MS «Mikhail Lermontov»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
MS «Mikhail Lermontov»
MS «Михаил Лермонтов»
MS «Mikhail Lermontov» i Geiranger, 1984
Generell info
SkipstypeMotorskipPassasjerskipAtlanterhavsskipCruiseskip • Troppeskip
Skipsklasse
Ivan Franko-klassen
Bygget1972
Flaggstat Sovjetunionen
RegisterKlasseselskap
PCCCP
RegisterhavnLeningrad
EierBaltic Line
RederiOperatør
Østersjøens shippingkompani
StatusSank i Marlborough Sounds i 1986
Kjølstrekking5. juli 1970
Sjøsatt30. desember 1970
Overtatt18. mars 1972
Jomfrutur21. april 1972
KallesignalUQTT
IMO‑nr.7042318
SkrogDesign
Seefa 750
Tekniske data[a]
SkrogDesign
Seefa 750
LengdeLOA: 175,77 m (577 ft)
Bredde23,60 m (77 ft)
Dypgående7,80 m (26 ft)
Toppfart21,0 kn (39 km/t)
Hovedmaskin2 × Sulzer-Cegielski dieselmotorer
Ytelse21 000 SHK / 15 666 kW
Tonnasje19 872 BRT
Lasteevne4 956 TDW
Passasjerer700 pax
Mannskap220 crew

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

MS «Mikhail Lermontov», originalt skrevet: «Михаил Лермонтов», (IMO: 7042318) var et sovjetisk-registrert kombinert havgående cruise- og atlanterhavsskip som tilhørte det sovjetiske rederiselskapet Østersjøens shippingkompani (БМП eller BSSC). Skipet opererte med cruiseseilinger fra Bremerhaven i Vest-Tyskland til Kanariøyene, kombinert med transatlantiske kryssinger fra Bremerhaven og Leningrad til henholdsvis Montréal i Canada og New York i USA.[1]

Skipet ble bygget i 1972 av Mathias-Thesen-Werft Wismar i DDR, som det femte skipet i rekken av totalt fem skip i Ivan Franko-klassen.[2] De andre var søsterskipene «Ivan Franko», «Aleksandr Pusjkin», «Taras Sjevtsjenko» og «Sjota Rustaveli», henholdsvis bygget i 1964, 1965, 1966 og 1966.[3][4][5][6]

Fra 1973 seilte «Mikhail Lermontov» transatlantiske kryssinger mellom Leningrad og New York i sommersesongene (juni til august) frem til 1981 da USAs president Ronald Reagan forbød sovjetiske fartøy å anløpe amerikanske havner.[2] I 1977 gjennomførte skipet sitt første cruise til Sydney i Australia fra Southampton i England via Auckland i Ny-Zealand.[1] Videre gikk seilasen over Stillehavet til USA hvor hun besøkte mange amerikanske havner og øyer, før hun returnerte til Sydney.[1] Samme dag ved ankomst Sydney, startet hjemreisen til Southampton med seiling via Melbourne og Fremantle i Australia og Suezkanalen i Egypt.[1]

I løpet av 1970-årene hadde skipet fått løpende oppgraderinger, men i 1982 gjennomgikk hun en omfattende ombygging ved Lloyd Werft i Bremerhaven hvor hun ville få en komplett renovering. Dette innebar eksteriør utviding av overbygg forut, utviding av dekk akterut, samt en fullstendig oppgradering av interiøret om bord.[1] For å sette kronen på transformasjonen, ble skipets skrog malt om fra sort til hvitt, som ga skipet et visuelt utseende som et nytt cruiseskip.[1]

Som USA, forbød den australske regjeringen sovjetisk skipsfart i landet, noe som Ny-Zealand ikke hadde fulgt opp etter.[1] Dermed hadde «Mikhail Lermontov» foretatt cruise jorda-rundt og besøkt havner i Ny-Zealand både rett før og etter den massive renoveringen skipet gjennomgikk første halvår av 1982.[1][2] Så snart Australia opphevet forbudet, forlot skipet Southampton med kurs for Sydney hvor hun ankom i desember 1984.[1] I tillegg opererte hun en serie Stillehavscruise før hjemreise til Southampton i mars 1985.[1]

I midten av desember 1985 ankom både «Mikhail Lermontov» og «Aleksandr Pusjkin» Sydney på separate dager, for så å seile videre på Stillehavscruise.[1] Tilfeldigvis den 6. februar 1986 lå begge skipene til kai ved Pyrmont-bryggene i Sydney, selv om de da hadde forskjellige avgangstider.[1] MS «Mikhail Lermontov» hadde avgang kl. 20:00 den 7. februar 1986, og satte kursen mot halvøyene Sydney Heads for så seile videre ut på sitt to-ukers cruise til Ny-Zealand med 409 passasjerer om bord.[1][2]

