She Done Him Wrong

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
She Done Him Wrong
Nasjonalitet USA USA
Språk Engelsk
Regissør Lowell Sherman
Produsent William LeBaron
Manus
Basert på Diamond Lil 
av Mae West
Medvirkende
Musikk
  • Ralph Rainger
  • John Leipold (ukreditert)
  • Stephan Pasternacki (ukreditert)
Sjeffotograf Charles Lang
Klipp Alexander Hall
Filmselskap Paramount Pictures
Utgitt
  • 9. februar 1933 (1933-02-09) (USA)
Lengde 66 min
Budsjett 200 000 USD

She Done Him Wrong er en amerikansk romantisk komedie fra 1933, regissert av Lowell Sherman og produsert av Paramount Pictures. I hovedrollene spiller Mae West og Cary Grant. Filmen handler om en løssluppen kvinne på 1890-tallet. Manus er skrevet av Mae West, Harvey F. Thew og John Bright, basert på Wests teaterstykke Diamond Lil, fra 1928.

Filmen var kontroversiell da den ble sluppet og ble forbudt i Australia, Java, Latvia og Wien. Den ble likevel en stor suksess og ble nominert til Oscar for beste film.

Handling[rediger | rediger kilde]

Handlingen forgår i New York på 1890-tallet. Sangerinnen lady Lou jobber på baren til kjæresten Gus Jordan. Han forsyner henne rikelig med diamanter, men uten at han vet det involverer hun seg likevel stadig med nye menn.

Uten at Lou vet det, er Gus involvert en gruppe som driver med pengeforfalskning for å finansiere de mange diamantkjøpene. Han sender også unge kvinner til San Francisco for å bli lommetyver. To av samarbeidpartnerne hans er russiske Rita og Serge Stanieff. Da en ung jente ved navn Sally prøver å begå selvmord i baren til Gus, lover han Lou å hjelpe henne, men sender henne i stedet avsted for å jobbe som lommetyv.

En menighet holder til i nabohuset til baren, og deres leder, kaptein Cummings, skaper stadig problemer når han prøver å omvende bargjestene. Lou blir øyeblikkelig interessert i Cummings, som, i motsetning til de fleste menn, ikke viser særlig interessert ovenfor henne. Da menigheten til Cummings nesten blir kastet ut fordi at de ikke har mulighet til å betale leien, kjøper Lou bygget til dem uten at Cummings vet om det. Han mistenker likevel at hun er ansvarlig.

Lous tidligere kjæreste, Chick Clark, er en kriminell som soner en dom for å ha prøvd å stjele diamanter til henne. Da Lou besøker ham i fengselet forsikrer hun ham om at hun fortsatt er trofast slik som hun hadde lovet. Chick truer med å drepe henne dersom hun innleder et forhold til en annen mann.

Senere får Lou vite at en svært dyktig politietterforsker som kalles Hauken jobber for å avsløre den kriminelle virksomheten til Gus. Det er imidlertid ingen som vet hvem Hauken er. Da Cummings dukker opp for å spørre om Lou vet hva som har skjedd med Sally, forsikrer hun ham om at hun ikke gjør det.

I mellomtiden har Chick rømt fra fenselet og oppsøker Lou. Han kveler henne nesten på grunn av sjalusi, men hun går til slutt med på at de to skal reise bort sammen. Hun overtaler ham til å komme tilbake etter at hun er ferdig med det neste sangnummeret sitt. Like etterpå blir Lou oppsøkt av Rita som er fra seg av sjalusi etter å ha fått vite at Serge, som hun selv er forelsket i, har vært Lous elsker. Et slagsmål bryter ut mellom de to kvinnene og ved et uhell blir Rita drept av Lou.

Da Lou fremfører sangnummeret sitt stormer politiet baren. Cummings avslører at det er han som er Hauken og arresterer Gus, Serge og Chick. Lou blir også arrestert, men Cummings plasserer henne i vognen sammen med ham selv, i stedet for i fangevognen. Mens de sitter i vognen plasserer han en diamantring på hennes venste finger. Da Lou oppdager at hun har fått en ring på samme fingeren som man har gifteringen på spør hun: «Hvor fikk du den fra... mørke kjekkas?» Han svarer med et lurt smil: «Din ulydige pike», hvorpå hun repliserer: «Det finner du ut».

