Krimgotere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arkeologiske rester av krimgoterne på Krim
Goterriket (Gotthia) – krimgoternes rike
Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Krimgotere var et gotisk folkeslag som slo seg ned i landområder rundt Svartehavet, særlig på Krimhalvøya. De var de minst mektige, minst kjente, og paradoksalt de mest lengstlevende av alle gotiske samfunn. Deres eksistens er godt bevitnet opp gjennom historien, men nøyaktig i hvilken periode de opphørte å eksistere som en distinkt kultur er ukjent. Som med andre gotiske folk, kan de ha blitt diffundert inn i omkringliggende folkeslag. I sitt fjerde tyrkiske brev beskriver den flamske diplomaten Ogier Ghiselin de Busbecq dem som «et krigersk folk, som helt til denne dag bebor mange landsbyer»; selv om Teoderik den store ikke maktet å vinne støtte fra krimgoterne til sin krig i Italia på 400-tallet.[1] Ogier Ghiselin de Busbecq gir et viktig innblikk i det krimgotiske språk i Legationis turcicæ epistolæ IV; til tross for flere fakta- og trykkfeil er språkets germanske karakter umiskjennelig.[2]

På denne tiden var det vanlig å referere til en rekke germanske stammer som «gotere». Det er derfor omstridt hva som var det eksakte opphavet til de germanske folkene på Krimhalvøya.

Foruten nedskrivninger som refererer til goterne på Krim fra så tidlig som 850, både første- og andrehånds,[3] foreligger også flere arkeologiske rester – blant annet den tidligere krimgotiske hovedstadens ruiner: Doros – idag kjent som Mangup. Foruten dette finnes flere gjenstander som smykker, våpen, skjold, knapper, nåler og personlige eiendeler, på utstilling i museer på Krim og hos Det britiske museum, som har ført til en bedre forståelse av Goterriket.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

I Ogier Ghiselin de Busbecqs opptegnelser om krimgoterne i 1595, hevder han å ikke være i stand til å avgjøre hvorvidt germanerne på Krim var gotere eller saksere, og språket kan ikke direkte knyttes til det velbevitnede gotiske språk. Til tross for dette er de fleste historikere enige om at folket må ha vært av gotisk opphav,[4][5] selv om noen fastholder at de såkalte «krimgoterne» faktisk var vest- eller nordgermanske stammer, som bosatte seg på Krim og var kulturelt og lingvistisk influert av østgoterne.[6]

Historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Ifølge Herwig Wolfram, som fulgte Jordanes, hadde østgoterne et gedigent kongerike nord for Svartehavet på 300-tallet,[7] som ble overmannet av hunerne i den gotiske kong Ermanariks (eller Hermanrik – «adelsmennenes konge»[nb 1]) regjering, da hunerne migrerte til de russiske steppene. Østgoterne ble hunernes vasaller fram til Attilas bortgang, da de gjorde opprør og gjenvant selvstendighet. Lik hunerne gjenvant aldri krimgoterne sin tapte storhet.

The Ruins of Mangup (Doros): Capital of the Crimean Goths
Ruinene til dagens Mangup (Doros), krimgoternes hovedstad.

Ifølge Peter Heather og Michael Kulikowski eksisterte ikke østgoterne engang før 400-tallet, da de dukket opp ut av andre gotiske og ikkegotiske folkeslag.[8] Andre gotiske grupper kan ha bosatt seg på Krim.[9] Det har også blitt spekulert i at krimgoterne faktisk var saksere som flyktet fra kristen forfølgelse i vest, eller nordgermanske stammer som vandret sørover.[trenger referanse] Uansett dukker bevitnelser av krimgoternes eksistens først opp rundt 200-tallet, og etter det er de veldokumentert.

På slutten av 400-tallet og starten av 500-tallet måtte krimgoterne kjempe vekk hunerhordene som migrerte tilbake østover etter å ha mistet kontrollen over sitt europeiske rike.[10] På 400-tallet forsøkte Teoderik den store å rekruttere krimgotere til sitt felttog i Italia, men få viste interesse i å delta.[1]

Det bysantinske rike[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fyrstedømmet Theodoro

Mangup Kale, en festning på Krimhalvøya.

Fyrstedømmet Gothia eller Theodoro ble opprettet etter det fjerde korstog, fra deler av det bysantinske theme Klimata som ikke var under genovesisk okkupasjon. Områdets befolkning var en blanding av grekere, krimgotere, alanere, bulgarere, kiptsjaker, samt andre folkeslag som var ortodokse kristne. Fyrstedømmets offisielle språk var gresk; riket var opprinnelig under Trapezunt-rikets kontroll, og muligens del av rikets besittelser på Krim – Perateia.

Mange krimgotere talte gresk, og mange ikkegotiske, bysantinske borgere ble bosatt i området kalt Gothia av myndighetene i Konstantinopel. Et gotisk fyrstedømme rundt høyborgen Doros (dagens Mangup), Fyrstedømmet Theodoro, fortsatte å eksistere gjennom forskjellige perioder som vasall under bysantinerne, khazarene, kiptsjakene, mongolene, genoveserne, samt andre riker fram til 1475, da det ble innlemmet i Krimkhanatet og Det osmanske rike.

