Indias delstater og territorier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kartet viser Indias 28 delstater og sju unionsterritorier, slik tilstanden var før den nye delstaten Telangana ble opprettet i 2014

India er en forbundsstat delt inn i 29 delstater og 7 unionsterritorier («Union Territories»).

Oversikt[rediger | rediger kilde]

Indiske delstater og unionsterritorier

Inndelingen av landet i delstater og territorier reguleres av grunnloven.[1]

De 29 delstatene er (med nummer som indikerer plassering på kartet til høyre):

Delstater
Unionsterritorier

De sju unionsterritoriene er[1] (med bokstaver som indikerer plassering på kartet til høyre):

Historie[rediger | rediger kilde]

Før selvstendigheten[rediger | rediger kilde]

I tiden da India, som inkluderte dagens India, Pakistan og Bangladesh, men ikke Bhutan, Sri Lanka, Nepal eller Sikkim, var underlagt Storbritannia var landet delt opp i to typer områder; provinser i Britisk India og flere hundre fyrstestater («princely states» eller «native states»).

Etter 1947[rediger | rediger kilde]

Ved selvstendigheten i 1947 ble området britene hadde kontrollert delt i delt i to stater, India og Pakistan. Provinsinndelingen ble stort sett beholdt, men provinsen Punjab ble delt mellom India og Pakistan. Bengal var allerede delt i to provinser, der den ene, Øst-Bengal, hadde muslimsk flertall. Denne provinsen gikk til Pakistan og ble til Øst-Pakistan.

Fyrstestatene fikk valget mellom hvilken stat de ville tilhøre. Stater som nølte, som Hyderabadstaten og Kashmir, kunne bli innlemma i unionen ved hjelp av trusler eller militærmakt. De fleste av disse statene gikk sammen i nye unionsstater, som så ble en del av India. I andre tilfeller ble fyrstestatene slått sammen med de tilstøtende provinsene. Andre fortsatte som egne delstater. Rajputana, Himachal Pradesh, Madhya Bharat og Vindhya Pradesh ble opprettet av flere sammenslåtte fyrstestatene, mens Mysore, Hyderabad, Bhopal og Bilaspur fortsatte som egne delstater.

Delstatene i grunnloven av 1950[rediger | rediger kilde]

Indias delstater i 1951

Den indiske grunnloven av 1950 gjorde India til en forbundsstat av delstater og territorier.[2] Delstatene hadde mye selvstyre og fullstendige demokratiske rettigheter i unionen, mens unionsterritoriene ble styrt av den indiske regjeringen direkte.

Grunnloven skilte mellom tre områdetyper som fikk navn etter del-bokstavene i det første vedlegget til grunnloven:

Part A states var tidligere guvernørstyrte provinser fra Britisk India, og ble nå styrt av folkevalgte guvernører og delstatsforsamlinger. De ni del A-statene var Assam, Bihar, Bombay, Øst-Punjab, Madhya Pradesh (tidligere Central Provinces and Berar), Madras, Orissa, Uttar Pradesh (tidligere United Provinces) og Vest-Bengal.

Part B states var tidligere fyrstestater. De ble styrt av en folkevalgt forsamling og en rajpramukh, ofte en tidligere herskere, som ble utpekt av Indias president. De ni del B-statene var Hyderabad, Jammu og Kashmir, Madhya Bharat, Mysore, Patiala and East Punjab States Union (PEPSU), Rajasthan, Saurashtra, Travancore-Cochin og Vindhya Pradesh.

Part C states var både tidligere fyrstestatene og provinser som hadde vært styrt av kommissærer utpekt av den tidligere generalguvernøren av India. De ti del C-statene var Ajmer, Coorg, Bhopal, Bilaspur, Delhi, Himachal Pradesh, Kutch, Manipur og Tripura.

Andamanøyene og Nikobarane regnes i grunnloven som en klasse D-stat, et unionsterritorium styrt av en viseguvernør med innskrenket makt utpekt av forbundsregjeringen.

Jammu og Kashmir hadde særskilt status fram til 1957.[trenger referanse]

Etter 1956[rediger | rediger kilde]

Det viste seg snart at de britiske inndelingene, som var skapt mest med tanke på kolonistyresmaktene, ikke alltid var levedyktige. Strid mellom folkegrupper førte til at den indiske nasjonalforsamlingen omorganiserte statsinndelingen med States Reorganisation Act i 1956.

