Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige
Hovedgren Siste Dagers Hellige
Grunnlagt 1830
Grunnlegger Joseph Smith
Antall medlemmer Ca 15 millioner i verden. 4100 i Norge
Hvor Hele verden
Bekjennelseskrifter «Trosartiklene» som finnes i Den kostelige perle oppsummerer hva kirken tror
Andre skrifter Mormons bok, Lære og pakter, Den kostelige perle og Bibelen er regnet som hellige bøker

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er den største kirken av Siste Dagers Hellige (mormonerne). Den kalles noen ganger Utah-kirken eller Hovedkirken for å skille den fra andre kirker av Siste Dagers Hellige, som har en annen lære. Det er en restorianistisk bevegelse, som betrakter seg som en videreføring av den lære som ble grunnlagt av Jesus Kristus. Trossamfunnet har sitt hovedkontor i Salt Lake City i Utah, og har etablert menigheter (engelsk wards), og har templer over hele verden. Trossamfunnet har 55 000 misjonærer over hele verden, og har mer enn 14,4 millioner medlemmer, og er ifølge National Council of Churches det fjerde største kristne trossamfunnet i USA.[1] Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det største trossamfunnet med opprinnelse i USA,[2] og er også den største trosretningen i bevegelsen De Siste Dagers Hellige, startet av Joseph Smith i en religiøs vekkelstid kjent som den andre store vekkelsen.

I Norge teller kirkens tilhengere omkring 4300 personer.[3] Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Norge er medlem i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Historie[rediger | rediger kilde]

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges historie blir ofte inndelt i tre æraer: 1) Den tidlige fasen av bevegelsens historie, i Joseph Smiths levetid, som også er felles med andre grener av trossamfunn innen Siste Dagers Hellige, 2) en «pioneræra» under ledelse av Brigham Young og hans etterfølgere i det 19. århundre, og 3) en æra i nyere tid, som startet i det 20. århundre, kort tid etter at Utah fikk status som delstat.

Begynnelsen[rediger | rediger kilde]

Kirkens opprinnelse spores tilbake til Joseph Smith og det samfunnet han grunnla i 1830, i delstaten New York, der han virket som profet. Under hans ledelse bygde samfunnet først et tempel i Kirtland, Ohio, men ble drevet ut, og så ett til i Nauvoo i Illinois. Joseph Smith og hans bror Hyrum Smith ble myrdet i 1844 mens i fengselsvente på en rettssak.

Pioneræraen[rediger | rediger kilde]

Etter Josephs død fulgte de fleste medlemmene Brigham Young. Vanskelighetene fortsatte, og de fleste av kirkens medlemmer forlot Illinois og dro over Mississippi til det som nå er Utah, før området var fullt ut anerkjent som en del av Statene, men var i grunnen meksikansk. En rekke mennesker, iblant dem flere skandinaviske konvertitter, la derved ut på en strabasiøs ferd i en strekning så lang som 1600 km. Disse personene er kjent som mormonernes pionérer. Omfanget av denne ferden, samt det store antallet mennesker som reiste til saltsjødalen er unikt i USA's historie. Mange kom rett fra en lang sjøreise fra land i Europa, før de satte i marsj over prærien. I Utah slo de seg ned og begynte å kolonisere området. I 1848 ble Young offisielt anerkjent som den som overtok ledelsen av kirken etter Smith. I 1850 ble landområdet en del av USA som følge av slutten av krigen mot Mexico. Young ble i begynnelsen utnevnt til guvernør av regjeringen i Washington. men dette ble ikke varig, og etterhvert slo også personer som ikke tilhørte kirken seg ned i området.

I årene som fulgte utvandret flere av kirkens medlemmer til vesten, samt en stor strøm av konvertitter som kom fra England og Skandinavia. De dannet kolonier over et stort område, helt fra Canada til Mexico. Kirken praktiserte på den tiden polygami, som man betraktet som innstiftet av Smith etter at han mottok en profeti.

Joseph Smith startet med polygami tidlig i 1830 årene, i sammenheng med at han lagde en oversettelse av bibelen. Han funderte på vers som omhandlet Abrahams flerkoneri, og følte at han fikk svar fra Gud om at dette var et bud. Han startet med polygami i det stille, og innvidde etterhvert noen medlemmer i kirken som han stolte på. En av de første som han giftet seg med var en 16 år gamme tjenestejente som jobbet hos Smith familien, ved navn Fanny Alger. Det at hverken Josephs kone, eller flesteparten av medlemmene kjente til dette, samt at fiender av kirken satte ut rykter om dette, gjorte at Joseph Smith opplevde stor forfølgelse i sine leveår. En av Joseph Smiths nærmeste medarbeidere(Oliver Cowdery) ble utelukket av kirken i den sammenheng, der en av hovedårsakene var at han ikke ville benekte sine påstander om at Joseph Smith hadde hatt en utenomekteskapelig affære.

