Norges herrelandslag i bandy

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Norge
Forbund Norges Bandyforbund
Landslagstrener Igor Prakht
Flest kamper Christer Lystad, 132
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Hjemmedrakt
Kit left arm.png Kit body.png Kit right arm.png
Kit shorts.svg
Kit socks.svg
Bortedrakt
Infoboks sist oppdatert:
28. oktober 2014

Norges herrelandslag i bandy representerer Norge i internasjonal bandy for menn. Laget trenes av russiske Igor Prakht og administreres av Norges Bandyforbund. Norge spilte sin første offisielle landskamp i 1927 mot Sverige og har tatt medalje i Verdensmesterskapet i bandy to ganger, sølv i 1965 og bronse i 1993.

Historie[rediger | rediger kilde]

Norges Bandyforbund ble stiftet i 1920, og forbundet avslo tidlig et tilbud om å delta i europamesterskapet i kanadisk ishockey. I stedet gikk man inn for å få til en landskamp i sjumanns bandy mot Sverige. Kampen ble spilt på Dælenenga i Oslo i februar 1921. Norges lag, som besto av spillere fra Trygg og Ready, vant overraskende 7-3. Sverige nektet imidlertid like før kampstart å godkjenne kampen som offisiell landskamp og den opptrer derfor ikke i offisielle statistikker.[1] Det ble også spilt kamper mellom et norsk sammensatt lag og svenske og finske lag i Stockholm i 1922, men den første offisielle landskampen ble spilt på Frogner Stadion i Oslo 6. februar 1927 med 11-mannslag. Motstander var Sverige som vant 3-1. I perioden 1927-1939 spilte Norge en landskamp hvert år, alle mot Sverige og alle med tap, bortsett fra på Marienlyst i Drammen i 1939 der resultatet ble 2-2. Vinteren 1940 ble det i tillegg til kampen mot Sverige også spilt en landskamp mot Finland. Denne hadde sammenheng med Finlands deltakelse i vinterkrigen, og det ble besluttet at alle inntekter av kampen skulle gå til humanitært arbeid i Finland. Kampen ble spilt i sterk kulde på Bislett stadion, fikk resultatet 2-1 til finnene og samlet 11 000 tilskuere, noe som er publikumsrekord for bandy i Norge.

Det var naturlig nok ingen landslagsaktivitet i krigsårene, og den første landskampen etter andre verdenskrig ble spilt i februar 1947 og endte med nok et nederlag mot Sverige.

OL i 1952[rediger | rediger kilde]

Bandy var oppvisningsidrett under Vinter-OL i 1952. Finland, Norge og Sverige deltok, mens Sovjetunionen avslo invitasjonen om å bli med. Norge tapte den første kampen 2-3 mot Finland på Dælenenga, etter å ha ledet 2-0. Dagen etter var det duket for Norge mot Sverige. Kampen ble sett av ca 1500 tilskuere, deriblant den svenske prins Bertil. «Norsk bandys største dag» endte med 2-1 seier til Norge, etter skåringer av Drafn-spillerne Cato Helgerud og Einar «Bror» Andersen. Dette var den første norske landskampsseieren noensinne, 25 år etter den første landskampen. Den siste kampen, Sverige mot Finland, ble spilt på Bislett. Svenskene vant 4-0 og dermed også OL-turneringen. Norge tok andreplassen, mens Finland ble nummer tre.

De første verdensmesterskap[rediger | rediger kilde]

Det første verdensmesterskap i bandy ble arrangert i Finland i 1957. Norge deltok ikke, i protest mot Sovjetunionens intervensjon i Ungarn.[2] Neste gang VM ble arrangert, i 1961, sto Norge som arrangør. Tidligere landslagsspiller og senere IOC-medlem Jan Staubo ledet arrangementskomiteen. Norge endte på fjerde- og sisteplass etter tre strake tap. I åpningskampen mot Sverige på Herøya i Porsgrunn tapte Norge 1-2 etter å ha ledet 1-0. I Mjøndalen to dager senere beseiret Sovjet Norge klart med 9-1, mens i den siste kampen mot Finland i Drammen, tapte Norge 3-4. Finnenes seiersmål kom helt mot slutten av kampen. Norge kom sist også i VM i 1963, men klarte denne gang uavgjort 2-2 mot Finland.

VM 1965[rediger | rediger kilde]

Norsk bandys hittil fremste prestasjon kom i Bandy-VM i Sovjetunionen i 1965. Norge tok sølv etter å ha slått Finland og spilt uavgjort mot Sverige. Dette var første gang det ble spilt bandy-VM i Sovjetunionen.