Det finnes en teori om at noen angelsaksere som forlot England etter slaget ved Hastings i 1066, ankom Konstantinopel i tide for å hjelpe bysantinerne å drive tilbake en invasjon.[11] Som en belønning ga angivelig den bysantinske keiser dem landområder nær Azovhavet, muligens på Krimhalvøya.

1500-tallet[rediger | rediger kilde]

Innen 1500-tallet hadde tilstedeværelsen av gotere på Krim blitt velkjent blant europeiske lærde. Mange reisende besøkte Krim og skrev om goterne. En romantisk beskrivelse dukker opp i Joachimus Cureus' Gentis Silesiae Annales hvor han hevder at hans skip ble tvunget på land av stormer, under en reise i Svartehavet. Der, til hans overraskelse, fant han en mann som sang en sang hvor han brukte «tyske ord». Da han spurte hvor han var fra svarte han «at hans hjem var i nærheten, og at hans folk var gotere».[12]

Flere inskripsjoner fra tidlig på 800-tallet funnet i området bruker ordet «goter» som et personnavn, ikke etnonym. Samtidig eksisterte visse legender om en gotisk stat på Krim i Europa gjennom middelalderen. På 1500-tallet rapporterte en keiserlig utsending i Suleimans hoff, Ogier Ghiselin de Busbecq, å ha hatt en samtale med to gotere i Konstantinopel. Han produserte også en gotisk-latinsk ordbok med omtrent hundre germanske ord som deler visse trekk med det gamle gotiske språk.

Etter Busbecqs opptegnelser dro flere europeiske reisende til Krim. Torquatus besøkte Krim på siste halvdel av 1500-tallet, hvor han rapporterte om gotere som snakket sitt eget språk, men brukte gresk, tatarisk og ungarsk for å prate med utenforstående.[12]

I 1690 skriver Kampfer:

Språket talt på Krimhalvøya, eller Taurica Chersonesus, i Asia, inneholder fortsatt mange tyske ord, brakt dit, slik der blir antatt av en koloni av gotere, som dro for å bosette seg der omtrent 850 år etter Syndfloden. Den salige Mr. Busbeq, som hadde vært keiserlig ambassadør ved den osmanske havn, samlet og gav ut et stort antall av disse ord i hans fjerde brev; og i mine egne reiser i det landet merket jeg meg mange fler.[13]

Religion[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Eparkiet Gothia

Den første beretningen om krimgotere opptrer i Sankt Kyrillos vita, slavenes apostel, som dro til Krim for å preke evangeliet til khazarene omtrent år 850. Han oppfører «goterne» som folket som leste, og priste den kristne Gud på «deres eget språk».[14] I 1606 hevdet Joseph Justus Scaliger at krimgoterne leste både Det gamle og Det nye testament «i bokstavene til Wulfias alfabet».[15] Dette er de eneste to beretningene som refererer til eksistensen av en skriftlig form for krimgotisk, og de bekrefter også deres kristne tro.

Krimgoterne var i motsetning til de øvrige goterne ortodokse kristne, i stedet for arianister.[2] Krimgoterne hadde blitt fullt integrert i Den romersk-katolske kirkes trinitarisme innen 500-tallet; etter Det store skisma forble disse folkene lojale overfor Konstantinopel, som del av den østlig ortodokse kirke. På 700-tallet ledet Johannes av Gothia, en ortodoks biskop, et mislykket opprør mot khazarenes overherredømme.[trenger referanse]

Språk[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Krimgotisk

Krimgoternes språk er lite bevitnet og dårlig attestert, og kun 101 definitive uavhengige former overlever, hvorav få er fraser, samt én tre-linjers sang som aldri konklusivt har blitt oversatt. Mulige lånord brukes fortsatt i krimtatarenes språk, krimtatarisk, selv om dette også er høyst spekulativt.

I tabellen under eksempler på krimgotiske ord, sammenlignet andre germanske språk:

Norsk Krimgotisk Bibelgotisk Tysk Nederlandsk Islandsk Svensk
Eple Apel (ikkeattestert) Apfel Appel Epli (vild-)apel, Äpple
Hånd Handa Handus (f.) Hand Hand Hönd Hand
Søster Schuuester Swistar (f.) Schwester Zus (ter) Systir Syster
Hus Hus -hūs (n.) Haus Huis Hús Hus
Regn Reghen Rign (n.) Regen Regen Regn Regn
Syng Singhen Siggwan (vb.) Singen Zingen Syngja Sjunga
Gå Geen Gaggan (vb.) Gehen Gaan Ganga Gå
Engelsk Krimgotisk Bibelgotisk Tysk Nederlandsk Islandsk Svensk

Forsvinning[rediger | rediger kilde]

