Philip Massinger

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Philip Massinger
Philip Massinger
Philip Massinger, kobbergravering av Charles Grignion
Født 1583
Salisbury
Død 17. mars 1640
London
Yrke Forfatter, dramatiker
Nasjonalitet England England
Språk Engelsk
Sjanger Drama
Debut Thierry and Theodoret, tragedie (ca. 1607?)

Philip Massinger (158317. mars 1640) var en engelsk dramatiker. Hans skuespill med gode handlingsganger omfattet blant annet A New Way to Pay Old Debts, The City Madam og The Roman Actor, er kjent for deres satire og realisme, og deres politiske og sosiale temaer.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Som sønn av Arthur Massinger eller Messenger ble han døpt i kirken St. Thomas's ved Salisbury den 24. november 1585. Han tilhørte åpenbart en eldre familie i Salisbury da navnet går igjen i byopptegnelsene så tidlig som 1415. Han er beskrevet ved sin immatrikulering ved St. Alban Hall (i dag Merton College) ved Universitet i Oxford i 1602 som sønn av en herremann. Hans far, som også hadde gått på St. Alban Hall, var et medlem av det engelske parlamentet, og var tilknyttet husholdningen til Henry Herbert, 2. jarl av Pembroke. Herbert anbefalte i 1587 Arthur for kontoret for eksaminator ved Court of the Marches.

Den 3. jarlen av Pembroke, William Herbert, hvis navn har blitt knyttet til William Shakespeares sonetter, arvet tittelen etter sin far i 1601. Det har blitt foreslått at han støttet Massinger ved Oxford, men uteblivelsen av noen referanse til ham i noen av Massingers forord støtter ikke denne antagelsen. Massinger forlot Oxford uten en akademisk grad i 1606. Hans far hadde dødd i 1603, og det kan ha betydd at Massinger også ble uten inntekter. Mangelen på en akademisk grad og ønske om støtte fra lord Pembroke kan forklare antakelsen om at Massinger konverterte til katolikk. Da han forlot universitetet dro han til London for å gjøre sin lykke som dramatiker, men hans navn kan helt sikkert ikke bli knyttet til noe skuespill før femten år senere da The Virgin Martyr (registrert med Stationers Company, 7. desember 1621) opptrådte som et verk av Massinger og Thomas Dekker.

Første skuespill[rediger | rediger kilde]

I løpet av disse årene samarbeidet han med andre dramatikere. Et felles brev fra Nathan Field, Robert Daborne og Philip Massinger til Philip Henslowe ber om et umiddelbart lån på fem pund for å frigjøre dem fra deres «ulykksalige ekstremitet», pengene skulle bli tatt fra betalingen av «skuespillet av Mr. Fletchers og oss selv». Et annet dokument viser at Massinger og Daborne skyldte Henslowe £3 den 4. juli 1615. Det tidligste notatet dateres til antagelig 1613, og fra denne tiden arbeidet Massinger åpenbart fast med John Fletcher.

Sir Aston Cockayne, Massingers faste venn og patron, refererer i tydelige former til dette samarbeidet i en sonett adressert til Humphrey Moseley ved utgivelsen av hans folioutgave av Beaumont og Fletcher (Small Poems of Divers Sorts, 1658), og i en epitaf (gravskrift) om de to poetene sier han: «Skuespillene de skrev sammen, var gode venner, og nå omfatter en grav dem i deres slutt».

Massinger og King's Men[rediger | rediger kilde]

Etter Philip Henslowes død i 1616 begynte Massinger og Fletcher å skrive for skuespillertroppen The King's Men. Mellom 1623 og 1626 produserte Massinger tre skuespill uten støtte for Lady Elizabeth's Men som da framførte ved Cockpit Theatre: The Parliament of Love, The Bondman og The Renegado. Med unntaket av disse skuespill, og The Great Duke of Florence, produsert i 1627 av Queen Henrietta's Men, fortsatte Massinger å skrive jevnt for King's Men inntil han døde. Tonen i dedikasjonene i hans siste skuespill har gitt bevis for hans fortsatte fattigdom. I forordet til The Maid of Honour (1632) skrev han adressert til sir Francis Foljambe og sir Thomas Bland: «Jeg har ikke ved denne tid utkomme, men at jeg var støttet av deres hyppige høfligheter og begunstninger».