Brigham Young er en av de mest kjente polygamistene i kirkens tidligste tid, med sine 55 hustruer. Han hadde mellom 51-66 barn (Flere kilder foreslår 57).

Young døde i 1877, og i 1880 ble John Taylor anerkjent som den tredje profet. Han døde i 1887, og ble etterfulgt av Wilford Woodruff. I 1890 ble kirken tvunget av forskjellige lovbestemmelser til å legge frem en offentlig bekjennelse om at polygami var avskaffet. Samme år ble det kjent at det var forbudt i Kirken. I dag vil personer som praktiserer polygami bli utelukket fra menigheten.

I nyere tid[rediger | rediger kilde]

Kirken blir av mange andre fremdeles ikke akseptert som kristen bl.a. fordi den forkaster den vanlige treenighetslæren og trosbekjennelsene (Faderen, Sønnen og den hellige Ånd regnes som tre adskilte personer, men i én guddom).

Kirken har i dag ca. 15 millioner medlemmer og over 60 000 misjonærer i hele verden. Disse benytter seg av Bibelen, og oversettelser av Mormons Bok utgitt på over 90 språk. Kirken opplevde en sterk vekst, og var en stund kjent som en av de raskest voksende religionene i USA. Veksten begynte å stagnere på slutten av 90 tallet. Årsakene til dette er sammensatte. En av årsakene er utbredelsen av internett, og den eksponensielt økende tilgangen til materiale som er kritisk mot kirken. Kirkens nylig avgåtte historiker, Marlin K. Jensen, uttalte tidligere i år til media, at kirken i disse dager opplever et frafall blant sine aktive medlemmer som ikke har vært større siden Kirtland dagene. Kirken fikk i 2011 følgende antall nye medlemmer; 119,917 barn som ble døpt inn i kirken fra familier som allerede er medlemmer, og 281,312 nye konvertitter. Det primære vekstområdet for kirken idag er land i den tredje verden. En viktig detalj som er verdt å merke seg rundt måten kirken teller hvem som er medlem eller ikke, er at når man er døpt, så telles man frem til man fyller 110 år, såfremt man ikke selv melder seg ut, eller blir rapportert som avdød. Hvis man sammenligner med Jehovas vitner og Syvende Dags Adventister så har de passert LDS kirken i vekst og retensjon av medlemmer for noen tiår siden, og i tillegg så regner de ikke folk for medlemmer av sine respektive kirkesamfunn såfremt de ikke er aktive.

Plassering i Siste Dagers Hellige-bevegelsen[rediger | rediger kilde]

LDS main branch timeline.svg

De viktigste grenene i Siste Dagers Hellige-bevegelsen
Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige

Lære[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Læren til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige

Kirken regner fire bøker som hellig skrift: Bibelen, Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle.

Kirken har et dokument som kalles Trosartiklene, og som beskriver kirkens grunnleggende lære. Det ble skrevet av Joseph Smith til redaktøren i avisen Chicago Democrat, John Wentworth, som et svar på hva Kirkens medlemmer trodde på. Brevet ble kjent under Wentworth-brevet og ble første gang offentliggjort i Times and Seasons i mars 1842. Den 10. oktober 1880 ble Trosartiklene, ved medlemmenes stemmegivning, formelt godkjent som hellig skrift og ble tatt inn i Den kostelige perle.

Ifølge kirkens teologi er Gud Fader, Jesus Kristus og Den Hellige Ånd tre adskilte og forskjellige personligheter og guder som tilsammen utgjør Guddommen. Alle de tre medlemmene av Guddommen er evige og like i guddommelighet, men de spiller noe forskjellige roller. De tror at Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er tre adskilte personer og guder, men at de er ett i mål og mening. De tror at Jesus Kristus var Det gamle testamentets Jehova, Israels Gud. Faderen har gitt ham all makt i himmelen og jorden. Han er Guds enbårne sønn og handler på vegne av Faderen som skaper, frelser og dommer. Mens Den Hellige Ånd er uten legeme, er Gud og Jesus ånder med legeme. Det vil si at åndene eller de åndelige legemene til Gud og Jesus er kledd i legemer av skinn og ben. "Faderen har et legeme av kjøtt og ben like følbart som menneskets – Sønnen likeså – men Den Hellige Ånd har ikke et legeme av kjøtt og ben, men er en Ånd i persons skikkelse. Var det ikke slik, kunne Den Hellige Ånd ikke bo i oss" (Lære & pakter 130:22).