Det finnes flere andre kilder som refererer til goternes tilstedeværelse på Krim etter Busbecqs bevitnelse, dog gir ingen detaljer om deres språk eller skikker. Den siste, kjente kilden som refererer til krimgoterne kommer fra erkebiskopen av Mohilev, Stanisław Bohusz Siestrzeńcewicz, som besøkte Krim på slutten av 1700-tallet, og bemerket seg folk hvis språk og skikker var sterkt forskjellig fra sine naboer, og som han konkluderte med var «gotere».[16]

På tross av at det ikke finnes flere bevitnelser av språkets eksistens etter 1700-tallet, har samfunn av germanske folk med distinkt separate skikker og kroppstrekk blitt registrert å finnes på Krim, noe som har ført til at noen tror at gotisk kan ha overlevd som et husspråk (tysk: haussprache) så sent som til 1945.[17]

Ifølge den sovjetiske etnolog V. E. Vozgrin blandet goterne seg med krimtatarene og konverterte til islam. I The Crimean Tatars: the diaspora experience and the forging of a nation av Brian Glyn Williams siterer de Vozgrin på å ha sagt: «mest sannsynlig er deres etterkommere tatarene i en rekke landsbyer på Krim, som er sterkt avgrenset fra innbyggerne i nabolandsbyer ved deres høye høyde, og andre trekk karakteristisk for skandinaver.»[nb 2]

Det er tydelig at goterne begynte å tale krimtatarisk og krimgresk lenge før Busbecqs ankomst[18], og dermed kan de ha blitt integrert inn i den større befolkning, da senere besøkende til Mangup ikke klarte å finne noe spor av gotiske folk.[19]

Arv og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Nesten ingen rester av krimgoterne finnes idag. Det ble hevdet av Det tredje rike, og av Adolf Hitler, at krimgoterne hadde overlevd lenge nok til å pare seg med senere tyske bosettere på Krim, og at tyske samfunn på Krim utgjorde områdets urbefolkning. Han hadde til hensikt å gjenbosette tyskere på Krim, og omdøpe flere byer til deres tidligere krimgotiske navn. Under den tyske okkupasjon av Krim ble navnet på Sevastopol endret til Theoderichshafen.[20] Det var prat blant høystående nazister å bygge en supermotorvei mellom Berlin og Krim, og gjøre Krim til det tyske Gibraltar.

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Here/Hari – «hær»/«edel», + mann/man – «mann», + ric/rike – «hersker»
  2. ^ Opprinnelig engelsk tekst: In all probability their descendents are the Tatars of a series of villages in the Crimea, who are sharply delineated from the inhabitants of neighboring villages by their tall height and other features characteristic of Scandinavians.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Wolfram, s. 271-280.
  2. ^ a b Krimgoter. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 28. april 2016 fra https://snl.no/krimgoter.
  3. ^ Vasilev (1936), s. 114.
  4. ^ Streitberg (1920), s. 17.
  5. ^ Siebs (1922), s. 170-72.
  6. ^ Schwarz (1951), s. 162.
  7. ^ Wolfram, s. 78-263 passim.
  8. ^ Heather, The Goths 52-55.
    Kulikowski 111.
  9. ^ Heather, Goths in the Fourth Century 92 n. 87.
  10. ^ Wolfram, s. 261.
  11. ^ Shepard, Jonathan (1973), The English and Byzantium: A Study of Their Role in the Byzantine Army in the Later Eleventh Century, Traditio: Studies in Ancient and Medieval History, Thought, and Religion (New York: Fordham University Press) 29: 53–92
  12. ^ a b Stearns (1971), s. 7.
  13. ^ Kempfer (1651–1716) – opprinnelig engelsk tekst: «The language spoke in the Peninsula Crimea, or Taurica Chersonesus, in Asia, still retains many German words, brought thither, as is suppos'd by a colony of Goths, who went to settle there about 850 years after the Deluge. The late Mr.Busbeq, who had been Imperial Ambassador at the Ottoman Port, collected and publish'd a great number of these words in his fourth letter; and in my own travels through that Country I took notice of many more.»
  14. ^ loewe (1896), s. 114.
  15. ^ Stearns (1971) s. 16.
  16. ^ Loewe (1869), s. 200.
  17. ^ Schwarz (1953), s. 163-164.
  18. ^ Stearns (1979) s. 39-40.
  19. ^ Pallas (1801), s. 363–364.
  20. ^ Herwig Wolfram, Die Goten, 2001, s. 32.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Heather, Peter. The Goths. Blackwell, 1998.
  • Heather, Peter and John Matthews. Goths in the Fourth Century. Liverpool Univ. Press, 1991.
  • Kulikowski, Michael, Rome's Gothic Wars: From the Third Century to Alaric. Cambridge Univ. Press, 2006.
  • Vasiliev, Aleksandr A. Goths in the Crimea. Cambridge, MA: The Mediaeval Academy of America, 1936.
  • Wolfram, Herwig (Thomas J. Dunlap, tr). History of the Goths. Univ. of California Press, 1988.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Krimgotere&oldid=23544792»