Peugeot (sykkellag)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Équipe cycliste Peugeot
Laginformasjon
Base Frankrike Frankrike
Grunnlagt ca. 1900
Oppløst 1986
Disiplin(er) Landevei
Status oppløst
Ledelse
Hovedsponsor Peugeot
Lagnavn
1903-1935
1936-1955
1956-1961
1962
1963-1964
1965-1975
1976-1981
1982-1986
Peugeot
Peugeot-Dunlop
Peugeot-BP
Peugeot-BP-Dunlop
Peugeot-BP-Englebert
Peugeot-BP-Michelin
Peugeot-Esso-Michelin
Peugeot-Shell-Michelin
Team colours Team colours Team colours
Team colours
1922-1957
Team colours Team colours Team colours
Team colours
1958-1962
Team colours Team colours Team colours
Team colours
1963-1986
For sykkelmerket, se Peugeot (sykler)

Peugeot var et fransk sykkellag som var aktivt i internasjonal sykkelsport fra begynnelsen av 1900-tallet frem til og med 1986, direkte underlagt sykkel- og bilfabrikanten Peugeot. Sykkellaget var den direkte forløperen til den uavhengige sykkelklubben Velo Club de Paris som fra 1987 gikk under navnet til sine forskjellige hovedsponsorer, senest Crédit Agricole til laget ble nedlagt i 2008.

Historie[rediger | rediger kilde]

De første Peugeot-syklene ble produsert i 1882, i den franske byen Montbéliard, av det som siden midten av 1800-tallet hadde vært en ren vannmølleprodusent. Sykkellaget Peugeot har eksistert siden man begynte å arrangere sykkelritt på begynnelsen av 1900-tallet.[1] Den første registrerte seieren på en Peugeot-sykkel er fra da Paul Bourillon vant sprintverdensmesterskapet i København i 1896.

1903-1955[rediger | rediger kilde]

Den franske syklisten Hippolyte Aucouturier kjørte på Peugeot-sykkel da han vant den syvende utgaven av Paris–Roubaix i 1903, og da han sto for historiens første Tour de France-skandale i 1904. Aucouturier ble fratatt sin fjerdeplass i sammendraget fordi han hadde brukt tog og bil for å komme seg gjennom de seks etappene i det harde rittet. Peugeot-laget gjorde likevel stor suksess de neste årene, og hadde sammenlagtvinnerne i Tour de France fire år på rad ved Louis Trousselier (1905), René Pottier (1906) og Lucien Petit-Breton (1907 og 1908). Peugeot kom også på andreplass i lagkonkurransen i Giro d'Italia i 1912, og belgieren Philippe Thys tok to sammenlagtseiere for laget i Tour de France i 1913 og 1914, før første verdenskrig brøt ut.

Selv om Peugeot var et av flere sykkellag på denne tiden, så var det ikke snakk om noe lagsamarbeid i feltet på samme måte som i moderne sykkelsport. Det var mann mot mann, og om å gjøre å komme seg fortest mulig til mål for egen maskin, uten at man la så mye vekt på å hjelpe hverandre eller kjempe for laget som helhet. Hvilket lag man syklet for var derfor underordnet, og verken viktig eller spesielt synlig for publikum og presse.

Den dårlige økonomien etter første verdenskrig gjorde at de med interesser i sykkelsporten var nødt til å gå til drastiske tiltak for å i det hele tatt holde sporten i live. Peugeot gikk derfor inn i et samarbeid med andre sykkelprodusenter og sykkelinteressenter, og dannet et felles sykkellag med navn La Sportive. Tre år senere ble Peugeot igjen et selvstendig sykkellag, og fikk sammenlagtseieren i Tour de France med Firmin Lambot i 1922. I denne perioden, frem til 1936, hadde laget også medsponsorer som Wolber, Alcyon, Dunlop, Tedeschi og Bianchi-Pirelli. Fra 1936 til 1955 het laget Peugeot-Dunlop. Yves Petit-Breton, sønnen til den tidligere Tour de France-dobbeltvinneren Lucien Petit-Breton, ble i 1956 sportsdirektør for laget i en toårsperiode.

1956-1962 Peugeot BP[rediger | rediger kilde]

I 1958 ble Gaston Plaud ny sportsdirektør for det som nå het Peugeot-BP. I løpet av de neste 15-20 årene skulle han lede og utvikle flere store ryttere til suksess, som Charly Gaul, Pino Cerami, Ferdinand Bracke, Walter Godefroot, Tom Simpson, Jean-Pierre Danguillaume og etter hvert Eddy Merckx. I 1962 kom Dunlop inn som tredjesponsor på laget, som for denne sesongen ble hetende Peugeot-BP-Dunlop.

Fra 1948[2] til 1959[3] eksisterte det også et annet sykkellag som ble sponset av Peugeot, det belgiske sykkellaget Elvé-Peugeot.

1963-1976 Peugeot BP Michelin[rediger | rediger kilde]

Minnesmerke over Tom Simpson på Mont Ventoux

I 1963 byttet laget farger og drakter, og var fra da av kledd i hvite trøyer med sort sjakkrutet mønster over brystet.[4] De kommende årene hadde laget stor suksess, og Tom Simpson vant Bordeaux–Paris i 1963, og Milano–Sanremo i 1964, og VM i landeveissykling og Lombardia rundt i 1965. Eddy Merckx ble profesjonell syklist i 1966, og vant VM i landeveissykling, Gent–Wevelgem, La Flèche Wallonne, en etappe i Giro d'Italia og Milano–Sanremo to ganger i løpet av sine to sesonger for Peugeot, 1966 og 1967. Roger Pingeon vant Tour de France i 1967 og Vuelta a España i 1969. Ferdinand Bracke tok også sammenlagtseieren i Vuelta a España i 1971.

