Jurij Pjatakov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Georgij «Jurij» Leonidovitsj Pjatakov (russisk: Георгий Леонидович Пятаков; født 6. augustjul./ 18. august 1890greg. i Kiev, død 1. februar 1937 i Moskva) var en sovjetisk kommunistisk politiker. I sin ungdom hadde han vært anarkist, men i 1910 sluttet han seg til det russiske arbeiderpartiet. Da bolsjevikene og mensjevikene delte seg organisatorisk i 1912 fulgte han med førstnvente. Under 1. verdenskrig sto han i kraftig opposisjon til Lenin i forhold til spørsmålet om nasjonal selvråderett og om freden i Brest-Litovsk. Deler av første verdenskrig oppholdt han seg i Norge og bidro blant annet med innspill til Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbunds avis Klassekampen.

I 1918 var han blant grunnleggerne av det ukrainske kommunistpartiet som en del av det all-russiske, senere sovjetiske, kommunistpartiet, og deltok i oppbyggingen av Den Røde Hær i Ukraina. I 1922 ble han stedfortredende leder for det sovjetiske finansdepartementet. Sammen med Nikolaj Bukharin ble Pjatakov i Lenins testamente omtalt som partiets unge håp.

Politisk tilhørte Pjatakov hele tiden venstrefløyen i partiet. Da uenighetene oppsto i kjølvannet av Lenins sykdomsperiode og død tok han standpunkt for Trotski, mot flertallet i spørsmålet om tempoet for industrialiseringen. Da Trotski sammen med Lev Kamenev og Grigory Sinovjev dannet Den Forente Opposisjonen i 1926 sluttet Pjatakov seg til denne. Han ble ekskludert av partiet i 1927, men tatt til nåde året etter, etter å ha øvd omfattende selvkritikk, og ble valgt til stedfortredende leder for tungindustrikommisariatet.

I 1936 ble Pjatakov arrestert for å ha konspirert med Trotsky, og han ble dømt til døden i den andre Moskvaprosessen i 1937. Han ble rehabilitert i 1988.