Operasjon Biting
| Operasjon Biting | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
 Luftrekognoseringsfotografi tatt av RAF i desember 1941 av radaranlegget av typen FuMo 214 «Würzburg-Riese» i Saint-Jouin-Bruneval. | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Storbritannia |  Tyskland | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| John Frost | Ukjent | ||||||
| Styrker | |||||||
| 120 kommandosoldater[1][2] 1 skv RAF transportfly RN støtteskip | Rundt 130[3] | ||||||
| Tap | |||||||
| To drept Seks såret Seks tatt til fange [4][5] | Fem drept To såret To tatt til fange Tre savnet [6] | ||||||
Operasjon Biting, også kjent som Bruneval-raidet, var kodenavnet gitt til et raid organisert av britenens fellesoperative organisasjon, DCO, mot en tysk radarinstallasjon i Saint-Jouin-Bruneval ved Le Havre i det nordlige Frankrike den 27. - 28. februar 1942.
En rekke slike installasjoner hadde blitt identifisert i løpet av 1941 ved hjelp av luftrekognosering av Royal Air Force, men den eksakte hensikten med anleggene og hvordan de var utstyrt var ukjent. Flere britiske vitenskapsmenn mistenkte imidlertid at disse anleggene hadde en sammenheng med de store tapene RAFs bombefly opplevde under bombing av det okkuperte Europa. Disse vitenskapsmennene ba derfor om at et av anleggene skulle bli raidet, slik at man kunne finne ut hvilken teknologi som ble brukt, og om mulig rappe utstyret og bringe det til Storbritannia for nærmere undersøkelser. Tyskerne hadde omfattende beskyttelse av anlegget fra sjøsiden, og man antok at et angrep fra kysten ville resultere i store tapstall for angriperne og gi vaktgarnisonen nok tid til å ødelegge «Würzburg-Riese»-radaren. Man bestemte seg derfor for at et luftinnsatt angrep med retrett sjøveien sannsynligvis ville være den beste måten for å overraske garnisonen og overta teknologien intakt, og dessuten minimere egne tap.
Natten til den 27. februar 1942, etter en intens periode med trening og flere utsettelser på grunn av dårlig vær, ble en mindre styrke med fallskjermsoldater fra C-kompaniet av 2. bataljon i det britiske fallskjermsregimentet under kommando av major John Frost sluppet i fallskjerm noen kilometer fra anlegget.[7] Styrken overfalt deretter villaen der radarustyret var plassert og erobret anlegget etter en kort skuddveksling der flere av de tyske forsvarerne ble drept. En tekniker som var med i styrken demonterte radaren og fjernet flere nøkkelkomponenter for å bringe dem tilbake til Storbritannia før styrken trakk ut ned mot stranden for evakuering. Et detasjement som hadde som oppgave å ta stranden for å sikre evakueringen hadde mislykkes, så en ny kort skuddveksling ble nødvendig for å ta ut tyskerne som holdt stranden. Styrken ble deretter hentet av flere mindre landgangsfartøyer før de ble overført til noen motorkanonbåter som bragte dem tilbake til Storbritannia.
Raidet var en suksess. Fallskjermsoldatene hadde kun mindre tap og delene fra radaren som de brakte tilbake, sammen med en tysk radartekniker, ga britiske vitenskapsmenn kunnskap om fiendens fremskritt i radarteknologi og de kunne finne frem mottiltak mot disse utviklingene.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Etter slaget om Frankrike og evakueringen fra Dunkerque av allierte styrkene, fikk RAF Bomber Command og den strategiske bombingen av Tyskland Storbritannias hovedfokus. Utover i 1941 økte tapene for hvert bomberaid og britisk etterretning konkluderte med at dette skyldtes at tyskerne brukte avanserte radarteknikker.[8] Britisk og tysk radarteknologi og -teknikker hadde på dette tidspunktet vært konkurrerende i nesten et tiår, der tyskerne ofte var på samme, eller høyere, nivå på grunn av kraftig militær investering i denne ferske teknologien.[9] Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde den britiske vitenskapelige anvendelsen av radar nådd et effektivt nivå, hovedsakelig takket være arbeidet til Robert Watson-Watt, men teknologien var fremdeles uutviklet og de var ikke i stand til å utnytte den som et effektivt forsvarssystem mot den tyske nattlige bombingen.[10] En annen britisk forsker som også jobbet med radarsystemer og teknikker, Reginald Victor Jones, brukte de første årene av krigen til å undersøke hvor avansert tysk radar var i forhold til britisk,[11] og han overbeviste tvilerne om at tyskerne faktisk hadde radar.[12]