En av de mer oppsiktsvekkende hendelsene rundt laget skjedde i 1967, da Tom Simpson døde under den 13. etappen av Tour De France, på vei opp Mont Ventoux. Han ble funnet med amfetamin i baklommene, og man slo fast at Simpson hadde dødd på grunn av dopingbruk.[5]

Laget skiftet navn til Peugeot-BP-Michelin i 1965, som laget het frem til 1976, da Esso tok over for BP som annensponsor. I 1982 tok Shell over sponsorplassen til Esso, og laget het frem til slutten Peugeot-Shell-Michelin.

1977-1986 Peugeot Esso Michelin / Peugeot Shell Michelin[rediger | rediger kilde]

Maurice de Muer ble sportsdirektør i 1975, og ledet samme år Bernard Thévenet til seier i Tour de France, over storfavoritten Eddy Merckx. Thevenet vant det samme rittet også i 1977, og dette ble siste gang laget vant Tour de France. I slutten av 70-årene hentet Peugeot inn flere engelsktalende syklister, og mange av disse kom fra den parisiske amatørklubben Athletic Club de Boulogne Billencourt, som var et lag som fungerte som et springbrett for amatørsyklister som ville bli profesjonelle. Phil Anderson, Robert Millar, Stephen Roche og Sean Yates startet sine karrierer på Peugeot-laget. Nordmannen Dag Otto Lauritzen startet også sin profesjonelle sykkelkarriere hos Peugeot i 1984.

Den siste gangen laget hadde den gule trøya i Tour de France, var da Pascal Simon ledet rittet i 1983, men måtte bryte på grunn av et kravebensbrudd. Den siste sjansen til en sammenlagtseier i en av de store tourene var i 1985, da Robert Millar ledet Vuelta a España sammenlagt helt til siste etappe, der han måtte gi tapt for Pedro Delgado i siste liten.[6] Roger Legeay hadde syklet for Peugeot i årene 1979-1982, og etter at han la opp som aktiv syklist ble han assisterende sportsdirektør i klubben. I 1986 tok han over som sportsdirektør.

Laget oppløses[rediger | rediger kilde]

I en periode med oljekrise og høy inflasjon hadde laget brukt opp budsjettet sitt før 1986-sesongen var over. Peugeot-konsernet valgte å trekke seg ut av sykkelsporten, og laget ble lagt ned. Roger Legeay og store deler av laget reorganiserte seg og dannet sykkelklubben Velo Club de Paris, som siden den gang har gått under navnene Z, Gan og Crédit Agricole.

Meritterte ryttere[rediger | rediger kilde]

Viktigste seiere[rediger | rediger kilde]

  • Tour de France sammenlagtseier 1905, 1906, 1907, 1908, 1913, 1914, 1922, 1968, 1975, 1977
  • Vuelta a España sammenlagtseier 1948, 1969, 1971
  • Arc en ciel.svg VM i landeveissykling 1957, 1965, 1967
  • Arc en ciel.svg VM i sykkelcross 1961, 1963
  • Frankrike Nasjonalt mesterskap i landeveissykling 1907, 1908, 1920, 1962, 1973, 1975, 1976
  • Frankrike Nasjonalt mesterskap sykkelcross 1913, 1914, 1960
  • Italia Nasjonalt mesterskap i landeveissykling 1908, 1909, 1910
  • Tyskland Nasjonalt mesterskap i landeveissykling 1965, 1966, 1967, 1971, 1978
  • Tyskland Nasjonalt mesterskap i sykkelcross 1961, 1963
  • Belgia Nasjonalt mesterskap i landeveissykling 1957, 1972
  • Luxembourg Nasjonalt mesterskap i landeveissykling 1936
  • Luxembourg Nasjonalt mesterskap i sykkelcross 1964, 1967, 1968
  • Sveits Nasjonalt mesterskap i landeveissykling 1914, 1924, 1948, 1949
  • Australia Nasjonalt mesterskap i landeveissykling 1984
  • Spania Nasjonalt mesterskap i landeveissykling 1948
  • Norge Nasjonalt mesterskap i landeveissykling 1984
  • Milano–Sanremo 1907, 1914, 1918, 1964, 1966, 1967
  • Paris–Roubaix 1904, 1905, 1907, 1913, 1963
  • Amstel Gold Race 1983
  • Liège–Bastogne–Liège 1949, 1957, 1967
  • Grand Prix des Nations 1949, 1962
  • Paris–Tours 1906, 1907, 1914, 1917, 1951, 1970
  • Lombardia rundt 1907, 1908, 1917, 1951, 1970

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Peugeot 1901. de wielersite. Besøkt 2008-04-3.
  2. ^ Elve Peugeot 1948. de wielersite.nl. Besøkt 2008-04-3.
  3. ^ Elve Peugeot 1959. de wielersite.nl. Besøkt 2008-04-3.
  4. ^ Velo Club de Paris Jerseys. Velo Club de Paris. Besøkt 2008-04-3.
  5. ^ Tour de doping. nytid.no. Besøkt 2008-04-3.
  6. ^ The stolen Vuelta. ileach.co.uk. Besøkt 2008-04-3.