Prologen til The Guardian (lisensiert i 1633) refererer til to ikke suksessfulle stykker og to år med taushet hvor forfatteren fryktet at han mistet den populære gunst. Det er sannsynlig at dette bruddet i hans produksjon hadde sin grunn i hans politiske aktivitet. I 1631 nektet Henry Herbert, leder av The Revels, å gi lisens til et stykke av Massinger uten kjent tittel på grunn av «det farlige emnet om avsettelsen av Sebastian, konge av Portugal», antagelig ut fra et ønske om ikke å sette det gode forholdet mellom Spania og England i fare. Det er liten tvil om at det var det samme stykket som Believe as You List, hvor tid og sted er endret. Antiochus er blitt benyttet framfor Sebastian og Roma framfor Spania. I prologen forsøker Massinger ironisk å unnskylde seg for sin historiske uvitenhet, og innrømmer at hans nøyaktighet er feil om hans bilde kommer for nært «et sent og sørgelig eksempel». Det opplagte «sene og sørgelige eksempelet» av en vandrende prins kan ikke være noen annen enn Karl I av Englands svoger, den valgte Palatinat, Fredrik V av Pfalz. En hentydning til det samme emne kan bli sporet i The Maid of Honour. I et annet skuespill av Massinger, dog ikke lenger bevart, er Karl I rapportert for at han selv strøk ut et avsnitt som var plassert i munnen til Don Pedro, konge av Spania, som «for uforskammet». Massinger synes å ha stått nær politikken til hans patron, Philip Herbert, 4. jarl av Pembroke, som hadde helninger mot demokrati og som var en personlig fiende av hertugen av Buckingham. Den servilitet henimot kronen som ble vist i dramaene til Beaumont og Fletcher reflekterte lynnet til Jakob I av Englands hoff. Holdningene til Massingers helter og heltinner mot kongene er svært forskjellig. Camiolas bemerkninger om begrensningene av kongelig forrett i Maid of Honour, akt V, scene v, kunne vanskelig nok bli akseptert ved hoffet.

Død[rediger | rediger kilde]

Massinger døde brått i sitt hus i nærheten av teateret Globe, og ble gravlagt i kirkegården ved St. Saviour's i Southwark den 18. mars 1640. I opptegnelsene i sogneregisteret er han beskrevet som en «fremmed», noe som imidlertid ikke trenger bety noe mer enn at han tilhørte et annet kirkesogn. Han er gravlagt i den samme graven som Fletcher. Denne graven kan ses i kirkekoret til hva som i dag er Southwark-katedralen i nærheten av London Bridge på sørbredden av elven Thames. Der er navnene til Fletcher og Massinger på en plakett på gulvet mellom korparkettene. Ved siden av disse er det en plakett som minnes Edmund Shakespeare, en yngre bror av William, som også er gravlagt i katedralen, men det nøyaktige stedet er ukjent.

Religion og politikk[rediger | rediger kilde]

Antagelsen at Massinger var katolikk hviler på tre av hans skuespill: The Virgin Martyr (lisensiert 1620), The Renegado (lisensiert 1624) og The Maid of Honour (ca. 1621). Førstnevnte, som Dekker antagelig hadde en større andel av, er egentlig et mirakelspill som handler om martyriumet til Dorothea i tiden under keiser Diokletian, og det overnaturlige elementet er benyttet fritt. Forsiktighet må benyttes i tolkningen av dette stykket som en forklaring på Massingers meninger og syn da det ikke er hans verk alene. I The Renegado er imidlertid handlingen dominert av den velgjørerende innflytelsen til en jesuittprest, Francisco, og læren til dåpen som gjenfødelse er påtvungen. I The Maid of Honour er en komplisert situasjon løst ved beslutningen til heltinnen, Camiola, ved å ta sløret og bli nonne. For dette er hun holdt opp «til alle etterkommere som et rettskaffent eksempel for edle piker å etterligne».

Omvendt er figurer i Massingers skuespill tidvis maskert som katolske prester (The Bashful Lover) og faktisk hører de troendes skriftemål (The Emperor of the East) — et brudd på et sakrament som ville ha vært overraskende for en katolikk.

Som notert overfor satte Massinger moral og religiøse bekymringer foran politiske betraktninger på måter som fornærmet interessene til kongen og staten i hans generasjon. Mens han ikke var en «demokrat» i en moderne mening (noe ingen i hans samfunn var), hadde Massinger politiske sympatier, i den grad disse kan bli tolket fra hans stykker, som tilsynelatende var sammenfallende med hans patron, jarlen av Pembroke – som fant ut at han ikke kunne støtte kong Karl I i den engelske borgerkrigen, og ble en av de få adelsmenn som støttet den parlamentariske siden. Massinger selv levde ikke lenge nok til å kunne ha en andel i denne konflikten.

