Nikolaus fra Damaskus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nikolaus var fra Damaskus. Her en levning av romersk bue fra hans tid.

Nikolaus fra Damaskus (gresk: Νικόλαος Δαμασκηνός, Nikolāos Damaskēnos) var en gresk[1] historiker og filosof som levde i tiden til keiser Augustus av Romerriket. Hans navn er avledet fra hans fødested i Damaskus i Syria. Han var født en gang rundt 64 f.Kr.[2] Nikolaus var en nær venn av Herodes den store (ca. 74-4 f.Kr.) som han overlevde med et antall år. Han var også en lærer av barna til Marcus Antonius og Kleopatra, i henhold til Sofronius I av Jerusalem.[3] Han reiste til Roma sammen med Herodes Arkhelaos, sønnen til nevnte Herodes, i høy alder.[4]

Nikolaus hadde et omfattende forfatterskap, men bortimot alt er gått tapt. Hans hovedverk var en universalhistorie i 144 bøker. Han skrev også en selvbiografi, og biografier over Augustus, Herodes, en del filosofiske verker, foruten også skjønnlitterære verker i form av dramaer (komedier og tragedier).

Verker[rediger | rediger kilde]

Bortimot alle hans verker er gått tapt, men betydelige fragmenter er etterlatt fra en del av hans forfatterskap. Det er en artikkel om ham i Suda, det store bysantinske leksikonet fra 900-tallet.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av sitt liv skrev Nikolaus en universalhistorie i 144 bøker,[6] skjønt Suda nevner kun 80 bøker, men referanser til 2, 4, 5, 6, 7, (8), 96, 103, 104, 107, 108, 110, 114, 123 og 124 er kjente.[7]

Omfattende fragmenter av de første syv bøkene er bevart i sitat i Excerpta som ble satt samme på bud fra keiser Konstantin VII Porphyrogenneto.[8] Disse dekker historien til assyrerne, mederne, grekerne, lydierne, og perserne, og har også betydning for bibelsk historie.

Den romersk-jødiske historikeren Josefus benyttet sannsynligvis hans arbeid for sin historie om Herodes (Ant. 15-17) ettersom der hvor Nikolaus stopper, i styret til Herodes Arkhelaos blir redegjørelsen til Josefus straks mer flyktig.[9] For de delene som omhandler greske myter og orientalsk historie var han avhengig av andre, nå tapte verker, av varierende kvalitet. Der hvor han støtter seg på den gresk Ktesias er verdien av hans arbeid begrenset. Robert Drews har skrevet:

Klassiske forskere er enige om at Nikolaus' historie om Østen, og særlig hans fortelling om Kyrus, var tatt fra Ktesias' Persica, et verk skrevet tidlig på 400-tallet f.Kr. Dette arbeidet har med berettigelse blitt avvist av både assyrologer og klassisister som en fullstendig upålitelig vegviser til historien om Mesopotamia.[10]

Livet til Augustus[rediger | rediger kilde]

Det er betydelige levninger av to verker fra hans gamle dager; et om livet til keiser Augustus, og en selvbiografi.

Han skrev om Augustus, Bios Kaisaros, som synes å ha blitt fullført etter keiserens død i år 14 e.Kr. da Nikolaus selv var 78 år gammel. To store deler gjenstår som angår Octavius' ungdom, og den andre som tar for seg mordet på Julius Cæsar.[9]

Selvbiografi[rediger | rediger kilde]

Han skrev også en selvbiografi, men datoen for den er usikker. Den nevner at da han ønsket å trekke seg tilbake i år 4 f.Kr. ble han overtalt til å reise sammen med Herodes Arkhelaos til Roma.

De fragmentene som er etterlatt tar hovedsakelig for seg jødisk historie.[9]

Kompendium om Aristoteles[rediger | rediger kilde]

Nikolaus skrev kommentarer om den greske filosofen Aristoteles. Et kompendium (lærebok) med utdrag fra disse er bevart i et gammelsyrisk manuskript som ble gjenoppdaget i Cambridge i 1901.[11] Disse er datert til senere enn 1400 og ble anskaffet til Cambridge i 1632 og teksten er svært sjaskete og kaotisk arrangert. Det meste av manuskriptet er et arbeid av Dionysius Bar Salibi.[12] Arbeidet ble antagelig skrevet i Roma en gang rundt år 1 e.Kr. da han ble kritisert for å være for mye involvert i filosofien til hoffet til de rike og mektige.[13]

Om planter[rediger | rediger kilde]

En arabisk oversettelse av hans arbeid De Plantis ble oppdaget i Istanbul i 1923. Det eksisterer også i gammelsyrisk manuskript i Cambridge.

Andre tekster[rediger | rediger kilde]

Han skrev også en del tragedier og komedier som er nå gått tapt.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Burns, Ross (2007): Damascus: A History‎, Routledge, s. 59.
  2. ^ Nicolaus: Autobiography, Fr.136.8
  3. ^ Patrologia Graeca, Vol. 87, 3. col. 3622D; F. Jacoby, FGrH.90.T2
  4. ^ Nicolaus: Autobiography, Fr.136.8-11
  5. ^ Suda, N.393
  6. ^ Athenaeus: vi. 249
  7. ^ Müller, K. et al.: Fragmenta Historicorum Graecorum, bind 3, s. 345.
  8. ^ a b Lulofs, H. J. Drossart (1969): On the Philosophy of Aristotle, by Nicolaus Damascenus. Brill, s. 1f.
  9. ^ a b c Artikkel i Jewish Encyclopedia
  10. ^ Drews, Robert (Oktober 1974): «Sargon, Cyrus and Mesopotamian Folk History» i: Journal of Near Eastern Studies, Vol. 33, No. 4, s. 387-393.
  11. ^ shelfmark Gg. 2. 14
  12. ^ Lulofs, H. J. Drossart (1969): On the Philosophy of Aristotle, by Nicolaus Damascenus. Brill, s. 46.
  13. ^ Lulofs, H. J. Drossart (1969): On the Philosophy of Aristotle, by Nicolaus Damascenus. Brill, s. 5.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Nicolaus» i: Harpers Dictionary of Classical Antiquities, 1898, Harper and Brothers, New York
  • Lightfoot, J. B. (1875): On Some Points Connected with the Essenes: II. «Origin and Affinity of the Essenes», Note
  • Wacholder, B. Z. (1962): Nicolaus of Damascus. University of California Studies in History 75.
  • Yarrow, L. M. (2006): Historiography at the End of the Republic. Oxford University Press, s. 67–77.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]