Øst-Pakistan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Øst-Pakistan
مشرقی پاکستان

Flagg

Kart over Øst-Pakistan  مشرقی پاکستان

Grunnlagt 14. oktober 1955
Adm. senter Dhaka
Areal 144 000 km²
Opphevet 5. mars 1971
(erklært uavhengig)
16. desember 1971
(anerkjent)
Språk Bengali

Øst-Pakistan (bengali: পূর্ব পাকিস্তান Purbo Pakistan, urdu: مشرقی پاکستان Mashriqī Pākistān) var en pakistansk provins mellom 1947 og 1971; det er nå den selvstendige nasjonen Bangladesh.

Øst-Pakistan ble opprettet ut fra Bengal-provinsen etter en folkeavstemning i det som da var Britisk India i 1947. Det østlige Bengal valgte å slutte seg til Dominionen Pakistan og ble en provins i Pakistan ved navnet Øst-Bengal. Øst-Bengal ble omdøpt til Øst-Pakistan i 1956 og ble senere til landet Bangladesh etter den blodige bangladeshiske frigjøringskrigen i 1971, som fant sted etter valget i 1970.

Uavhengighet[rediger | rediger kilde]

Spenningen mellom Øst- og Vest-Pakistan nådde et klimaks i 1970 da Awami-ligaen, det største øst-pakistanske politiske partiet med Sheikh Mujibur Rahman i spissen, vant en overveldende seier i det nasjonale valget i Øst-Pakistan. Partiet vant hele 167 av de 169 setene som var tildelt Øst-Pakistan, og dermed et flertall av de 300 setene i nasjonalforsamlingen. Dette gav Awami-ligaen den konstitusjonelle retten til å danne regjering. Lederen av Pakistan, Yahya Khan, nektet imidlertid Rahman å bli Pakistans statsminister. Dette resulterte i mer agitasjon for økt selvstyre i øst.

Den 26. mars 1971, dagen etter at militæret slo hardt ned på sivile i Øst-Pakistan, erklærte Sheikh Mujibur Rahman Bangladeshs uavhengighet like etter midnatt den 25. mars 1971 før han ble arrestert av den pakistanske hæren. Alle sentrale skikkelser i Awami-ligaen, inkludert ledere valgt av nasjonalforsamlingen og den provinsielle forsamlingen, flyktet til nabolandet India og en eksilregjering ble dannet med Sheikh Mujibur Rahman som fremste leder. Mens han var i pakistansk fengsel, var Syed Nazrul Islam fungerende president med Tajuddin Ahmad som statsminister. Eksilregjeringen tok ed 17. april 1971 i Mujibnagar innenfor det øst-pakistanske territoriet Kushtia-distriktet, og dannet med det formelt regjeringen.

Oberst M. A. G. Osmani ble utnevnt til øverstkommanderende for frigjøringsstyrkene, og hele Øst-Pakistan ble delt inn i elleve sektorer som ble styrt av elleve sektorsjefer. Alle sektorsjefene var bengali-ledere fra den pakistanske hæren. Dette utløste den bangladeshiske frigjøringskrigen der frihetskjemperne fra desember 1971 ble støttet av 400 000 indiske soldater, og kjempet i lag mot den pakistanske hærens styrke på 100 000 mann samt paramilitær og støtteenheter. I tillegg støttet også en styrke på ca. 25 000 dårlig utstyrte frivillige sivile og politimenn den pakistanske hæren. Den 16. desember 1971 overgav den pakistanske hæren seg til frigjøringsstyrken bestående av bangladeshiske frihetskjempere og den indiske hæren, kommandert av generalløytnant Jagjit Singh Arora. Luftvisemarskalk A. K. Khondoker representerte Bangladeshs frihetskjempere. Pakistans general A. A. K. Niazi undertegnet deretter kapitulasjonsdokumentet. Bangladesh oppnådde raskt anerkjennelse fra de fleste land i verden, og med undertegningen av Simla-avtalen aksepterte de fleste land den nye nasjonen som selvstendig. Bangladesh ble medlem av FN i 1974. Sk. Mujib returnerte til det selvstendige Bangladesh den 10. januar 1972. Etter hans forespørsel trakk India ut alle sine soldater fra Bangladesh. 40 000 pakistanske og 45 000 sivile ble overført til India som krigsfanger.

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Den 14. oktober 1955 ble den siste guvernøren i Øst-Bengal (Amiruddin Ahmad) den første guvernøren i Øst-Pakistan. Samtidig ble siste chief minister (lederen for regjeringen) i Øst-Bengal den første i chief minister i Øst-Pakistan. Dette systemet varte frem til militærkuppet i 1958 da stillingen som chief minister ble avskaffet i både Øst-Pakistan og Vest-Pakistan. Fra 1958 til 1971 var administrasjonen i stor grad i hendene på Pakistans president og guvernøren i Øst-Pakistan, som til tider holdt tittelen Martial Law Administrator («Administrator for krigsretten»).

Guvernører[rediger | rediger kilde]

Periode Guvernør i Øst-Pakistan[1]
14. oktober 1955 - mars 1956 Amiruddin Ahmad
Mars 1956 - 13. april 1958 A. K. Fazlul Huq
13. april 1958 - 3. mai 1958 Hamid Ali (fungerende)
3. mai 1958 - 10. oktober 1958 Sultanuddin Ahmad
10. oktober 1958 - 11. april 1960 Zakir Husain
11. april 1960 - 11. mai 1962 Generalløytnant Azam Khan
11. mai 1962 - 25. oktober 1962 Ghulam Faruque
25. oktober 1962 - 23. mars 1969 Abdul Monem Khan
23. mars 1969 - 25. mars 1969 Mirza Nurul Huda
25. mars 1969 - 23. august 1969 Generalmajor Muzaffaruddin (fungerende administrator for krigsrett og guvernør som GOC for 14. infanteridivisjon)
23. august 1969 - 1. september 1969 Generalløytnant Sahabzada Yaqub Khan (administrator for krigsrett og guvernør)
1. september 1969 - 7. mars 1971 Viseadmiral (R) Syed Mohammad Ahsan (guvernør)
7. mars 1971 - april 1971 Generalløytnant Sahabzada Yaqub Khan (administrator for krigsrett og guvernør)
April 1971 - 31. august 1971 Generalløytnant Tikka Khan (administrator for krigsrett og guvernør)
31. august 1971 - 14. desember 1971 Abdul Motaleb Malik (guvernør)
14. desember 1971 - 16. desember 1971 Generalløytnant Amir Abdullah Khan Niazi (administrator for krigsrett og guvernør)
16. desember 1971 Provinsen Øst-Pakistan oppløst

Chief minister[rediger | rediger kilde]

Periode Chief minister i Øst-Pakistan[1] Politisk parti
August 1955 - september 1956 Abu Hussain Sarkar Krishan Sramik Party
September 1956 - mars 1958 Ata-ur-Rahman Khan Awami-ligaen
Mars 1958 Abu Hussain Sarkar Krishan Sramik Party
Mars 1958 - 18. juni 1958 Ata-ur-Rahman Khan Awami-ligaen
18. juni 1958 - 22. juni 1958 Abu Hussain Sarkar Krishan Sramik Party
22. juni 1958 - 25. august 1958 Guvernørens styre
25. august 1958 - 7. oktober 1958 Ata-ur-Rahman Khan Awami-ligaen
7. oktober 1958 Stilling avskaffet
16. desember 1971 Provinsen Øst-Pakistan oppløst

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Ben Cahoon, WorldStatesmen.org. «Bangladesh». Besøkt 3. oktober 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]