Rolleinnehavere[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og produksjon[rediger | rediger kilde]

Teaterstykket Diamond Lil ble første gang satt opp påskeuken 1928 på Teller's Shubert Theatre i Brooklyn.[1] Det handlet om en løssluppen kvinne på 1890-tallet, og Mae West hadde både skrevet manuset og spilte hovedrollen. Den 9. april samme året ble Diamond Lil flyttet til Royale TheatreManhattan.[2] Teaterstykket ble en stor suksess, og West turnerte med det i flere amerikanske storbyer de neste par årene.[3]

I januar 1930 vurderte produksjonssjefen i Universal Pictures, Carl Laemmle jr., å kjøpe filmrettighetene til Diamond Lil, og muligens også ansette West som en av deres manusforfattere, men valgte å ikke gjennomføre det etter råd fra Jason Joy, lederen for Motion Picture Producers and Distributors of Americas Studio Relations Committee.[4] Universal gjorde et nytt forsøk i april samme året, og sendte forespørsel til MPPDAs hovedkontor i New York om å kjøpe filmrettighetene til tre av Wests teaterstykker, Diamond Lil, Sex og Pleasure Man. Også denne gangen var svaret negativt.[3] Ikke lenge etter ble alle tre teaterstykkene inkludert på MPPDAs forbudsliste.[5]

I 1932 fikk West filmkontrakt med Paramount Pictures og hadde sin filmdebut i Night After Night samme året. Da filmselskapet tilbød henne 100 000 dollar for enda en film, insisterte hun på å filmatisere Diamond Lil.[6] Paramount hadde store økonomiske problemer og bestemte seg for å ta sjansen på denne filmen.[7] I et forsøk på å unnslippe MPPDA ble tittelen endret. Paramount annonserte at Wests nyeste film var Ruby Red.[8] John Bright fikk i oppgave å jobbe med filmens nye manus. Han var ikke imponert over Diamond Lil, som han mente var «et skrøpelig, utdatert og absurd drama».[7] Bright ønsket å gjøre filmen til en kriminalfilm, men West likte ikke ideen hans og var til slutt i stand til å få filmselskapet på sin side.[9] Etterhvert ble Bright erstattet av Harvey Thew.

Da James Wingate, den nye lederen for SRC, fikk manuset til Ruby Red 10. november, innså han at det var en filmatisering av Diamond Lil.[8] Den 23. november, to dager før innspillingen skulle starte, kontaktet Will H. Hays, lederen for MPPDA, Adolph Zukor, lederen for Paramount, for å stanse produksjonen.[10] Den 28. november fikk Paramount likevel tillatelse til å filmatisere Diamond Lil, dersom visse krav ble oppfylt.[11] Det viktigste var at filmen ikke skulle ha noen klar tilknytning til teaterstykket. Filmen fikk derfor tittelen She Done Him Wrong og rollefiguren Diamond Lil ble omdøpt til lady Lou.[12] Videre krevde MPPDA at lady Lou ikke skulle fremstilles som hun var elskerinnen til noen, den mannlige hovedpersonen, kaptein Cummings, ikke skulle ha noen tilknytning til Frelsesarmeen, samt at referansene til hvit slavehandel måtte fjernes.[6] Dette ble løst ved at kaptein Cummings tilhørte en uidentifisert menighet og hvit slavehandel ble erstattet med pengeforfalskning. Da det kom krav om at lady Lous fortid måtte tones ned, la West til en tjenestepikefigur som kjente til hennes tidligere liv, slik at de kunne diskutere det med skjulte referanser.[9] Wingate rådet Paramount til å fokusere på de komiske elementene i historien, samt å overdrive seder og skikker fra 1890-tallet, for å unngå at filmen fremstod som realistisk.[13] Nasjonaliteten til den kvinnelige skurken i filmen, Rita, ble endret fra brasiliansk til russisk, siden det var et dårlig marked for amerikanske filmer i Sovjetunionen.[9]

She Done Him Wrong hadde et budsjett på 200 000 dollar, der over halvparten gikk til West, og ble ferdig innspilt på 18 dager.[6] Den 9. januar 1933 ble filmen forhåndsvist for sensurmyndighetene, filmkritikere og publikum.[14] Wingate godkjente filmen, dersom noen endringer i slutten ble gjennomført.[13] Han forventet imidlertid at den kom til å skape reaksjoner og var selv skeptisk til om «denne type film kommer til å være bra for bransjen».[15]

Sanger[rediger | rediger kilde]

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Den 9. februar 1933 hadde filmen premiere på Manhattan.[16] Noen uker senere beordret Will H. Hays at den kontroversielle sangen «A Guy What Takes His Time» skulle sensureres fra alle filmruller i USA og Canada, slik at bare åpnings- og avslutningsverset fortsatt var inkludert.[17] Enkelte lokale sensurkontorer nøyde seg med å sensure en rekke replikker, men filmen ble forbudt i Atlanta, Finland, Østerrike og Australia.[18] Etter premieren skrev Sidney Kent, lederen for Fox Film Corporation, et protestbrev til Hays, der han stilte seg uforstående til at filmen, som etter hans mening var verre en Red-Headed Woman, hadde blitt godkjent av sensurmyndighetene.[19]