Den 16. februar 1986 grunnstøtte skipet på et rev i nærheten av havnen Gore i Marlborough Sounds i Ny-Zealand.[2] Skipet begynte å ta inn vann og kl. 17:35 ble det sendt ut mayday fra skipet.[2] Fartøyet «Arahura» og tankeren «Tarahiko» kom til unnsetning for å ta hånd om passasjer og mannskap.[2] Skipets kaptein forsøkte å ta inn «Mikhail Lermontov» på grunnere farvann, men mislyktes da skipet tok inn mer vann.[2] Kl. 22:45 på kvelden sank skipet på rundt 35-meters dyp. Det hevdes at ett besetningsmedlem av mannskapet omkom under forliset.[2] I senere tid har inntil tre dykkere omkommet ved vrakplassen.[2] Vellykkede dykk har blitt gjennomført til vraket og der har også blitt tatt opp olje fra tankene om bord.[2]

Konstruksjon[rediger | rediger kilde]

Skipet ble bygget ved Mathias-Thesen-Werft i Wismar i Øst-Tyskland (DDR) som verftets byggenummer 129[2][7], og var det femte nybygget i rekken av totalt fem skip av skrogdesigntypen Seefa 750. Hun ble kjølstrukket den 5. juli 1970 og sjøsatt 30. desember 1970 ved Wismar-verftet.[7] Skipet ble navngitt «Mikhail Lermontov» (russisk: «Михаил Лермонтов») etter den russiske poeten og maleren Mikhail Lermontov.[1]

Den 18. mars 1972 ble skipet overlevert fra Wismar-verftet til det sovjetiske rederiselskapet Østersjøens shippingkompani (russisk: Балтийское морское пароходство, БМП)[2], som satte skipet inn i cruisefart fra Bremerhaven til Kanariøyene, kombinert med transatlantiske kryssinger fra Bremerhaven i Vest-Tyskland og Leningrad i Sovjetunionen (SSSR) til henholdsvis Montréal i Canada og New York i USA.[1]

Skipet[rediger | rediger kilde]

Dekk og fasiliteter[rediger | rediger kilde]

Nr. Dekk Fasiliteter
9 Observasjondekk Observasjonsplattform
8 Brodekk Bar
7 Soldekk Soldekk
6 Båtdekk Salong, utendørs svømmebasseng og passasjerlugarer
5 A-dekk / Salongdekk Salong, barer, butikker, postkontor, kiosk, kino, røkesalong, bibliotek, spillrom, frisør- og skjønnhetssalong, og innendørs svømmebasseng
4 B-dekk / Promenadedekk Massasjebad, badstue, gymnasium, suiter og passasjerlugarer
3 C-dekk / Hoveddekk Restaurant og passasjerlugarer
2 D-dekk / Andre dekk Informasjonsskranken og passasjerlugarer
1 E-dekk / Tredje dekk Passasjerlugarer

Tekniske spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]

Størrelse og dimensjoner[rediger | rediger kilde]

MS «Mikhail Lermontov» hadde ved overlevering en tonnasje på 19 872 BRT og en lasteevne på 4 956 TDW.[2] Skipet måler en LOA på 175,77 meter (577 fot), en bredde på 23,60 meter (77 fot) og en dypgående på 7,80 meter (26 fot).[2]

Maskin og fremdrift[rediger | rediger kilde]

Hovedmaskineriet om bord på «Mikhail Lermontov» var bestående av to 7-sylindede Sulzer-Cegielski 7RND76 dieselmotorer som produserte maks. elektrisk kraft på 21 000 SHP / 15 666 kW, som ga skipet en toppfart på 21,0 knop (39 km/t).[2]

Klassifikasjon[rediger | rediger kilde]

MS «Mikhail Lermontov» var ved overlevering i 1972 klassifisert i det sovjetiske klassifikasjonsselskapet PCCCP.[7]

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o «Soviet MS Ivan Franco "Poet" Class Liners - Page Two». ssmaritime.com. Besøkt 28. april 2024. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p «M/S MIKHAIL LERMONTOV (1972)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  3. ^ «M/S IVAN FRANKO (1964)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  4. ^ «M/S ALEKSANDR PUSHKIN (1965)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  5. ^ «M/S TARAS SHEVCHENKO (1966)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  6. ^ «M/S SHOTA RUSTAVELI (1968)». www.faktaomfartyg.se. Besøkt 28. april 2024. 
  7. ^ a b c «Михаил Лермонтов – Проект Seefa 750 (ГДР), тип Иван Франко». fleetphoto.ru (russisk). Besøkt 28. april 2024. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • (en) IMO 7042318 – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
  • (en) MS «Mikhail Lermontov» – Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen Rediger på Wikidata