Nathanael Greene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Nathanael Greene (født 27. julijul./ 7. august 1742greg., død 19. juni 1786) var en generalmajor i den kontinentale armé under den amerikanske uavhengighetskrigen. Da krigen begynte, var Greene menig i milits. Han gikk ut av krigen med et rykte som George Washingtons mest begavede offiser.

Før krigen[rediger | rediger kilde]

Greene ble født 1742 i Potowomut i Warwick, Rhode Island. Han var sønnen til Nathanael Greene sr og hans andre kone, Mary Motte. Faren var bonde, smed og kveker. Selv om hans fars sekt frarådet «literære bedrifter», utdannet Greene seg og studerte matematikk, militærtaktikkens historie og jus. Pastoren Ezra Stiles, senere president av Yale University, hadde sterk innflytelse på den unge Greene.

I 1770 flyttet han til Coventry, Rhode Island, for å ta seg av den familieeide smia kort tid før farens død. Der var han den første som oppfordret til etableringen av offentlig skole, og samme år ble han valgt som medlem av generalforsamlingen i Rhode Island hvor han ble gjenvalgt i 1771, 1772 og 1775. Han sympastiserte sterkt med «whigene,» eller patriotene, blant kolonistene. Han giftet seg i 1774 med Catherine Littlefield Greene. Catherine hadde bodd i East Greenwich med sin tante og onkel siden hennes mor døde da hun var ti år gammel. Hennes onkel var lederen av whigpartiet og guvernør i Rhode Island. Hennes tante og navnesøster, Catherine, var en nær venn og korrespondent med Benjamin Franklin fra 1751–1784.

Greene organiserte i august 1774 en lokal milits som fikk kontrakt som Kentish Guards i oktober. På denne tiden begynte han å skaffe seg mange dyre utgaver om militærtaktikk og begynte å lære seg krigens kunst. Han var i en komité i desember 1774 utnevnt av forsamlingen som skulle revidere militærlovgivningen. Hans ivrighet i å delta i militær tjeneste førte til at han ble utestengt fra kvekerne.

Krigens tidlige år[rediger | rediger kilde]

Greene hjalp til i 1775 med å sette sammen en styrke som sluttet seg til de amerikanske styrkene rundt Boston. På grunn av en stygg halting, ble han forbigått som offiser. Men han var fast bestemt på å tjene saken, tok opp en muskett og ble menig. 8. mai 1775 ble han forfremmet fra menig til brigadegeneral i Rhode Island Army of Observation som ble dannet i respons til beleiringen av Boston. Han ble utnevnt til brigadegeneral i den kontinentale armé av kongressen den 22. juni 1775. Washington gav Greene kommandoen over Boston etter at den ble evakuert av William Howe i mars 1776.

Greenes brev i oktober 1775 og januar 1776 til Samuel Ward som da var en delegat fra Rhode Island i kongressen, talte for en uavhengighetserklæring. 9. august 1776 ble han forfremmet til en av de fire nye generalmajorene og fikk kommandoen over den kontinentale armés styrker på Long Island. Han pekte ut stedene som skulle befestes og bygde fortene og festningsverkene til Fort Putnam (stedet til dagens Fort Greene) øst for Brooklyn Heights. Alvorlig sykdom forhindret ham fra å delta i slaget ved Long Island.

Greene var viktig blant de som anbefalte en retrett fra New York og å brenne ned byen slik at britene kanskje ikke kunne bruke den. Han fikk kommandoen over Fort LeeNew Jersey–siden av Hudsonelva. Han etterfulgte general Israel Putnam den 25. oktober 1776 som kommandant av Fort Washington på den andre siden av elva fra Fort Lee. Han fikk ordre fra Washington om å forsvare Fort Washington til det ekstreme, og kongressen vedtok en resolusjon som sa det samme, men senere skrev Washington til ham at han skulle bruke skjønn. Greene gav oberst Magaw som var i umiddelbar kommando, å forsvare stedet til han hørte fra ham igjen og forsterke det for å møte general Howes angrep. Skylden for tapet av fortene ble lagt på Greene, men tilsynelatende uten at han mistet tillit hos Washington som selv tok ansvaret.

I slaget ved Trenton ledet Greene en av de to amerikanske kolonnene. Etter seieren der, oppfordret han Washington om å rykke umiddelbart frem mot Princeton, men ble nedstemt av krigsrådet. Greene ledet reservestyrken i slaget ved Brandywine. I Germantown klarte ikke styrken under Greene å nå frem tidsnok siden han hadde en lengre distanse å marsjere enn høyrevingen under Sullivan. Dette nederlaget trodde han selv ville koste ham Washingtons tillit. Men da de først kom frem, utmerket Greene og hans styrker seg.

På sterk oppfordring fra Washington den 2. mars 1778, ved Valley Forge, aksepterte han embetet som forsyningsoffiser. Hans utførelse av denne vanskelige oppgaven har blitt karakterisert som «så godt som det var mulig under forholdene til den svært ustabile styrken,» og Washington var svært fornøyd. Men han tok embetet på den betingelsen at han skulle beholde retten til å lede styrker i felten. Dermed finner vi ham i spissen for den høyre vingen i Monmouth den 28. juni. I august ledet Greene og Lafayette landstyrkene som ble sendt til Rhode Island for å samarbeide med den franske admiralen Charles Hector i en ekspedisjon (slaget ved Rhode Island) som mislyktes. I juni 1780 hadde Greene kommandoen i slaget ved Springfield. Han sa opp stillingen som forsyningsoffiser i august etter en lang og bitter konflikt med kongressen om kongressens utnevnte kommisjønærers og skattestyrets innblanding i hæradministrasjonen. Før hans oppsigelse trådte i kraft, ble det hans oppgave å lede retten som dømte mahor John André til døden den 29. september 1780.