Til tross for kontroversene var det stor interesse fra publikum for å se filmen. Få uker etter premieren meldte aviser at den hadde satt rekorder i over 30 amerikanske byer.[20] Innen tre måneder hadde filmen tjent mer enn to millioner dollar.[21] Variety likte filmen og mente at forskjellene mellom teaterstykket og filmen i det store og hele var små. Anmelderen roste Shermans regi, som fokuserte på det ironiske og forhindret at West gikk over streken. Videre mente anmelderen at alle de øvrige skuespillerne havnet fullstendig i skyggen av West.[22] A.D.S. i The New York Times var generelt sett enig i dette og mente at West leverte en «svært morsom» rolletolkning.[23]

Filmen ble kåret til en av årets 10 beste filmer av Film Daily og en av årets beste filmer av The New York Times.[17]

She Done Him Wrong nevnes ofte som en av filmene som førte til at sensurloven ble strengere håndhevet fra 1934.[24] Den 30. september 1935 fikk ikke Paramount godkjent filmen på nytt på grunn av dette.[17]

Priser og nominasjoner[rediger | rediger kilde]

År Pristittel Kategori Nominert Resultat
1933 National Board of Review Award Top Ten Films Vant
1934 Oscar Beste film Nominert
1996 Utvalgt til bevaring i National Film Registry Vant

Det amerikanske filminstituttet[rediger | rediger kilde]

She Done Him Wrong er nummer 75 på Det amerikanske filminstituttets liste over de 100 beste amerikanske komediene.[25] I tillegg er sitatet «Why don't you come up sometime and see me?» nummer 26 på deres liste over de 100 beste filmsitatene.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Watts, Jill (2001). Mae West: An Icon in Black and White. Oxford University Press. s. 99. ISBN 978-0195347678. 
  2. ^ «Diamond Lil». Internet Broadway Database. 
  3. ^ a b Curry, Ramona (1996). Too Much of a Good Thing: Mae West as Cultural Icon. University of Minnesota Press. s. 29. ISBN 978-0816627905. 
  4. ^ Leff, Leonard J.; Simmons, Jerold L. (2013). The Dame in the Kimono: Hollywood, Censorship, and the Production Code. University Press of Kentucky. s. 21. ISBN 978-0813143460. 
  5. ^ Watts, Jill (2001). Mae West: An Icon in Black and White. Oxford University Press. s. 117. ISBN 978-0195347678. 
  6. ^ a b c Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. s. 74. ISBN 978-0521452991. 
  7. ^ a b Leff, Leonard J.; Simmons, Jerold L. (2013). The Dame in the Kimono: Hollywood, Censorship, and the Production Code. University Press of Kentucky. s. 22. ISBN 978-0813143460. 
  8. ^ a b Watts, Jill (2001). Mae West: An Icon in Black and White. Oxford University Press. s. 151. ISBN 978-0195347678. 
  9. ^ a b c Miller, Frank. «Articles for She Done Him Wrong (1933)». Turner Classic Movies. 
  10. ^ Hamilton, Marybeth (1997). When I'm Bad, I'm Better: Mae West, Sex, and American Entertainment. University of California Press. s. 179. ISBN 978-0520210943. 
  11. ^ Curry, Ramona (1996). Too Much of a Good Thing: Mae West as Cultural Icon. University of Minnesota Press. s. 30. ISBN 978-0816627905. 
  12. ^ Couvares, Francis G. (2006). Movie Censorship and American Culture. University of Massachusetts Press. s. 190. ISBN 978-1558495753. 
  13. ^ a b Curry, Ramona (1996). Too Much of a Good Thing: Mae West as Cultural Icon. University of Minnesota Press. s. 32. ISBN 978-0816627905. 
  14. ^ Watts, Jill (2001). Mae West: An Icon in Black and White. Oxford University Press. s. 154. ISBN 978-0195347678. 
  15. ^ Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. s. 76. ISBN 978-0521452991. 
  16. ^ Watts, Jill (2001). Mae West: An Icon in Black and White. Oxford University Press. s. 155. ISBN 978-0195347678. 
  17. ^ a b c «Notes for She Done Him Wrong (1933)». Turner Classic Movies. 
  18. ^ Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. s. 77. ISBN 978-0521452991. 
  19. ^ Couvares, Francis G. (2006). Movie Censorship and American Culture. University of Massachusetts Press. s. 195. ISBN 978-1558495753. 
  20. ^ Watts, Jill (2001). Mae West: An Icon in Black and White. Oxford University Press. s. 156. ISBN 978-0195347678. 
  21. ^ Black, Gregory D. (1994). Hollywood Censored: Morality Codes, Catholics, and the Movies. Cambridge University Press. s. 78. ISBN 978-0521452991. 
  22. ^ «Review: ‘She Done Him Wrong’». Variety. 31. desember 1932. 
  23. ^ A.D.S. (10. februar 1933). «Diamond Lil». The New York Times. 
  24. ^ Dirks, Tim. «She Done Him Wrong (1933)». Filmsite.org. 
  25. ^ «AFI's 100 Years...100 Laughs». American Film Institute. 
  26. ^ «AFI's 100 Years...100 Movie Quotes». American Film Institute. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]