1. november 1956 ble India omorganisert med disse statene og territoriene som følge:

Delstater

Unionsterritorier

Siden 1956 har flere nye territorier og delstater blitt skilt ut fra eksisterende delstater. Bombay bli delt i Gujarat og Maharashtra etter språklinjer i 1960 under Bombay Reorganisation Act. Punjab ble delt i 1966 etter språklege og religiøse linjer under Punjab Reorganisation Act, der den hinditalende hindustaten Haryana bli til mens de nordlige distrikta av Punjab ble overført til Himachal Pradesh. Chandigarh, hovedstaden Punjab og Haryana deler, ble et unionsterritorium.

Delar av Assam ble skilt ut til Arunachal Pradesh og Nagaland i 1962, Meghalaya i 1971 og Mizoram i 1972. Unionsterritoriet Tripura ble opprettet i 1963.

De tidligere franske og portugisiske koloniene i India ble annektert av den indiske republikken, som territoriene Pondicherry, Dadra, Nagar Haveli, Goa, Daman og Diu i 1962. I 1975 ble kongedømmet Sikkim innlemmet. Flere unionsterritorier fikk gradvis status som delstater: Himachal Pradesh i 1970, Manipur og Tripura i 1972, Mizoram i 1986, og Arunachal Pradesh og Goa i 1987, med Goa-eksklaven Daman og Diu omgjort til et unionsterritorium.

Nye delstater[rediger | rediger kilde]

I 2000 ble det opprettet tre nye delstater: Jharkhand fra Bihar, Chhattisgarh fra Madhya Pradesh og Uttaranchal fra Uttar Pradesh. Territoriene Delhi og Puducherry har fått utvidede rettigheter til å velge sine egne lovforsamlinger, et steg på veien mot delstatsstatus.

I 2014 vedtok Indias parlament å gjøre Telangana til ny delstat.[3]

Styresett[rediger | rediger kilde]

Delstatene blir styrt av selvvalgte lovgivende forsamlinger og regjeringer, som regel med en guvernør og en førsteminister (Chief Minister) på toppen. Unionsterritoriene er derimot direkte underlagt de nasjonale styresmaktene, gjennom en viseguvernør utpekt ut av presidenten i India. Territoriene Delhi og Puducherry har sine egne folkeforsamlinger og ministerråd, men deres makt er begrenset, og enkelte typer lover må godkjennes av presidenten.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Indiske delstater med nummer.
Kart som viser folketettheten for hver delstat i India

Delstatene i India, ordnet etter folketall ved folketellingen i 2011:[4]

Rang på kartet Delstat Innbyggertall
(2011)
1 27 Uttar Pradesh 199 581 477
2 15 Maharashtra 112 372 972
3 4 Bihar 103 804 637
4 28 Vest-Bengal 91 347 763
5 1 Andhra Pradesh 84 665 533
6 14 Madhya Pradesh 72 597 565
7 24 Tamil Nadu 72 138 958
8 22 Rajasthan 68 621 012
9 12 Karnataka 61 130 704
10 7 Gujarat 60 383 628
11 20 Orissa 41 947 358
12 13 Kerala 33 387 677
13 11 Jharkhand 32 966 238
14 3 Assam 31 169 272
15 21 Punjab 27 704 236
16 5 Chhattisgarh 25 540 196
17 8 Haryana 25 353 081
16 21 Punjab 27 704 236
18 10 Jammu og Kashmir 12 548 926
19 26 Uttarakhand 10 116 752
20 9 Himachal Pradesh 6 856 509
21 25 Tripura 3 671 032
22 17 Meghalaya 2 964 007
23 16 Manipur 2 721 756
24 19 Nagaland 1 980 602
25 6 Goa 1 457 723
26 2 Arunachal Pradesh 1 382 611
27 18 Mizoram 1 091 014
28 23 Sikkim 607 688

Folketellingen i 2011 viste dette folketallet i unionsterritoriene:[4]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Constitution of India. Schedules I to XII, National Portal of India.
  2. ^ Constitution of India, First Schedule, Delhi: Metropolitan Book Company Ltd., 1950, s. 318–320.
  3. ^ «Telangana: India parliament passes bill creating new state», BBC News, 20. februar 2014.
  4. ^ a b Size, growth rate and distribution of population, Census of India, s. 47.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]