Oluf II Haraldsen
| Oluf II Haraldsen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. århundre | ||
| Død | 1143 Skåne | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Far | Harald Kesja | ||
| Mor | Ragnild Magnusdatter | ||
| Barn | Harald Skrænk | ||
| Nasjonalitet | Danmark | ||
Oluf II Haraldsen (død 1143) var skånsk konge i årene 1139 til 1143. Skåne var på den tiden en del av Danmark, men Oluf vant aldri kontroll over resten av riket og tas derfor ikke med i kongerekken i Danmark.[1] Han var sønn av Harald Kesja og hans kone Ragnhild.
Biografi[rediger | rediger kilde]
I februar 1135 angrep Erik Emune sin halvbror Harald Kesja i gården Skiping utenfor Vejle. Harald Kesjas sønn Oluf, var den eneste av de mange sønnene som unnslapp overfallet[2], hvor Harald Kesja ble drept og åtte av Kesjas sønner ble tatt til fange. På Erik Emunes ordre ble Haralds åtte sønner henrettet, og i tillegg måtte de to eldste, som hadde vært i danskekongens tjeneste, bøte med livet. Av alle sønnene til Harald Kesja var Oluf nå den eneste overlevende. Harald Kesja var, da han ble drept, medkonge av Danmark, sammen med Nils i Jylland
Etter danskekongen Erik Emunes død i 1137, ville den landsforviste Oluf II Haraldsen vende hjem for å kreve farsarven sin. På hjemreisen ble Oluf overfalt på Göta älv av Sigurd Slembe. Sigurd Slembe var en alliert av den døde danskekongen Erik Emune. Etter å ha mistet tre skip, klarte Oluf II Haraldsen å fortsette til Danmark, der han fikk møte den nye kongen av Danmark, Erik Lam (Erik III av Danmark). Under møtet ble Oluf avvist. Han var sønn av en landsforræder, og uten rett til å arve farens tidligere eiendommer, som nå var inndratt av Kronen. Dette førte til at Oluf II Haraldsen forsøkte å hevne seg. Han overfalt kong Erik Lam på gården Arvelund ved Lund, men overfallet mislyktes. Oluf II Haraldsen måtte igjen i utlendighet til Sverige. Han vendte snart tilbake, muligens i året 1139, og da startet han en blodig borgerkrig på Skåne og på Sjælland. Krigen raste i fire lange år med stadige kamper, bare på ett år ble hele tretten slag utkjempet.
Kildene til delen av de danske Kongekrigene, fram til Oluf II Haraldsens død, er utydelige, og de gir forskjellige tidspunkter for hendelsene. Men mye kan tyde på at den blodige striden mellom Erik Lam og Oluf II Haraldsen fant sted i perioden 1139 til 1143. Dessverre er kildene så uklare at forvirringen rundt enkelte hendelser er stor.
Under et angrep på Sjælland i ca. 1139, 1140 eller 1141 kom Oluf II Haraldsen i kamp med Roskildebiskop Rike. Rike vant dette slaget, kjent som slaget ved Bydinge Å. Etter nederlaget ville Oluf ta hevn, og overfalt og drepte biskop Rike i Rikes gård ved Ramløse ved Arresø. For denne udåden ble Oluf II Haraldsen lyst i bann av paven. Tross dette hadde Oluf før dette – eller etterpå – gjort seg til konge av Skåne etter å ha vært hyllet på Sct. Libers høj av skåningene.
Oluf rykket inn i Skåne (trolig i året 1139 eller 1140) der han holdt et tingsmøte med skåningene på Sct. Libers høj der skåningene utropte ham til konge. Med en mindre hær og deler av borgerne i Lund gjorde erkebiskop Eskil motstand, men Olufs styrker var for sterke. Erkebiskopen og hans følge ble slått og søkte tilflukt i Lund domkirke. De ble beleiret der, og så seg tvunget til å forhandle. Forhandlingene endte med at erkebiskop Eskil gikk med på å gi gisler, og å sverge troskap ovenfor tronpretendenten Oluf, som ønsket seg den danske kongemakten og intet mindre. Men etter å ha fått friheten sin, rømte erkebiskopen, fra Lund og over til Sjælland, tilsynelatende uten å bry seg om de gislene som formodentlig ble henrettet som konsekvens. Da danskekongen Erik Lam fikk høre hva som hadde skjedd, samlet han umiddelbart en stor flåte til hæren sin, og fór over sundet mot den skånske vestkysten.
Det var få landgangssteder på den skånske vestkysten, ett av disse var Landora, i dag en del av den moderne byen Landskrona. Etter folketroen betød det ulykke for en konge å gå i land på dette stedet. Erik Lam trodde på dette og ba derfor erkebiskop Eskil av Lund om å lede hæren som gikk i land ved Landora.
Oluf, som hadde vunnet støtte hos skåningene, gikk til motangrep på kongshæren, som jo slett ikke hadde kampvant ledelse. Slaget ved Landora endte med et stygt nederlag for erkebiskop Eskil av Lund og kong Erik Lam.
Nederlaget ved Landora var likevel bare et midlertidig tilbakeslag. Erik Lam samlet alle krefter til et nytt angrep. Under ly av natten seilte den kongelige flåten over sundet igjen. Medhjelpere i land lyste ved steder for landgang, og slik ble hæren i stand til å komme seg trygt i land og kunne angripe Lund. Dette kom så overraskende på Oluf og hans menn at hæren nådde Lund uten motstand. Oluf måtte flykte til Sverige nok en gang.
Fra Sverige rykket så Oluf med sin hær gjennom Blekinge i 1142. De ble stoppet og nok en gang slått av Erik Lam i slaget ved Glumstrup, øst for Lund. Oluf vendte uforferdet tilbake for å sloss mot danskekongen enda en gang. I slaget ved Tjutebro i midte Skåne, i året 1143, falt Oluf II Haraldsen og de fleste av hans menn. Feiden mellom Oluf II Haraldsen og Erik Lam fikk sin slutt her. Etter dette var det fred i Danmark i flere år. Men krigene, som var ødeleggende og blodige, hadde tatt på danskekongen. Erik Lam abdiserte tre år senere, sterkt preget av sykdom.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Kilder[rediger | rediger kilde]
- «Den Store Danske, oppslagsord: Oluf Haraldsen». Besøkt 12. juni 2018.