Stil og innflytelse[rediger | rediger kilde]

Det synes tvilsomt om Massinger noen gang var en allment populær dramatiker da de beste kvalitetene i hans dramaer synes heller å appellere til politikere og moralister enn det ordinære teaterpublikumet. Han bidro derimot til minst en stor og populær figur på den engelske scene. Sir Giles Overreach, i A New Way to Pay Old Debts, som er en form for kommersiell Richard III, en sammensetning av løve og rødrev, og rollen ga mange muligheter for en stor skuespiller.

Massinger ga et annet betydelig bidrag til en form for komedie, «comedy of manners», i The City Madam. I hans egen bedømmelse var The Roman Actor «den mest perfekte fødsel fra hans Minerva». Det er en studie av tyrannen Domitian, og resultatene av et despotisk styre for despoten selv og hans hoff. Andre gode eksempler på hans høytidelig og beherskede kunst er The Duke of Milan, The Bondman og The Great Duke of Florence.

Massingers verker[rediger | rediger kilde]

Dette skjemaet er basert på forskningen til Cyrus Hoy, Ian Fletcher, og Terence P. Logan. (Se referansene.)

Drama skrevet alene[rediger | rediger kilde]

  • The Maid of Honour, tragikomedie (ca. 1621; trykt 1632)
  • The Duke of Milan, tragedie (ca. 1621–3; trykt 1623, 1638)
  • The Unnatural Combat, tragedie (ca. 1621–6; trykt 1639)
  • The Bondman, tragikomedie (lisensiert 3. desember 1623; trykt 1624)
  • The Renegado, tragikomedie (lisensiert 17. april 1624; trykt 1630)
  • The Parliament of Love, komedie (lisensiert 3. november 1624; MS)
  • A New Way to Pay Old Debts, komedie (ca. 1625; trykt 1632)
  • The Roman Actor, tragedie (lisensiert 11. oktober 1626; trykt 1629)
  • The Great Duke of Florence, tragikomedie (lisensiert 5. juli 1627; trykt 1636)
  • The Picture, tragikomedie (lisensiert 8. juni 1629; trykt 1630)
  • The Emperor of the East, tragikomedie (lisensiert 11. mars 1631; trykt 1632)
  • Believe as You List, tragedie (avvist av sensuren i januar, men lisensiert den 6. mai 631; MS)
  • The City Madam, komedie (lisensiert 25. mai 1632; trykt 1658)
  • The Guardian, komedie (lisensiert 31. oktober 1633; trykt 1655)
  • The Bashful Lover, tragikomedie (lisensiert 9. mai 1636; trykt 1655)

Samarbeid[rediger | rediger kilde]

Sammen med John Fletcher:

  • Sir John van Olden Barnavelt, tragedie (August 1619; MS)
  • The Little French Lawyer, komedie (ca. 1619–23; trykt 1647)
  • A Very Woman, tragikomedie (ca. 1619–22; lisensiert 6. juni 1634; trykt 1655)
  • The Custom of the Country, komedie (ca. 1619–23; trykt 1647)
  • The Double Marriage, tragedie (ca. 1619–23; trykt 1647)
  • The False One, historisk stykke (ca. 1619–23; trykt 1647)
  • The Prophetess, tragikomedie (lisensiert 14. mai 1622; trykt 1647)
  • The Sea Voyage, komedie (lisensiert 22. juni 1622; trykt 1647)
  • The Spanish Curate, komedie (lisensiert 24. oktober 1622; trykt 1647)
  • The Lovers' Progress eller The Wandering Lovers, tragikomedie (lisensiert 6. desember 1623; revidert 1634; trykt 1647)
  • The Elder Brother, komedie (ca. 1625; trykt 1637).

Med John Fletcher og Francis Beaumont:

Med John Fletcher og Nathan Field:

  • The Honest Man's Fortune, tragikomedie (1613; trykt 1647)
  • The Queen of Corinth, tragikomedie (ca. 1616–18; trykt 1647)
  • The Knight of Malta, tragikomedie (ca. 1619; trykt 1647).

Med Nathan Field:

  • The Fatal Dowry, tragedie (ca. 1619, trykt 1632); tilpasset av Nicholas Rowe: The Fair Penitent

Med John Fletcher, John Ford, og William Rowley (?), eller John Webster (?):

  • The Fair Maid of the Inn, komedie (lisensiert 22. januar 1626; trykt 1647).

Med John Fletcher, Ben Jonson, og George Chapman (?):

  • Rollo Duke of Normandy, eller The Bloody Brother, tragedie (ca. 1616–24; trykt 1639).