Kommandoen i sør[rediger | rediger kilde]

Washington og Nathanael Greene

Han etterfulgte general Gates som øverstkommanderende i den sørlige armé den 14. oktober 1780 og tok kommandoen ved Charlotte, North Carolina den 2. desember. Hæren var svekket, dårlig utrustet og møtte motstand i en tallmessig overlegen styrke under Charles Cornwallis. Greene bestemte seg for å dele opp sine styrker og dermed tvinge britene til å gjøre det samme og skapte mulighetene for en strategisk interaksjon.

Denne strategien førte til general Daniel Morgans seier ved Cowpens den 17. januar 1781. Greene ble beseiret i slaget ved Guilford Court House (i North Carolina den 15. mars) etter at han hadde svekket de britiske styrkene ved kontinuerlige bevegelser og trukket inn forsterkninger for sin egen styrke, men han påførte Cornwallis høye tapstall. Tre dager etter dette slaget, trakk Cornwallis seg tilbake mot Wilmington. Greenes evner og dømmekraft som general ble igjen vist frem de neste få ukene da han tillot Cornwallis å marsjere nordover til Virginia, mens han selv snudde for å gjenerobre det indre området i South Carolina. Dette oppnådde han innen utgangen av juni, til tross for et nederlag for Francis Rawdon-Hastings ved Hobkirk's Hill (3 km nord for Camden) den 25. april. Dette slaget tvang britene til kysten.

Greene gav så sine styrker seks uker til å hvile på High Hills ved Santee River før han med 2600 menn den 8. september angrep britene under oberstløytnant James Stuart i Eutaw Springs. Amerikanerne som falt i dette slaget ble udødeliggjort av den amerikanske forfatteren Philip Freneau i sitt dikt fra 1781, «To the Memory of Brave Americans.» Slaget, selv om det taktisk sett var uavgjort, svekket britene i den grad at de trakk seg tilbake til Charleston hvor Greene holdt dem innestengt i de siste månedene av krigen. Greenes sørlige felttog viste imponerende strategiske trekk. Han var dyktig i å dele, unngå og trette ut sine motstandere med lange marsjer, og i faktiske trefninger tvang han fienden til å betale dyrt for en midlertidig fremgang, dyrere enn fienden kunne tillate seg. Han ble i stor grad assistert av dyktige underordnede, inkludert den polske ingeniøren, Tadeusz Kościuszko, de fremragende kavalerikapteinene Harry Lee og William Washington og partisanlederne Thomas Sumter og Francis Marion.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

South Carolina Georgia gav Greene store områder med land og penger, inkludert en eiendom, Boone's barony, sør for Edisto i Bamberg County. Disse solgte han for å betale regningene for rasjonene til hans sørlige armé. På eiendommen i Georgia, Mulberry Grove, 22 km fra Savannah, slo han seg ned i 1785 etter at han to ganger avslo stillingen som forsvarsminister. Han døde der 19. juni 1786 av solstikk.

Greene var en svært dyktig og, som andre fremtredende generealer på amerikansk side, selvlært soldat. Han var nummer to i militær dyktighet, bare bak Washington, blant offiserene i den amerikanske hær og den eneste general, med unntak av Washington, som tjente gjennom alle de åtte årene krigen varte. Som Washington hadde han evnen til å bruke små betydninger i største fordel. Hans holdning mot britene var human og til og med vennlig, han forsvarte til og med Gates som gjentatte ganger hadde ført intriger mot ham, da Gates' gjennomføring av felttoget i sør ble kritisert.

Sitat[rediger | rediger kilde]

  • «Jeg er bestemt på å forsvare mine rettigheter og beholde min frihet eller selge livet mitt i forsøket.»
  • «Det hadde vært lykke for meg dersom jeg kunne ha levd et privatliv i fred og overflod, nyte lykken som resultat av et godt sammensatt samfunn grunnlagt på gjensidig respekt. Men skaden som ble gjort mot mitt land, og slaveriets lenker som truer fremtiden, kaller meg til å beskytte våre felles rettigheter og slå tilbake de modige innbryterne fra frihetens sønner.» Nathanael Greene til sin kone, Catherine Littlefield Greene.
  • «Vi kjemper, blir slått, reiser oss og kjemper igjen.»

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Vol. I: December 1766 to December 1776. ISBN 0-8078-1285-4.
Vol. II: January 1777 to 16 October 1778. ISBN 0-8078-1384-2.
Vol. III: 18 October 1778 to 10 May 1779. ISBN 0-8078-1557-8.
Vol. IV: 11 May 1779 to 31 October 1779. ISBN 0-8078-1668-X.
Vol. V: 1 November 1779 to 31 May 1780. ISBN 0-8078-1817-8.
Vol. VI: 1 June 1780 to 25 December 1780. ISBN 0-8078-1993-X.
Vol. VII: 26 December 1780 to 29 March 1781. ISBN 0-8078-2094-6.
Vol. VIII: 30 March 1781 to 10 July 1781. ISBN 0-8078-2212-4.
Vol. IX: 11 July 1781 to 2 December 1781. ISBN 0-8078-2310-4.
Vol. X: 3 December 1781 to 6 April 1782. ISBN 0-8078-2419-4.
Vol. XI: 7 April 1782 to 30 September 1782. ISBN 0-8078-2551-4.
Vol. XII: 1 October 1782 1783 to 21 May 1783. ISBN 0-8078-2713-4.
Vol. XIII: 22 May 1783 to 13 June 1786. ISBN 0-8078-2943-9.