Kalkbrenning
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kalkbrenning er en kjemisk prosess som omfatter oppvarming av malm eller bergart til ca. 800 oC i kalkovn. Kalkstein omdannes dermed til brent kalk, som deretter tilsettes vann og det dannes lesket kalk.
Navnet kommer fra brenning av kalk som også er det mest vanlige, men det brukes også om andre tilsvarende prosesser. Eksempler på kalkbrenningsprosesser:
- nedbrytning av hydrerte mineraler, som i kalkbrenning av bauxitt, for å fjerne krystallvann;
- nedbrytning av karbonat mineraler, som i kalkbrenning av kalkstein for å spalte av CO2;
- fordampning av organiske forbindelser (vanligvis i inert eller reduserende miljø), som i koks;
- varmebehandling for å få faseovergang, som i omvandling av anatas til rutil eller devitrification av glass.
Kalkbrenning er en forholdsvis enkel industriell prosess, som ikke må forveksles med rosting.[1]
[rediger] Historie
Antikkens Hellas brukte en blanding av brent kalk og vulkansk aske til sine byggverk. Denne byggeskikken ble ført videre til romerne. Romerske byggverk som Pantheon er bygget på denne måten.
De eldste rester etter kalk i Norge finnes under Klemenskirken i Oslo fra like før år 1100. Like etter år 1100 ble klosteret på Hovedøya i Oslo bygget, og deretter fulgte byggingen av flere kirker i Oslo: Gamle Aker kirke, Hallvardkirken, Nikolauskirken, Korskirken (Oslo) og Mariakirken.
I Asker og Bærum ble det også bygget flere kirker på 1100-tallet: Gamle Asker kirke, Haslum kirke og Tanum kirke.[2]
[rediger] Kalkovn
- Se også Kalkovn
[rediger] Referanser
- ^ Gilchrist, J.D. Extraction Metallurgy, 3rd ed. Pergamon Press, Oxford, 1989, p. 145.
- ^ K. H. Kittelsen: Brent Kalk. 900 år med kalkbrenning i Asker og Bærum. Asker og Bærum Historielag. 2005. ISBN 82-90095-10-4
