Hikikomori

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hikikomori i Japan, 2004

Hikikomori (ひきこもり eller 引き籠もりHikikomori, bokstavelig «å trekke innover, å være innesperret», dvs., «akutt sosial tilbaketrekkelse») er en japansk term som blir brukt om fenomenet der tilbaketrukne ungdommer eller unge voksne velger bort et sosialt liv, ofte med en hensikt om å isolere seg fullstendig fra samfunnet. Termen hikikomori refererer både til det sosiologiske fenomenet og folk som inngår i denne samfunnsgruppen.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Det japanske departementet for helse, arbeid og velferd definerer hikikomori som en person som nekter å forlate sin bolig på en periode over seks måneder, og dermed isolerer seg selv fra samfunnet fullstendig.[1] Psykiateren Tamaki Saito definerer hikikomori som «en tilstand som har blitt et vesentlig problem i slutten av tjueårene, og som innebærer en total isolasjon fra samfunnet i seks måneder eller mer, men som fremdeles ikke kan knyttes til et primært psykologisk problem.»[2] Nylig har forskere foreslått seks spesifikke kriterier som må oppfylles for at en skal kunne «diagnostisere» hikikomori: 1) å tilbringe mesteparten av tiden sin i hjemmets isolasjon, 2) tydelig og bastant unnvikelse av sosial omgang, 3) symptomer som i stor grad forstyrrer ens normale rutiner, funksjon i arbeidslivet (eller akademia), eller sosiale aktiviter og forhold, 4) oppfattning av den isolerte som egosyntonisk, 5) isolasjonen må ha foregått i over seks måneder, og 6) fraværelse av andre mentale forstyrrelser som kan forårsake tilbaketrekkelsen.[3]

Graden av fenomenet varierer fra hvert individuelle tilfelle, og i de mest ekstreme tilfellene holder noen personer seg i isolasjon i flere år, til og med tiår. Ofte begynner hikikomori med et underliggende problem som skolenekting (Futōkō, 不登校). Departementet for helse, arbeid og velferd har estimert at det finnes rundt 3,600,000 tilfeller av hikikomori i Japan,[4] og at rundt én tredjedel av disse er 30 år eller eldre.

Typiske trekk[rediger | rediger kilde]

Selv om mange føler et visst press fra samfunnet de lever i, er det bare hikikomori som reagerer på en måte som gjør at de isolerer seg fullstendig. I noen tilfeller låser de seg selv inne på rommet sitt, leiligheten sin eller huset sitt over lengre perioder, opptil flere år er ikke uvanlig.[5] Veldig få av dem har venner, ettersom det naturlig nok ikke er mulig å opprettholde noe forhold i denne tilstanden. Hikikomori favoriserer innendørsaktiviter, men i noen tilfeller vil noen våge å gå utenfor huset.[6] Tilbaketrekkelsen fra samfunnet begynner gradvis. Disse personene fremstår gjerne som ulykkelig, usikker, sjenert og mindre pratsom.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Ifølge regjeringens statistikk gitt ut i 2010, finnes det 700,000 personer som er hikikomori, gjennomsnittsalderen på disse er 31 år.[7] Disse tallene varierer stort fra ekspert til ekspert. Hikikomori som er rundt 40 år og har vært tilbaketrukket i mer enn 20 år blir gjerne referert til som den «første generasjonen» med hikikomori, og det er en økende bekymring rundt deres gjenintegrering i samfunnet. Dette blir kalt «2030 problemet», og viser til den tiden når disse personene er i 60-årene og mister foreldrene sine.[7] I tillegg estimerer regjeringen at 1,55 millioner personer i Japan er på grensen til å bli hikikomori.[7] Tamaki Saito estimerte først at antallet hikikomori lå på rundt én million tilfeller i Japan, men når man tar i betraktning at unge voksne blir gjemt vekk av sine foreldre er det vanskelig å fremstille et nøyaktig estimat.[8] I USA og Frankrike har det nylig begynt å oppstå et fenomen som har alle karakteristikkene som kan knyttes til hikikomori.[9]