Norge-Sverige[rediger | rediger kilde]

Norges åpningskamp, som foregikk i Ivanovo foran 15 000 tilskuere, ble en hard batalje. Sverige tok ledelsen 1-0, men ti minutter før pause utlignet Thorodd Presberg. Etter et kvarter av andre omgang gikk svenskene på nytt opp i ledelsen, og da forventet de fleste at kampen ville være avgjort. Sverige trakk seg imidlertid bakover på banen for å ri på ledelsen, og Norge tilrev seg et overtak. Grunnet Norges underdogstempel og Sveriges harde spill var publikum på norsk side, så da 19-åringen Kjell Ivar Engebretsen scoret på en elegant backhand fire minutter før full tid, var det begeistring på tribunen. Etter kampslutt ble flere av de norske spillerne båret på gullstol av russere som hadde stormet banen.[3]

Norge-Sovjetunionen[rediger | rediger kilde]

Norges andre kamp ble spilt mot de russiske hjemmefavorittene i Sverdlovsk, ved Uralfjellene. Det var 28 000 tilskuere, enkelte kilder melder om 30 000,[4] og billetter ble solgt på svartebørs før kampen. Norge tapte til slutt 4-0, noe som ble ansett som et hederlig resultat siden de to foregående kampene mot Sovjet hadde endt med henholdsvis 1-8 og 1-9-tap. I tillegg bommet Roar Løwer Nilsen på straffe 26 minutter på stillingen 0-1. Norges lagkaptein og senterhalf Ole Jonny Friise fikk mye skryt og ble utpekt til den beste forsvarsspilleren i kampen.[5] I tillegg fikk Norges målvakt Kjell Eriksen god omtale.

Norge-Finland[rediger | rediger kilde]

Den siste og avgjørende kampen ble spilt i Kursk. Norge vant 1-0 i en nervepirrende kamp. Kampens eneste mål kom etter corner. Einar «Bror» Andersen mottok ballen, men spilte den videre til Roar Løwer Nilsen da han så at veien mot målet var sperret. Nilsen skjøt, og ballen gikk inn gjennom en liten luke i den finske muren.[6] Ole Jonny Friise ble kåret til banens beste spiller.

Mesterskapene etter 1965[rediger | rediger kilde]

Norge har ikke klart å gjenskape resultatet fra 1965 i noe verdensmesterskap siden. Norge deltok ikke i VM i 1969 på grunn av Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia året før. I mesterskapet i 1971 maktet man en seier mot Finland i 1971 (det ble spilt dobbel serie). I 1973 var det beste resultatet uavgjort mot finnene. I 1975 på hjemmebane ble det seier både mot Sverige og Finland (dobbel serie), likevel endte det med 4. plass.

I 1985 møtte Norge for første gang USA i VM-sammenheng og vant 5-1. Norge kom dermed ikke sist i mesterskapet for første gang på 20 år. Norge har kommet foran USA i alle mesterskap siden.

Bronse i 1993[rediger | rediger kilde]

I 1993 ble bandy-VM spilt i VikingskipetHamar. Norge stilte bedre forberedt enn på lenge og spilte bronsefinale mot Finland. Den vant Norge overraskende 5-3.

I VM i USA i 1995 ble Norge for første gang dårligere enn nummer fire. Kasakhstan deltok for første gang og slo Norge 4-2 i den avgjørende kampen. Norge havnet derfor utenfor semifinalene. I alle mesterskap siden 1995, med unntak for mesterskapet i Arkhangelsk i 1999, har Norge tapt for Kasakhstan og blitt nummer fem i turneringen. I 2004-VM i Sverige var man nær den helt store sensasjonen da Norge spilte uavgjort 6-6 etter å ha ledet til like før slutt mot Sverige.[7]

Statistikk[rediger | rediger kilde]

Resultater Verdensmesterskap[rediger | rediger kilde]

Turnering, plass Turnering, plass Turnering, plass Turnering, plass Turnering, plass

Medaljeoversikt VM[rediger | rediger kilde]

Bandy Herrer
Medaljer VM
GullGull SølvSølv BronseBronse
Norge Norge 0 1 1

Flest landskamper[rediger | rediger kilde]

Største seier/tap[rediger | rediger kilde]

  • Største seier:

Norge – Hviterussland 32 – 0, Haparanda, Sverige, 29. mars 2001.

  • Største tap:

Norge – Russland: 0 – 22, Kazan, Russland, 1. februar 2005.

Tilskuerrekord[rediger | rediger kilde]

  • 11 000 tilskuere, Bislett stadion, Oslo, 13. februar 1940.
    Merk at rekorden gjelder for landskamper spilt i Norge. Under landskamper i Russland har tilskuertallet flere ganger vært opp mot 30 000, blant annet under VM i 1965.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Riis, Arne (red.) (1970). Norges Bandyforbund 1920-1970. Oslo: Grøndahl & Søn. s. 13. 
  2. ^ Riis, Arne (red.) (1970). Norges Bandyforbund 1920-1970. Oslo: Grøndahl & Søn. s. 62. 
  3. ^ Verdens Gang 22. februar 1965
  4. ^ a b Riis, Arne (red.) (1970). Norges Bandyforbund 1920-1970. Oslo: Grøndahl & søn. s. 81. 
  5. ^ Verdens Gang 25. februar 1965
  6. ^ Verdens Gang 2. mars 1965
  7. ^ «Sverige sendte Norge ut av bandy-VM». vg.no. 5. februar 2004. Besøkt 11. november 2014. 

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]