Slaget ved Landora

Slaget ved Landora i begynnelsen av borgerkrigen mellom kong Erik Lam av Danmark og opprøreren Oluf, sluttet med nederlag for de kongelige.

Bakgrunnen

Etter overfallet på danskekongen i gården på Arvelund ved Lund i 1137 hadde gått galt, flyktet Oluf Haraldsen til Sverige. Etter Erik Lam hadde dratt fra Skåne rykket Oluf tilbake til Skåne der han holdt et tingemøte med skåningene.

En politisk konflikt hadde oppstått etter erkebiskop Asser av Lunds død som ble forverret av mordet på Erik Emune kort etterpå. Den nye erkebiskopen, Eskil, som var roskildebisp på Sjælland, klarte å utmanøvrert sin rival som en fordel av kongemordet og dessuten overtale pave Innocens II til å anerkjenne erkebispedømmet Lund året etterpå.

Erkebispen av Lund forsøkt å hindre Oluf fra å ta fordel av tingmøtet, men mislykkes. Skåningene hyllet ham til konge på Sct. Libers høj tross tvil om det riktige årstallet for denne begivenheten.

Uansett hadde det etter bestemte kilder trolig hendt før Slaget ved Bydinge Å. Med en mindre hær og deler av borgere i byen Lund gjorde erkebispe Eskil motstand, men overmakten ble for stor under kampene om Lund. Med sitt følge ble han beleiret i domkirken i Lund og tvunget til forhandlinger.

Etter forhandlingene gikk erkebispen med å utlevere flere gisler og å sverge ed av troskap ovenfor tronpretendenten Oluf som ønsket seg den danske kongemakten. Men han rømte fra Lund etter å ha fått bevegelsesfrihet over til Sjælland uten å bry seg om gislene som formodentlig var henrettet som konsekvens. Erik Lam samlet umiddelbart en stor flåte for sin hær og for over sundet mot den skånske vestkysten.

Slaget

Det var få steder for landgang på den skånske vestkysten, ett av disse var Landora, nå del av den moderne byen Landskrona. Etter overtro hadde dette stedet ry for å bety ulykke for en konge som skulle gå på land der. Erik Lam trodde på dette og derfor bad erkebispen om å ta ledelsen over den kongelige hæren som gikk på land ved Landora.

Men Oluf som hadde vunnet seg støtte av skåningene, gikk til motangrep mot den kongelige hæren som ikke hadde kampvante ledelse. Slaget ved Landora sluttet med et kraftig nederlag for erkebiskop Eskil av Lund og kong Erik Lam.

Men nederlaget var bare et midtertidig tilbakeslag, for Erik Lam samlet alle krefter for et nytt angrep og i ly av natten seilte den kongelige flåten over sundet. Med hjelp av allierte som lyste opp steder for landgang, var hæren i stand til å komme seg trygt over og å rykke mot Lund. Dette overrasket Oluf så meget at hæren nådde Lund uten motstand.

Etterspillet

I Lund fant danskekongen og erkebispen en prest som hadde blitt innsatt som erkebiskop av Oluf som reaksjon på bruddet på troskapseden. Den uheldige presten ble fratatt sine verdighetstegn av den harmedirrende erkebispen som deretter fikk ham hengt uten nøling. Fire stormenn ble druknet av de kongelige.

Opplysningene etter disse begivenhetene som trolig hadde hendt i 1140, ble vagt i de fleste kilder etterpå. Etter Saxo Grammaticus skulle det neste slaget i krigen være Slaget ved Glumstrup. Men Oluf hadde flyktet til Sverige etter tapet av Lund og kampene etterpå.

Fra Sverige rykket Oluf med sin hær gjennom Blekinge der de ble stoppet og slått under et slag av Erik Lam. Men Oluf vendte uforfedret tilbake og klarte å holde stand mot den kongelige hæren som etter tilbakeslaget måtte retirere til Lund.

Slaget ved Lund som kanskje hadde hendt i året 1141, sluttet med nederlag for Erik Lam som måtte rømme Skåne. Borgerne i byen Lund ble utsatt for fryktelige overgrep av seierherrene som hadde gjenvunnet kontrollen over Skåne.

Kilder

• Danmark, Biskop Eskils tid Arkivert 3. desember 2006 hos Wayback Machine.
• Oluf Haraldsen
• Den salige Eskil av Lund
• Saxo Grammaticus: Danmarkskrøniken