Naval Factory PN
| Naval Factory PN | |||
|---|---|---|---|
 Naval Factory PN 12 | |||
| Informasjon | |||
| Produsent | Naval Aircraft Factory | ||
| Mannskap | 5 | ||
| Spesifikasjoner | |||
| Lengde | 14,99 m | ||
| Høyde | 5,11 m | ||
| Vingespenn | 22,21 m | ||
| Vingeareal | 113,1 m² | ||
| Egenvekt | 3 500 kg | ||
| Vekt (lastet) | 6 419 kg | ||
| Motorer | 2× Wright R-1750 D Cyclone | ||
| Topphastighet | 184 km/t | ||
| 3 300 m | |||
| Rekkevidde | 2 109 km | ||
Naval Aircraft Factory PN var en serie av amerikanske flybåter med åpen cockpit fra 1920- og 30-tallet. De var en utvikling av Felixstowe F5L flybåt fra Første verdenskrig. Varianter av PN ble bygget for den amerikanske marinen av Douglas, Keystone Aircraft og Lockheed Corporation.
Utvikling og konstruksjon[rediger | rediger kilde]
Den viktigste av lang rekke av United States Navys patrulje flybåter på slutten av Første verdenskrig var H. Curtiss 16 og den tilsvarende Felixstowe F5L.
F5L var en lisens-bygget versjon av den britiske Felixstowe F. 5 med amerikanske Liberty-motorer. Serien av Felixstowe flybåter, utviklet ved Experimental Station, hadde startet med å forbedre skroget av Curtiss H12. Naval Aircraft Factory som hadde bygget F. 5L under første verdenskrig og fortsatte utvikling av flyet som nå fikk ny betegnelse PN-5 i 1922.[1] I 1925 bygde Naval Aircraft Factory en versjon med nye vinger og bedre balanseror. Det ble drevet av den eksperimentelle 390 kW (525 hk) Wright T-2 stempelmotor, og kalt PN-7.[2]
Selv om den nye vingen viste seg å være vellykket var motorene upålitelig, og de tre skrogene arvet fra F. 5 krevde mye vedlikehold, slik at to fly med metallskrog drevet av 475 Hk Packard-motorer ble bygget som PN-8.[2] Videre ble tilsvarende fly bygget som PN-9 og PN-10, men den vannkjølte V-12 Packard-motoren var skuffende og en luftkjølt stjernemotorer ble brukt til å bygge PN-12. Denne kombinasjonen av reviderte vinger introdusert på PN-7 med et metallskrog og stjernemotorer oppfylte Marinens krav og derfor dannet PN-12 grunnlag for en mer omfattende produksjon av den endrede versjonen til sine patruljeskvadroner.[3] Naval Aircraft Factorys produksjonskapasitet var begrenset, derfor ble produksjon leid ut til flere flyfabrikker, med versjoner som ble bygget av Douglas (PD-1), Keystone (PK-1) og Martin (PM-1 og PM-2).[4]
PN-12 var et tomotors dobbeltdekker med stoff-kledd metall-innrammede vinger. Motorene var montert i lukkede kapsler mellom vingene. Mens skroget ble bygget av metall, var det ellers lik F. 5L, med store sponsorer. Den hadde et standard mannskap på fem, men var i stand til å frakte ekstra mannskap for lange patruljer.[4]
PN-11 hadde et revidert skrog som eliminerte sponsorer. Det hadde også dobbelte sideror. Fire av denne varianten ble bygget. De dannet grunnlag av Hall PH flybåter, noen som var i tjeneste frem til Andre verdenskrig.
Operativ historie[rediger | rediger kilde]
De tidlige prototyper av PN sjøflyene ble brukt i en rekke lange flyvninger. I løpet av ettermiddagen 31. august 1925, ble det gjort forsøk på å fly et par PN-9 fly non-stop fra San Francisco til Hawaii, en distanse på nesten 3 864 km — en tur forventet å ta 26 timer å fullføre.[5] Det første flyet ble tvunget til å lande 450 km utenfor San Francisco på grunn av manglende oljetrykk, men mannskapet reddet av jageren USS «William Jones» og flyet slept tilbake til havnen.[5]
Den andre PN-9 ledet av US Navy sjef John Rodgers fløy om lag 2 500 km før det gikk tomt for drivstoff. De hadde forventet sterk medvind som uteble, noe som ville ha bremset bensinforbruket.[5] Flyet var ute av stand til å få kontakt med marinens hjelpeskip USS «Aroostook» et skip som var stasjonert langs PN-9s rute. Det ble tvunget til å lande på sjøen da begge motorene stoppet å fungere.[5] Flyet var ute av stand til å sende eller motta radiosignaler.[5] Selv om dette var en ny distanserekord for sjøfly, kom flyet hundrevis av kilometer for kort til nærmeste land, og situasjonen for mannskapet, med begrensede mengder av mat og vann, syntes håpløs.
Siden sjøen var moderat, ble det besluttet å forsøke å seile flyet til Hawaii.[5] Mannskapet rigget deretter et nødseil laget av stoff revet fra flyets vinger og seilte flyet ytterligere 450 km før det endelig ble oppdaget på den niende dag om lag 25 km utenfor den sørøstlige kysten av den hawaiiske øya Kauai.[5] I kjølvannet av avisoverskrifter ble Rogers forfremmet til stillingen som assisterende sjef for Marinens Bureau of Aeronautics.[5] PN-9 Nr 1, det samme flyet som kom til Hawaii uten problemer nødlandet senere i det Karibiske hav i et forsøk på å fly til Sør-Amerika. Det ble senere senket, da det utgjorde en fare for skipstrafikken.[6]
De to PN-12 satte også flere rekorder, rekkevidde og hastighet.[7]
De ulike produksjons-derivater av PN-12 ble tatt ut av tjeneste i den amerikanske marinen fra 30. april 1928, da VP-7D har fått sin første Douglas PD-1, men ble værende i tjeneste ved andre enheter frem til juli 1938, da den siste Keystone PK-1 ble pensjonert.[8]
Tre Martin PM-1 ble også levert til Brasils marine i 1930, og ble brukt i et bombeangrep i revolusjonen i 1932.[9]
Operatører[rediger | rediger kilde]
- Brasils marines flyvåpen
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Elliott, John M. (2000). «Dictionary of American Naval Aircraft Squadrons — Volume 2 Appendix 1 - Aircraft Data-Technical Information and Drawings» (pdf). Naval Historical Center. s. 639. Besøkt 1. oktober 2007.
- ^ a b Elliott, John M. (2000). «Dictionary of American Naval Aviation Squadrons — Volume 2 Appendix 1-Aircraft Data-Technical Information and Drawings» (PDF). Naval Historical Center. Arkivert fra originalen (pdf) 27. mars 2007. Besøkt 1. oktober 2007.
- ^ a b c d e f g h "Flight to Hawaiian Islands, " in James Langland (ed.
- ^ «American airplanes: Naval Aircraft Factory». Aerofiles. Besøkt 3. oktober 2007.
- ^ Swanborough & Bowers 1976, p.335
- ^ Elliott, John M. (2000). «Dictionary of American Naval Aviation Squadrons — Volume 2 Appendix 1-Aircraft Data-Technical Information and Drawings» (PDF). Naval Historical Center. Arkivert fra originalen (pdf) 27. mars 2007. Besøkt 7. november 2016.
- ^ «PM Series» (PDF). Maryland Aviation Museum. Arkivert fra originalen (pdf) 24. juli 2008. Besøkt 3. oktober 2007. «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 24. juli 2008. Besøkt 7. november 2016.