Ved å granske lekkede tyske dokumenter, Luftwaffe bombefly som hadde styrtet og dekrypterte Enigmameldinger, i tillegg til å avhøre tyske krigsfanger, oppdaget Jones at høyfrekvente radiosignaler ble sendt over Storbritannia fra kontinentet, og han mente disse stammet fra et retningsbestemt radarsystem.[13] I løpet av de neste månedene etter denne oppdagelsen identifiserte Jones flere slike radarsystemer, ett av dem ble brukt for å detektere britiske bombefly; dette var kjent som Freya etter en gudinne i norrøn mytologi.[14] Jones fikk endelige bevis for Freya-systemets eksistens da han ble vist flere mystiske objekter på rekognoseringsbilder tatt av RAF ved La Poterie-Cap-d'Antifer; to sirkulære stillinger der hver hadde en rundt 6,1 m bred roterende 'madrassantenne'. Etter å ha funnet bevis for disse Freya-anleggene kunne Jones og andre vitenskapsmenn under hans kommando begynne å tenke ut mottiltak for dette systemet, og RAF kunne begynne å lokalisere disse anleggene og ta dem ut.[14] En annen del av Freya-systemet ble referert til som «Würzburg» i Enigmameldinger, men det var ikke før han ble vist et annet sett med RAF rekognoseringsbilder i november 1941 at han fant ut hva Würzburg var. Det bestod av en parabolsk reflektor på rundt 10 m i diameter som jobbet i samarbeid med Freya for å lokalisere britiske bombefly og lede Luftwaffe jagerfly til deres posisjon.[15] De to systemene utfylte hverandre: Freya var et radarsystem med lang rekkevidde, men manglet presisjon, mens Würzburg hadde vesentlig kortere rekkevidde, men hadde langt høyere presisjon. En fordel med Würzburg var at den var mye mindre enn Freya, og enklere å produsere i det antall som Luftwaffe trengte for å forsvare tysk territorium.[15][16]
Resultat[rediger | rediger kilde]
Suksessen til raidet mot Bruneval-anlegget hadde to viktige effekter. Det ene var at et suksessfylt raid mot tysk-okkupert område var en velkommen moralboost for den britiske befolkningen, og raidet ble gitt god plass i britisk media i flere uker etterpå.[17] Suksessen fikk også det britiske War Office til å utvide de britiske luftbårne styrkene ved å blant annet opprette fallskjermsregimentet og å konvertere flere infanteribataljoner til luftbårne bataljoner i august 1942.[18]
Den andre viktige effekten var den teknologiske kunnskapen som britiske vitenskapsmenn tilegnet seg. Undersøkelsen av komponentene til radaren viste at den hadde et modulbasert design som gjorde at vedlikehold og reparasjoner var mye enklere enn på britiske radarmodeller. Dette ble bekreftet i avhør av den tilfangetatte tyske teknikeren, som viste seg å være dårligere utdannet enn hans britiske motstykker.[19][20] Undersøkelsene gjorde også at de britiske vitenskapsmennene fant ut at Würzburg ikke ble påvirket av de konvensjonelle jammeteknikkene som britene hadde brukt så langt i krigen, og de konkluderte med at de burde ta i bruk motmiddelet med kodenavn Window som de nylig hadde utviklet.[21] Effekten av Window på Würzburg ble bekreftet av RAF Bomber Command 24. juli 1943 etter et bombeangrep mot Hamburg (operasjon Gomorrah).[22] Da Window ble brukt ble radarene rundt Hamburg blendet og operatørene ute av stand til å skille mellom radarsignaturer fra fly og Window.[23]
En uventet bonuseffekt av raidet kom fra tyskernes forsøk på å forbedre forsvaret av anleggene mot liknende angrep ved å omringe dem med piggtrådsperringer. Dette gjorde at de ble lettere å oppdage fra luften og dermed et lettere mål i forkant av D-dagen.[24]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Frost, s46
- ^ Millar, s156
- ^ Harclerode, s210
- ^ Frost, s59
- ^ Millar, s181
- ^ Millar, p187
- ^ Paradata: Bruneval (Operation Biting)
- ^ Millar, ss2–3
- ^ Cornwell, s262
- ^ Cornwell, s267
- ^ Cornwell, s268
- ^ Jones, s192
- ^ Cornwell, ss273–274
- ^ a b Cornwell, s274
- ^ a b Cornwell, s275
- ^ Millar, s3
- ^ Harclerode, s214
- ^ Harclerode, s218
- ^ Bodanis, s142
- ^ Jones, s244
- ^ Millar, s191
- ^ Johnson, s116
- ^ Millar, s195
- ^ Millar, s190
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Bodanis, David (2001). Electric Universe. Crown. ISBN 1-4000-4550-9.
- Frost, John (1980). A Drop Too Many. Cassell. ISBN 0-85052-927-1.
- Harclerode, Peter (2005). Wings Of War – Airborne Warfare 1918-1945. Weidenfeld & Nicolson. ISBN 0-304-36730-3.
- Johnson, Brian (1978). The Secret War. British Broadcasting Corporation. ISBN 0-563-17425-0.
- Jones, R.V. (1978). Most Secret War: British Scientific Intelligence, 1939-1945. Hamish Hamilton. ISBN 0-241-89746-7.
- Millar, George (1975). The Bruneval Raid. Doubleday & Company, Inc. ISBN 0-385-09542-2.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Operation Biting – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
