

I Sverige er graden "Civilingenjör" 5-årig, og består enten av et 5 årig studieløp, eller 3 + 2 år. Tradisjonelt har Chalmers i Göteborg og Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm stått for flesteparten av de uteksaminerte svenske sivilingeniørene. I Danmark er graden "Civilingeniør" også 5-årig, og består av enten et 5-årig studieløp, eller 3+ 2 år slik som i Norge og Sverige. Danmarks Tekniske Universitet (DTU) er den mest kjente institusjonen som utdanner sivilingeniører i Danmark I USA finnes det ingen utdanning som direkte tilsvarer den norske sivilingeniørgraden, men normalt studerer man først 4 år til en Bachelor of Science grad innen electrical/mecanical/civil/etc. engineering. Denne graden må være godkjent av ABET, som akkrediterer ingeniørutdanning i USA. Etter fullført B.Sc grad kan man enten studere rett til en Ph.D. grad, noe som normalt tar 6 år, eller man kan studere til en M.Sc grad. Dette tar normalt 1,5 til 2 år, slik at total studietid frem til en M.Sc grad er 5,5 til 6 år. En amerikansk Master of Science grad (basert på en ABET akkreditert BSc), vil derfor kunne sammenlignes med en norsk sivilingeniørgrad innen samme fagområde.

Historie[rediger | rediger kilde]

Tittelen har blitt gitt siden 1949[8], og opprinnelig var det Norges tekniske høgskole (nå NTNU) som hadde enerett på å utdanne sivilingeniører i Norge. Frem til og med kullet som ble tatt opp ved NTH i 1996, var sivilingeniørutdanningen 4,5 år lang.

Fra 1985 kunne alle universiteter og enkelte høyskoler også tildele graden.[8] Norges landbrukshøgskole (NLH) i Ås, som nå har blitt til Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og Universitetet i Tromsø ga sivilingeniørerutdannelse av henholdsvis 5 og 4,5 års varighet. Ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen kunne man få sivilingeniør-graden istedenfor cand.scient.-graden om utdannelsens innhold oppfylte visse krav.[9]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lovdata. «FOR 2005-12-16 nr 1574: Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler». Besøkt 10. februar 2010. 
  2. ^ Universitetsavisa. «Siv.ing.betegnelsen reddet». Besøkt 21. september 2008. 
  3. ^ UMB. «Studietilbud - Er du interessert i teknologi?». Besøkt 12. august 2008. 
  4. ^ Lovdata. «Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler - § 73. Overgangsregler». Besøkt 21. september 2008. 
  5. ^ Arne Asphjell. «Sivilingeniør = Master of Science?». Dagens Universitet Nummer 2. Besøkt 11. august 2008. 
  6. ^ Samordna opptak. «Spesielle opptakskrav - siving». Besøkt 14. september 2008. [død lenke]
  7. ^ UMB Stud. «Geomatikk». Besøkt 8. desember 2010. 
  8. ^ a b CAPLEX. «sivilingeniør». Besøkt 15. september 2008. [død lenke]
  9. ^ UiB - Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet. «Studiehåndbok for realfag 2000/2001 - Cand.scient.-/siv.ing.-studiet». Besøkt 15. september 2008. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]