Alle menneskers ånder er evig-tilværende vesener som har eksistert i en førjordisk tilværelse, og gjennom det jordiske livet gjennomgår en utvikling som fortsetter etter døden i den kommende. Døden er en adskillelse av den fysiske kroppen som dør, og ånden som fortsetter å leve videre. Ånden til dem som har levd rettferdig går til en del av åndeverdenen der de får del i fred og lykke — paradis, mens de som har gjort ondt på jorden, vil gå til deres del av dødsriket, som er et slags åndelig fengsel. Så kommer Dommens dag, da alle skal stå til ansvar, og få sin dom, hvorved deres arv i evigheten bestemmes.

Det vil være ulike grader av herlighet og frelse i det neste liv. Her kan man bli belønnet på tre forskjellige måter, eller man kan gå fortapt. Det celestiale riket er den høyeste herlighet av tre riker i himmelens rike, og sammenlignes med solens glans; det terrestriale riket er det midterste, og sammenlignes med månens glans; det telestiale riket er det laveste i herlighet, og sammenlignes med stjernenes glans. De begrunner dette med 1. Kor. 15. kapittel. En liten gruppe mennesker vil gjennom sine valg og handlinger dømme seg selv til evig fortapelse.

Ifølge Utah-kirkens lære forkynnes evangeliet også for de avdøde, og det praktiseres derfor stedfortredende dåp og begavelser for individer, og beseglinger av ektepar og familier. Beseglinger er handlinger som fører menneskers slektskap videre i evigheten: Ekteskap kan besegles for tid og evighet, og barn kan besegles til sine foreldre (se 1 Kor. 15:29 og 1 Pet. 4:6).

Ifølge Mormons bok (hvorfra kirkens binavn, “mormonere”) reiste noen fra Israel i forbindelse med Jerusalems fall for babylonerne, og som slo seg ned i Amerika. Sivilisasjonen hadde sine profeter og ledere som virket i tiden omkring 600 f.Kr. til 400 e.Kr. Boken har fått sitt navn etter Mormon, en av de siste av disse fordums profeter. Det fortelles videre om Jesu Kristi misjon og hans gjerninger blant folket i Amerika som fant sted en tid etter hans oppstandelse.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Menn som finnes verdige, innvies til Aronske prestedømme i 12-årsalderen. De kan være diakoner (12-14 år) og lærere (14-16 år) og blant annet dele ut nattverd. Prester (16-18 år) kan forrette nattverd og døpe. I 18-årsalderen kan de innvies til det Melkisedekske prestedømme, som innebærer en høyere myndighet. Blant annet kan en da virke som heltidsmisjonær, og biskop, er man høyprest. Det er også stilling som heter “sytti,” som hjelper med misjonærarbeide, patriarker som gir velsignelser, og apostler. Melkisedekske prestedømme sies å være «Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden» (se Heb. Br. 7), som israelittene ikke fikk del i på grunn av tilbedelsen av gullkalven. I 1978 ble prestetjenesten åpen for «alle verdige menn» – inntil da, hadde ikke svarte fått lov til å bli prester.

Internasjonalt ledes kirken av profeten og hans to rådgivere, som utgjør kirkens presidentskap, og De tolv apostlers råd. Den av de tolv apostlene som har lengst ansiennitet kalles seniorapostel, og vanligvis er det han som blir den neste profet.

En menighet ledes av en person som kalles biskop eller grenspresident, avhengig av hvor stor menigheten er.

Kirken driver en sterk misjonsvirksomhet, og har ca. 61 000 misjonærer i arbeid. En stor andel av de unge medlemmene gir to år av sitt liv i misjonens tjeneste.

Kirken eier over 100 templer og mange tusen kirker og forsamlingslokaler. De eier også to store forsikringsselskaper og en radiostasjon i USA. Kirken legger stor vekt på utdannelse og driver blant annet Brigham Young-universitetet i Provo, Utah.

De lokale forsamlingene legges vanligvis til søndag, da det holdes et møte med forskjellige innslag. Noen aktiviteter på møtene er spesielt tilrettelagt for barn. Hovedmøtet inneholder gjerne også nattverdsfeiring. Familier pleier å bruke en spesiell dag i uken til religiøse studier, som kalles Familiens hjemmeaften.

Kritiske røster[rediger | rediger kilde]

Kritikk mot Jesu Kristi Kirke av siste dagers hellige kan deles i 3 kategorier:

  1. Kritikk fra andre kristne miljøer
  1. Kritikk fra egne medlemmer som har mistet troen.
  1. Kritikk fra samfunnet forøvrig, primært mot å blade politikk og religion.