Med Thomas Dekker:

  • The Virgin Martyr, tragedie (lisensiert 6. oktober 1620; trykt 1622).

With Thomas Middleton og William Rowley:

  • The Old Law, komedie (ca. 1615–18; trykt 1656).

En del av disse ”samarbeidene” var faktisk mer komplekse: revisjonene til Massinger av eldre skuespill av Fletcher og andre. Det er ikke nødvendig å anta at Massinger, Fletcher, Ford, og Rowley-eller-Webster satt i samme rom sammen for å skrive.

Mer enn et dusin av Massingers skuespill er etter sigende gått tapt,[1] en del av titlene til en del av disse kan være duplikater av eksisterende skuespill. Elleve av disse tapte stykkene var manuskripter benyttet av John Warburtons kokk for å tenne opp ild og lage mat. Tragedien The Jeweller of Amsterdam (ca. 1616–19) kan ha vært et tapt samarbeid med Fletcher og Field.

Massingers uavhengige arbeid ble samlet av Coxeter (4 bind., 1759, revidert utgave med introduksjon av Thomas Davies,, 1779), av J. Monck Mason (4 bind., 1779), av William Gifford (4 bind., 1805, 1813), av Hartley Coleridge (1840), av Lt. Col. Cunningham (1867), og i utvalg ved mr Arthur Symons i Mermaid-serien (1887–1889).

Senere verker om Massinger omfatter Philip Edwards og Colin Gibson (red.), The Plays and Poems of Philip Massinger (5 bind., Oxford, 1976), Martin Garrett (red.), Massinger: the Critical Heritage (London, 1991), kapitler i Annabel Patterson, Censorship and Interpretation: the Conditions of Writing and Reading in Early Modern England (Madison, 1984) og Martin Butler, Theatre and Crisis 1632–1642 (Cambridge, 1984), og Martin Garrett, "Philip Massinger" i den reviderte Dictionary of National Biography (Oxford, 2005).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I hans utgave siterer Gifford komediene The Noble Choice, The Wandering Lovers, Antonio and Vallia, Fast and Welcome, The Woman's Plot, og The Spanish Viceroy; tragediene The Forced Lady, The Tyrant, Minerva's Sacrifice, The Tragedy of Cleander, og The Italian Nightpiece, eller The Unfortunate Piety; tragikomedien Philenzo and Hippolita; og seks skuespill av ikke spesifisert sjangre, The Judge, The Honour of Women, The Orator, The King and the Subject, Alexius, or The Chaste Lover, og The Prisoner, or The Fair Anchoress of Pausilippo.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.
  • Phelan, James (1878): On Philip Massinger. (i bind 2 av Anglia: Zeitschrift für englische Philologie, Halle 1879 (Leipzig: Univ., Diss.).
  • Röhricht, Irmgard (1920): Das Idealbild der Frau bei Philip Massinger. Munich: Piloty & Loehle.
  • Hoy, Cyrus (1956-62): The Shares of Fletcher and His Collaborators in the Beaumont and Fletcher Canon. Studies in Bibliography
  • Fletcher, Ian (1967): Beaumont and Fletcher. London: Longmans, Green.
  • Liebler, Naomi Conn (1976): Philip Massinger's The Roman actor and the idea of the play within a play. Stony Brook, State Univ. of New York, Diss.
  • Edwards, Philip & Gibson, Colin (red.) (1976): The plays and poems of Philip Massinger. London: Oxford Univ. Pr.
  • Logan, Terence P. (1978): «Philip Massinger» i: Terence P. Logan & Denzell S. Smith, red.: The Later Jacobean and Caroline Dramatists: A Survey and Bibliography of Recent Studies in English Renaissance Drama. Lincoln, Nebraska: University of Nebraska Press.
  • Gibson, Colin (red.) (1978): The selected plays of Philip Massinger: The Duke of Milan; The Roman actor; A new way to pay old debts; The city madam. (Plays by Renaissance and Restoration dramatists). Cambridge [u.a.]: Cambridge Univ. Pr. ISBN 0-521-21728-8;ISBN 0-521-29243-3.
  • Garrett, Martin (1984): «Philip Massinger's attitude to spectacle» i: Jacobean drama studies; 72.
  • Adler, Doris (1987): Philip Massinger. (Twayne's English authors series; 435) Boston: Twayne. ISBN 0-8057-6934-X.
  • Garrett, Martin (red.) (1991): Massinger: the critical heritage. London [a.o.]: Routledge. ISBN 0-415-03340-3.