Saab Scandia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Saab Scandia
SAAB Scandia SAS Heathrow 1953.jpg
Informasjon
Rolle To-motors passasjerfly
Produsent Svenska Aeroplan Aktiebolaget (SAAB)
Produsert 1946+1950
Passasjerer 28
Mannskap 2
Spesifikasjoner
Lengde 21,30 m
Høyde 7,10 m
Vingespenn 28,00 m
Vingeareal .
Egenvekt 9 960 kg
Vekt (lastet) 16 500 kg
Motorer Pratt & Whitney R-2180 14-sylinder stjernemotor
Topphastighet 450 km/t
Marsjfart , km/t
Marsjhøyde 4 000 m
Rekkevidde 2 510 km
Klatrefart 330 m/min

Saab 90 Scandia var et to-motors sivilt passasjerfly konstruert og bygget av Svenska Aeroplan Aktiebolaget (SAAB) i Linköping, Sverige.

SAAB, som under andre verdenskrig var mest opptatt med å bygge for det svenske flyvåpen, var innstilt på å måtte se seg om etter sivile kunder I 1944, da det ble klart at krigen snart ville ta slutt og den sivile luftfart skulle bygges opp igjen. Ledelsen i SAAB innså at selskapet for å overleve ikke kunne basere seg på militære leveranser og planla et to-motors passasjerfly for kort- og mellomdistansetrafikk. Selskapet satset på en flytype som kunne bli etterfølgeren til Douglas DC-3 Dakota.

Historie[rediger | rediger kilde]

Scandias konstruksjon hadde mange likhetstrekk med DC-3 som den var ment å skulle erstatte. Det mest iøynefallende som skilte de to var at Scandia hadde nesehjul i motsetning til DC-3 som var utstyrt med halehjul. Ut over det representerte ikke Scandia noen store og vesentlige nytheter mht. til kapasitet, fart og rekkevidde. Salget gikk tregt fordi det var et stort overskudd av rimelige brukte DC-3 fra militære overskuddslagre som var tilgjengelige for sivile aktører for en rimelig pris.

Protoytypen Saab 90 (Scandia) fløy første gang i november 1946. Den kunne innredes til å ta mellom 24 og 32 passengers. Startvekten var beregnet til 11 600 kg, med en rekkevidde på om lag 1 000 km. Den var utstyrt med to Pratt and Whitney R-2000 motorer. hadde et enkelt opptrekkbart nesehjul og opptrekkbart understell. Første kunde var det svenske flyselskapet ABA som plasserte en ordre på 8 fly med levering fra oktober 1950. Innen flyene ble levert hadde ABA trådt inn som samarbeidpartner i SAS, og det ble SAS som ble den formelle eier av flyene. Prototypen ble sendt ut på en salgs- og demonstrasjonstur til Europa og Sør-Amerika, en tur som resulterte i et salg av kun ytterligere 8 fly til to brasilianske selskaper: Aerovias do Brasil og VASP. Prototypen ble også solgt til Sør-Amerika som forretningsfly for en industribedrift.

Slutten[rediger | rediger kilde]

Før SAAB hadde fått ferdigstilt de bestilte fly fikk SAAB press på seg fra svenske myndigheter. Den kalde krigen hadde forandret situasjonen og SAAB fikk anmodning om å konstruere nye jagerfly, noe som resulterte blant annet i Saab J29 (Tunnan). Scandia-prosjektet ble lagt på is, og restrerende fly i ordreboken ble produsert hos Fokker i Nederland. Tilsammen ble det kun produsert 16 fly, hvorav 8 gikk til SAS. Av disse var 6 svenskbygde og 2 bygget hos Fokker. SAS avviklet Scandiaflåten i 1957 og solgte flyene til det brasilianske flyselskapet VASP i 1957.

Innen luftfarten hadde kravet til både større fly og fly utstyrt med trykk-kabin meldt seg. SAAB hadde planer om en større versjon med trykk-kabin, et prosjekt som ble kalt 90B, men den ble aldri realisert.

VASP hadde fem ulykker med sine Scandiafly og de ble tatt ut av trafikk i juli 1969.

Kun en Scandia, PP-SQR, er bevart. Den finnes på et flymuseum i Bebedouro, Brasil. Den skal være komplett, men er utsatt for vær og vind og er i heller dårlig forfatning (se bilder under ekstern lenke). I forbindelse med sitt 50-års jubileum i 1987, gjorde SAAB et forsøk på å kjøpe flyet tilbake, men noen avtale kom ikke istand.

Model av Saab Scandia i Linkoping

Scandia i SAS-flåten[rediger | rediger kilde]

SAS fikk sine første seks Scandia-fly i perioden 19501951. De to siste som ble bygget hos Fokker ble innlemmet i SAS-flåten i 1954. Flytypen var i bruk hos SAS frem til alle maskinene ble solgt til VASP høsten 1957–våren 1958.

  • SE-BSB – Gardar Viking, ny reg.: PP-SQW
  • SE-BSD – Grim Viking, ny reg.: PP-SQV. Havarert 23. september 1959
  • SE-BSH – Torulf Viking, ny reg,: PP-Havarert: 26. november 1962
  • SE-BSE – Jarl Viking til ny reg.: PP-SRB
  • LN-KLK – Njål Viking, ny reg.: PP-SQX
  • LN-KLL – Sigurd Viking, ny reg.: PP-SQY. Havarert 8. mars 1964
  • SE-BSK – Arne Viking, ny reg.: PP-SQZ (bygget hos Fokker)
  • SE-BSL – Folke Viking, ny reg.: PP-SQU (bygget hos Fokker)

Flyene ble brukt på selskapets innenlandsruter og de interskandinaviske rutene. Da SAS 2. april 1956, som et av de første vesteuropiske selskaper, fikk fly til Moskva (via Riga)) ble en Scandia avsatt til denne ruten. På grunn av at SAS ikke fikk tillatelse til å tilby større setekapasitet enn det flyet som Aeroflot brukte på samme rute, en Iljusjin Il-14, måtte en seterad fjernes og maskinen innredes for 21 passasjerer.

Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Kapasitet: 28 til 32 passasjerer
  • Lengde: 21,3 m
  • Vingespenn: 28 m
  • Høyde: 7,1 m
  • Tomvekt: 9 960 kg
  • Max takeoff vekt: 16 500 kg
  • Motorer 2× Pratt & Whitney R-2180 14-sylinder stjernemotor
  • Ytelse: 1 650 hp
  • Toppfart: 450 km/t
  • Rekkevidde: 2 510 km
  • Maks høyde: 7 500 m
  • Stigningsevne: 6,5 m/s

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]