De fleste forskere på feltet, med både kristen og jødisk bakgrunn, anser ikke historiene om Mormon og hans sønn Moroni, samt de gamle folkeslagene nephittene og lamanittene som reelle. De mener det ikke finnes beviser på Mormons Boks sannhet i forhold til arkeologi, metallurgi, biologi og genetikk. Arkeologer som tilhører kirken har imidlertid forsket på området for å finne bekreftelser på bokens innhold, men har så langt ikke funnet bevis som uavhengige vitenskapsmenn anser som gode. Smithsonian Institution i Washington ser ikke på Mormons Bok som et historisk dokument, og mener boken er ren fiksjon.

De mange særegne læresetningene til de Siste Dagers Hellige har ført til at de er blitt kritisert av andre kristne. En del ser dem heller ikke som egentlige kristne. Det blir henvist til Paulus' brev til galaterne 1:6-9, som fordømmer framtidige engler som eventuelt skulle komme og forkynne «et annet evangelium». Noen anser Siste Dagers Hellige som en del av det man kaller nyreligiøsitet. Kirken hevder selv å ikke forkynne et annet evangelium slik Gal. 1:6-9 forbyr, men enda et annet testamente om at Jesus virkelig er Kristus, Messias.

De Siste Dagers Hellige har også blitt anklaget for de rasistiske synspunkter som en del av den opprinnelige læren fra 1800-tallet. Brigham Young, den andre presidenten av kirken, og en av de mest innflytelsesrike og siterte personlighetene i kirkens historie, sa «hvis en hvit mann blander sitt blod eller sæd med en farget, så skal han under Guds lov bli drept på stedet. Slik vil det alltid være».

Kirken lærer at «Kains merke», som han fikk av Herren etter å myrdet sin bror Abel, var mørkere hud. De var forbannet fordi de ikke ville adlyde Herren. En av tekstene det er blitt reagert på, er 2 Nephi 5:21, der det står at tegnet på deres forbannelse (den mørke huden), ville bli fjernet dersom de omvendte seg til Herren. «Og på grunn av deres misgjerninger hadde han latt forbannelsen komme over dem, ja, en svart forbannelse. For se, de hadde forherdet sine hjerter mot ham, så de var blitt som flint. Derfor, da de var hvite og overmåte skjønne og tiltalende, lot Gud Herren dem få en mørk hud ...» (2 Nephi 5:21).

Ifølge Mormons bok er lamanittene (innfødte indianerne) av hebraisk hærkomst. Men lamanittene røk uklare med Gud, hvorpå Gud forbannet dem med mørk hud.

Kirken tillot ikke svarte i ordinerte stillinger før 1978. Kirken var da under sterkt press fra den Føderale amerikanske regjeringen, og sto i fare for å miste sitt skattefritak som veldedig organisasjon. Samtidig nektet flere svarte atleter å delta i idrettsarrangemet sammen med kirkens universitet Bringham Young University.

Menigheter i Norge[rediger | rediger kilde]

De første misjonærene kom til Norge i 1851 og døpte det første medlemmet i Risør samme år. De første menighetene i Norge ble organisert i Risør, Brevik og Fredrikstad i 1852. Men etter dissenterloven måtte menighetene ha myndighetenes tillatelse til å utføre dåp og nattverd. De måtte også være godkjent som «kristne dissentere». Menighetene hadde ikke fått denne godkjennelsen tross mange søknader, og ble av Høyesterett i 1853 erklært for ikke-kristen. Den er i dag registrert som trossamfunn, men blir av mange andre fremdeles ikke akseptert som kristen.

Det er ca. 4000 medlemmer her i landet. Kirken har menigheter i alle landsdeler og har også flere kirkebygg.

Høsten 1992 fikk de et kirkebygg i Sandviksveien 206, like ved Sandvika.

Forsamlinger:

Østlandet:

  • Drammen, Fredrikstad, Hamar, Moss, Oslo, Romerike, Sandvika, Skien, Tønsberg

Sørlandet og Vestlandet:

  • Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand, Evje, Arendal

Midt-Norge

  • Kristiansund, Trondheim, Ålesund

Nord-Norge

  • Alta/Hammerfest, Mo i Rana, Bodø, Harstad/Narvik, Tromsø

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «2011 Yearbook of American & Canadian Churches», 2011, National Council of Churches (en)
  2. ^ «Mormonism beginnings», besøkt 13. oktober 2012. Sitat: «...there was little indication at the time that Mormonism would eventually become the largest church to originate on American soil.» (en)
  3. ^ Jesu Kristi Kirke av siste dagers hellige. 20 spørsmål og svar for skoleelever. Besøkt 24. april 2011.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]