Jakob I av Aragón

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jakob
Konge av Aragón, Mallorca og Valencia
Jakob
Portrett av kong Jakob I av Aragón fra 1427 utført av Gonçal Peris Sarrià og Jaume Mateu, bevart i Museu Nacional d'Art de Catalunya
Født 2. februar 1208
Død 27. juli 1276
Valencia
Begravet Klosteret i Poblet
Ektefelle Yolanda av Ungarn
Foreldre Peter I av Aragón og Maria av Montpellier
Fyrstehus Huset Aragón

Jakob I av Aragón, også kalt Jakob erobreren (født 2. februar 1208, død 27. juli 1276) var konge av Aragón fra 1213 til 1276. Jakob la Balearene og Valencia under Aragóns krone og la ved dette la han grunnlaget for Aragóns storhetstid. I tillegg til tittelen konge av Aragón, førte han fra 1229 tittelen konge av Mallorca og fra 1238 tittelen konge av Valencia. Jakob var også greve av Barcelona.

Bakgrunn og tidlig regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Jakob var sønn av kong Peter I av Aragón og Maria av Montpellier. Faren døde i 1213 i slaget ved Muret mot en korsfarerhær i albigenserkorstoget.

Den fire år gamle Jakob havnet i korsfarerlederen Simon de Montforts varetekt. Etter at han ble frigitt i 1214, ble han anerkjent som konge av Aragón og Catalonia. Han ble tatt under beskyttelse av Tempelridderordenen og fikk sin utdannelse av den. Ettersom Jakob var mindreårig, var grandonkelen Sancho av Roussillon regent inntil 1218, da han gikk av som følge av opprør. I 1227 overtok Jakob statsstyret.[1]

Ekspansjon: Balearene og Valencia[rediger | rediger kilde]

Jakob førte en ekspansiv politikk og deltok aktivt i reconquista mot de muslimske maurerne. Etter at han overtok statsstyret i 1227 gikk han i gang med erobring av Balearene. Mallorca var en viktig havn for maurerne, gjorde skipstrafikken utrygg, samtidig som øya var utgangspunkt for tokt mot kysten av Den iberiske halvøy, der det ble røvet gods og tatt slaver.[2] Øyene var strategisk viktige for Aragón og Catalonia, særlig med tanke på at de kontrollerte handelsruter og skipsfarten i Middelhavet med overfarten til Nord-Afrika.[3] Mallorca ble erobret i desember 1229 og øvrige øyer ble deretter tatt inntil den siste, Ibiza, ble erobret i 1235. Balearene ble gjort til et eget rike, kongeriket Mallorca.[1]

Aragón konkurrerte også med Castilla om å vinne land på det iberiske fastlandet. I 1233 gikk Jakob i krig mot det muslimske taifariket Valencia. Byen Valencia falt til Jakob i 1238. Ytterligere land ble vunnet i årene som fulgte. Også Valencia ble gjort til et eget kongerike under Aragóns krone.[1]

Jakob inntar Valencia

Både Balearene og Valencia ble befolket av katalanere og katalansk språk spredte seg som følge av Jakobs erobringer til disse områdene.[2]

Sammen med kongen av Castilla erobret Jakob Murcia, men ved Almizra-traktaten av 1244 ble dette området kastiljansk.[2] Traktaten trakk opp grensene mellom de to rikene i de nyerobrede områdene. I 1266 hjalp Jakob svigersønnen kong Alfonso X av Castilla med å slå ned et maureropprør i Murcia.[1] Med erobringen av Valencia og avtalen med Castilla om grensene, fantes det ikke lenger ekspansjonsmuligheter for Aragón på Den iberiske halvøy. Videre ekspansjon fant sted østover i Middelhavet etter Jakob Is tid.

I september 1269 la han ut på korstog til Det hellige land. Flåten kom imidlertid ut av kurs på grunn av uvær og kongen avbrøt korstoget.[4]

Kong Jakob forbedret forholdet til statene i Nord-Afrika og styrket handelen med dem.[1]

Traktat med Frankrike[rediger | rediger kilde]

Jakob bila striden med Frankrike gjennom Corbeil-traktaten av 1258, der Aragón oppga sitt krav på områder nord for Pyreneene mot at Ludvig IX av Frankrike oppga sitt krav på Marca Hispanica, altså Catalonia. Med dette forlot Jakob den tradisjonelle ambisjonen Aragón hadde hatt om å gjøre seg gjeldene på begge sider av Pyreneene.[1] Denne politikken ble påbegynt av Ramón Berenguer og fortsatt under Alfonso II, Jakobs bestefar, som kalte seg «konge av Pyreneene».[5] Besittelsene nord for Pyreneene var gått tapt som følge av nederlaget Jakobs far led under albigenserkorstoget og områdene kom under kontroll av Frankrikes konge.[2] Gjennom Corbeil-traktaten anerkjente Jakob dette tapet.[2]

Styre[rediger | rediger kilde]

Side fra El llibre dels fets del rei en Jaume i utgave fra 1343. Boken forteller om kong Jakobs gjerninger

Jakobs regjeringstid var preget av strid mellom kongemakten og adelen. Hans første oppgave ble å gjenopprette kongemaktens autoritet etter den uorden farens død hadde medført, en politikk som i stor grad lykkes.[2] Ved å vinne nytt land for kronen, kunne han opprette nye gods og skaffe seg inntekter fra nye kilder.[6]

Kong Jakob styrket kongemakten og etablerte forvaltningsinstitusjoner.[4] Jakob fikk innført en representativ forsamling, kalt Cortes, og egne byforvaltninger ble innført i viktige byer.[1]

Kongen er også er kjent som lovgiver. Han sørget for utgivelsen av sjørettsamlingen Llibre del Consolat de Mar og utviklet et rettssystem for kongeriket Valencia.

Jakob fremmet kunnskap og litteratur.[1] Boken El llibre dels fets del rei en Jaume om kongens gjerninger ble utgitt i hans navn omkring 1280.[7]

Ekteskap, dynastiske forbindelser og arv[rediger | rediger kilde]

Jakob giftet seg i 1221 med Eleonora av Castilla, men ekteskapet ble oppløst i 1230. I 1235 giftet han seg med Yolanda av Ungarn. Paret fikk ti barn. Sønnen Peter ble giftet bort til Konstanse av Sicilia, noe som la grunnlaget for at også kongeriket Sicilia kom inn under Aragóns krone.[1]

Kong Jakob bestemte seg for å dele sine riker mellom de to sønnene Peter, som arvet Aragón, Valencia og Catalonia, og Jakob, som arvet Balearene.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i «James I.», Encyclopaedia Britannica Online.
  2. ^ a b c d e f Phillips jr., William D. og Carla Rahn Phillips: A Concise History of Spain, Cambridge: Cambridge University press, 2010, s. 76.
  3. ^ Davies, Norman: Vanished Kingdoms. The History of Half-Forgotten Europe, London: Penguin Books, 2012, s. 187.
  4. ^ a b c «The kingdoms of James I and Peter the Great», Culturcat, Catalonias regjering.
  5. ^ Phillips jr. og Phillips, s. 75.
  6. ^ Davies, Vanished Kingdoms, s. 189.
  7. ^ Aurell, Jaume: Authoring the Past. History, Autobiography, and Politics in Medieval Catalonia, Chicago: University of Chicago Press, 2012, s. 39–54.