Softphone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Softphone er et program som har funksjon for telefoni og kan knyttes opp mot telenettet.

Introduksjon[rediger | rediger kilde]

Vi kjenner en «vanlig telefon» som et produkt med elektronikk spesielt utformet for telefonifunksjoner. Dette kan være en mobiltelefon, ISDN-telefon eller en «gammeldags» analog telefon. En softphone er imidlertid kun programvare som tilbyr telefonifunksjoner, og kjører typisk på en (bærbar) PC (datamaskin) eller en PDA (håndholdt datamaskin). Softphone-programmet kan ofte se ut som en slags fysisk telefon med nummertaster og ringeknapper. I tillegg tilbys ofte avanserte adressebokfunksjoner, eller andre funksjoner som integrerer med operativsystemet (miljøet på datamaskinen).

Teknologi[rediger | rediger kilde]

Softphone-programmene bruker kommunikasjonsprotokoller som foregår over IP-nettverk. De mest brukte protokollene er ITU-H.323 og SIP. Førstnevnte er en omfattende protokoll utarbeidet av den tradisjonelle teleorganisasjonen ITU, mens den andre er utviklet på bakgrunn av HTTP-protokollen og senere standardisert av IETF. Senere ble det også besluttet å åpne for samkjøring og samspill mellom disse to protokollene. Begge protokollene benytter seg videre av såkalt RTSP-protokoll (Real Time Streaming Protocol) for å pakke inn lyddataene, mens en såkalt codec (COde-DECode) digitaliserer lyddataene. Nummertaster, eller såkalt DTMF, har egne representasjoner i protokollen, selv om enkelte land kan ha små variasjoner i frekvens eller krav til varighet av tonene.

Softphone eller andre klienter som benytter disse teknologiene kan knytte seg opp mot en sentral enhet – f.eks en H.323 Gatekeeper eller en PBX som Asterisk. Dermed kan man knytte softphone-programmene opp mot andre telenett gjennom en gateway som oversetter fra en protokoll til en annen.

I SIP var det tidligere vanlig å benytte email-adressen som identifikator og som «telefonnummer», men nå benytter man stort sett et vanlig telefonnummer fra en nummerplan slik som i H.323 E.164 nummeridentifikasjon. Både SIP og H.323 kan imidlertid bruke mange typer identifikasjoner for å rute samtalen til riktig klient – som f.eks brukernavn, IP-adresse med IP-port o.l.

Siden SIP var en enklere protokoll å implementere, samtidig som den var en åpen protokoll (kjent og uten restriksjoner for bruk), gjorde det at SIP nå er blitt mere populær enn H.323 fra ITU som har patenter og andre restriksjoner på bruk.

Både SIP og H.323 har støtte for videodata over RTSP og med video-codecer slik at de kan fungere som en «videotelefon».

Eksempler[rediger | rediger kilde]

Et av de første såkalte softphone-programmene var Net2Phone, mens Microsoft NetMeeting var en annen med H.323-støtte. En tidlig norskutviklet H.323 klient var Interfon-PC som ble utviklet av Telenor Nextel i 1998 under ledelse av Ivar Plahte. DeltaThree fra Israel hadde også tidlig en softphone for å bruke på deres IP- og telenett. Nå har såkalte lynmeldingsklienter (IM-klienter) også softphone innebygd. De best kjente er i 2006 Skype, Yahoo Messenger og MSN Messenger.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]