IP-telefoni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Avaya IP telefon
Vanlig håndsett for IP-telefoni

IP-telefoni er en måte for å føre telefonsamtaler over et IP-nettverk der talen overføres som datapakker. Denne tale-datatrafikken konkurrerer med annen datatrafikk i nettet og kan derfor føre til forstyrrelser som skraping og ustabilitet i samtalen. Ved å prioritere SIP-trafikk i datanettet vil telefonitrafikk bli prioritert over datatrafikk og man slipper disse problemene. Denne måten å prioritere trafikk på kalles QoS.

Voice over IP eller som akronym VoIP er en metode for å bygge opp telefonsamtaler over Internett istedenfor det tradisjonelle telefonnettet. Andre betegnelser er DSL-telefoni og Internett-telefoni.

Kommunikasjonen blir regulert av protokoller, de vanligste for Internett-telefoni er H.323, SIP og Skype. H.323 er en komplisert protokoll som er laget av ITU-T. Etterhvert har SIP kommet til som et enklere alternativ. I SIP vill en samtale bli satt opp med kommandoer som ligner på HTTP, deretter vil selve samtalen bli send direkte mellom partene uten hjelp fra en sentral server. Dette betyr at lydinformasjonen blir oppdelt i små pakker som blir ledet gjennom Internett langs flere forskjellige strekninger. Når man bruker VoIP over Internett vil kvaliteten variere under samtalen.

I det vanlige telefonnettet ledes informasjonen langs en fast linjestrekning der man konseptuelt har en krets (ledningspar) reservert for sin samtale. Dette kalles linjesvitsjet nettverk. I et tradisjonelt linjesvitsjet nettverk blir alle linjer samtalen trenger reservert i det samtalen settes opp. Hvis linjene ikke er ledige, får man opptattsignal eller ingen summetone.

Fordeler og ulemper[rediger | rediger kilde]

Illustrasjon over funksjonsmåte for IP-telefoni, samtalen brytes opp i «pakker» som fraktes gjennom internett-skyen

Kvaliteten på Internett påvirker lyden:

  • Forsinkelse. Hvor lang tid tar det å sende en pakke igjennom Internett?
  • Tapte pakker. Rutere på Internett vil automatisk slette pakker dersom en forbindelse blir overbelastet.
  • Endring i forsinkelse.

For å motvirke endring i forsinkelse så har begge sider av forbindelsen et buffer. Man får best lyd, med langt buffer, men det gir irriterende og hørbar forsinkelse.

IP-telefoni innebærer både fordeler og ulemper for forskjellige bruksområder. Generelt er det langt rimeligere å ringe for forbrukere. For leverandører er det langt rimeligere å tilby slike tjenester fremfor vanlig telefoni over fastnettet. Dette fordi operatøren ikke trenger noe infrastruktur utenom sine sentraliserte systemer. Samtaler settes opp ifra et datasenter til operatøren og så ut på det offentlige telenettet, mens en samtale på fastnettet går hele veien fra hustanden til operatøren, og så videre på telenettet.

Derfor kan en operatør aldri garantere for kvaliteten såfremt man leverer internettaksessen også. Problemer hos leverandør av Internett vil skape problemer for ip-telefoni. Problemer som ofte oppstår er spraking eller at man mister deler av samtaler hvor ingen av partene kan høre hverandre.[1]

Ip-telefoni gir muligheter som interaktivitet, overføring av bilder, video og annen data man ønsker å veksle. Dette er mest vanlig innenfor bedriftsmarkedet da ip-telefoni til private som oftes leveres med et analogt-adapter.

Lovgivning[rediger | rediger kilde]

I 2005 har Norge som en av Europas første nasjoner innført et EU-direktiv som sier at norske telefonnummer kun skal kunne brukes av abonnenter med fast bostedsadresse i Norge. Dermed ble det bl.a stopp i Skypes Skype-In program der brukere kunne få et norsk telefonnummer. For andre utvandrede nordmenn kan dette også skape problemer. Dette er imidlertid noe som kan omgås med fremtidige tjenestetilbud, slik at IP-telefoni kan få lik prising over hele verden etter hvert.

En vanlig problemstilling er at operatører må kunne levere informasjon til nødnummer om hvor brukeren befinner seg. Dette er en del av nødnummertjenestene som brann, sykehus og politi mottar for å hjelpe publikum. I USA har dette ført til at tradisjonelle teleselskaper prøver å blokkere nye tjenester og operatører fra å tilby konkurrerende tjenester ovenfor fastlinjeabonnementer gjennom å saksøke de nye operatørene for ulike mangler.

I tillegg er det mange diskusjoner som pågår hvorvidt all IP-telefonitrafikk skal kunne skattlegges, logges og avlyttes på lik linje som fastlinje- og mobiltelefontrafikk. I EU er det allerede lover og retningslinjer som sier at anrop, trafikk og tapte anrop skal kunne logges. Sporing av tapte anrop gjorde bl.a at overvåkingspolitiet i Spania kunne avdekke hvem som stod bak bombingen av togene 11. mars 2004.

Operatører[rediger | rediger kilde]

Telenor har hatt IP-telefoni tjenester siden 1998, som en av verdens første operatører. Interfon-PC tjenesten hadde egen nummerplan, men i 2002 ble tjenesten stoppet for offentlig bruk.

Bruken av IP-telefoni i Norge skjøt fart i 2004. Siden da har et stort antall telefonabonnenter gått over fra analogt nett til bredbåndstelefoni, og de fleste leverandører av bredbånd tilbyr i dag også telefonitjenester for både private og bedrifter. For å telefonere via Internett bruker mange husholdninger fremdeles ett adapter, som gjør at man fortsatt kan bruke sine analoge telefonapparater, men ikke får tilgang på digitale telefontjenester. For bedrifter er det mest vanlig å gå over til telefoner basert på SIP.

Liste over operatører[rediger | rediger kilde]

Disse leverer ip-telefoniløsninger med avanserte tjenester, gjerne over dedikerte PBX'er. Funksjoner kan være køfunksjon, ringegrupper (ACD) eller interaktivitet mot datamaskiner.


De fleste bredbåndleverandører leverer ip-telefoni til privatmarkedet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anders Hagen (26. juli 2006). «IP-telefoni knakk sammen». Aftenposten. Besøkt 26. juli 2006. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]