Opphavsteorier[rediger | rediger kilde]

Gjennomgripende utviklingsforstyrrelser og autismespekterforstyrrelser[rediger | rediger kilde]

Hikikomori har likhetstrekk med den sosiale tilbaketrekkelsen som man finner hos personer med gjennomgripende utviklingsforstyrrelser, en gruppe med forstyrrelser som inkluderer Aspergers syndrom, atypisk autisme og «klassisk» austime». Dette har ført til at noen psykiatere har foreslått at de som lider av hikikomori kan være påvirket av gjennomgripende utviklingsforstyrrelser og andre forstyrrelser som kan påvirke sosial integrering, men at deres lidelse skiller seg fra en vestlig definisjon grunnet et sosialt og kulturelt press unikt for Japan.[10] Suwa og Hara (2007) oppdaget at 5 av 27 tilfeller av hikikomori hadde en høyfunksjonell gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, og de brukte en vignett til å illustrere forskjellen mellom primær hikikomori (uten noen åpenbar mental forstyrrelse) og hikikomori med høyfunksjonell gjennomgripende utviklingsforstyrrelse; der 10 av 27 hadde primær hikikomori.[11]

Ifølge Michael Zielenzigers bok Shutting out the Sun: How Japan Created its Own Lost Generation er fenomenet mer likt posttraumatisk stresslidelse. Forfatteren hevder at hikikomori som ble intervjuet til boken hadde oppdaget en uavhengig tankegang og en selvoppfattelse som det japanske samfunnet ikke kunne imøtekomme.

Fenomenet kan også knyttes til begrep som «engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse» og «sosial fobi».

Sosial og kulturell påvirkning[rediger | rediger kilde]

Fenomenet blir ofte referert til som et sosialt problem i den japanske diskursen, men hikikomori kan ha flere mulige medvirkende faktorer.

Akutt sosial tilbaketrekkelse i Japan berører kvinner og menn i like stor grad, fordi sosiale forventninger varierer fra kjønn, men de mest hyppig rapporterte tilfellene innebærer ofte en familie i den øvre middelklassen der den eldste sønnen nekter å forlate hjemmet. Mange av disse tilfellene har ofte rot i en serie med sosiale eller akademiske nederlag.

I boken The Anatomy of Dependence (Tokyo: Kodansha, 1973, oversatt av John Bester), identifiserer Takeshi Doi symptomene rundt hikikomori, og forklarer at utbredelsen har hatt grobunn i det japanske psykologiske termen amae (som i den freudianske idéen om forholdet mellom mor og barn). Unge voksne føler seg overveldet av det moderne japanske samfunnet, eller ute av stand til å innfri deres forventede sosiale roller fordi de ikke har utviklet sitt sanne «jeg» og en «offentlig fasade» som kreves for å takle voksenlivet, også kjent som honne og tatemae (på japansk).

Det viktigste poenget rundt diskusjonen om hikikomori ligger rundt utviklingen fra ungdom til det ansvarlige voksenlivet fullt av forventninger. Det er tegn på at moderne samfunn som Japan ikke har tilstrekkelig med forberedelse til voksenlivet, og det største fokuset ligger på at ungdommen skal bli suksessfulle og føre videre det deres overordnede har bygget opp. I tillegg har kulturen et sterkt fokus på kompleks sosial oppførsel tilpasset ulike situasjoner og rigide hierarki, noe som fører til et potensielt fryktinngytende sett med forventninger rettet mot ungdommen.[12]

Generelt sett kan utbredelsen av hikikomori-tendenser i Japan skyldes tre viktige punkt:

  1. Middelklasse velstanden i et post-industrialistisk samfunn som Japan tillater foreldre å støtte sine barn økonomiske over lang tid. I familier med lavere inntekt forekommer ikke hikikomori fordi barn som unngår sosial kontakt blir tvunget til å støtte familien ved å jobbe. [13]
  2. Foreldrenes uoppmerksomhet klarer ikke å identifisere tilbaketrekkingen før det er for sent. [14]
  3. Et tiår med flate økonomiske indikatorer og et varierende jobbmarked gjør at det eksisterende systemet som krever årevis med skolering for elitejobber virker som et meningsløst strev for mange.[15] Fedrene i det japanske samfunnet i dag nyter godene av en livsvarig stilling i et stort firma, men de som er på vei ut i jobbmarkedet får ikke noen slike garantier nå lenger.[16] Den unge generasjonen i Japan mistenker dermed at systemet som ble lagd for deres besteforeldre og fedre ikke lenger fungerer i praksis,[17] og dette fører igjen til at flere ikke finner mål eller mening med livet. Dette gjør visse personer mer belastet for å bli tilbaketrukket.

Det japanske utdanningsystemet[rediger | rediger kilde]

Det japanske utdanningssystemet, like de man finner i Kina, Singapore eog Sør-Korea, stiller store krav til ungdommen. Et stort antall forventninger, et høyt fokus på konkurranse, og det rigide fokuset på å pugge fakta med den hensikt å stå på inngangseksamener til videre utdanning skaper et enormt stressnivå. Utdanningssystemets rot i konfusianske verdier om samfunnet blir fremdeles sett på som en viktig del av samfunnets generelle produktivitet og suksess.[18]

I denne sosiale rammen blir studenter i stor grad utsatt for et enormt press, både fra sine foreldre og fra samfunnet, med den hensikt å tilpasse seg samfunnets doktriner.[19] Nekting av disse doktrinene blant japansk ungdom har ført til hikikomori, freeter, NEET (Not currently engaged in Employment, Education or Training) og parasite singles.

På begynnelsen av 60-tallet begynte presset på ungdommen å forekomme tidligere i livet deres, noen ganger ble det press allerede før påbegynt skolegang, der små barn måtte konkurrere i inngangseksamener for å komme inn på den beste før-skolen. Dette ble sagt for å forberede barna til inngangseksamenen til den beste barnehagen, som igjen krevde at de måtte ta en inngangseksamen for å komme inn på de beste grunnskolene, osv., og til slutt for å komme inn på det beste universitetet.[20] Mange unge voksne tar ett år fri bare for å forberede seg til disse eksamenene, disse blir populært kalt ronin (å være «uten mester»).[21] Prestisjeuniversitetene har de vanskeligste inngangseksamenene, og Universitetet i Tokyo har den vanskeligste.

Siden 1996 har det japanske utdanningsdepartementet grepet tak i det økende presset på ungdommen, de har prøvd å skape en mindre stressende hverdag ved å redusere antallet skoledager i uken fra seks til fem, fjerne to fag fra planen, og ved å generelt sett tilpasse læreplanen etter en vestlig modell. Dette stopper derimot ikke japanske foreldre fra å sende barna sine på såkalte juku, private puggeskoler som skal forsikre at barna oppnår best mulig resultat.

Etter å ha blitt uteksaminert fra videregående skole eller universitetet, har japansk ungdom en tendens til å møte et veldig tøft jobbmarked, og de fleste ender som regel opp med deltidsjobber med liten inntekt.[22] En annen kilde til press er fra deres medstudenter, som kan trakassere eller mobbe studenter av flere grunner, inkludert utseende, velstand, hvordan man yter akademisk eller atletisk. Noen har blitt straffet for å mobbe andre, noe som bringer skam over familien. Å nekte å delta i samfunnet gjør hikikomori til en ekstrem subgruppe av en mye større gruppe japansk ungdom, som inkluderer parasite singles og freeters (frivillig deltidsjobbende).

Finansielt[rediger | rediger kilde]

Hikikomori blir som regel økonomisk støttet av foreldrene sine, eller gjennom sosialhjelp. Å ta en jobb er nærmest umulig ettersom det krever sosialisering i stor grad. I sjeldne tilfeller har noen hikikomori blitt ekstremt velstående. For eksempel, i år 2000 begynte Takashi Kotegawa med 1,6 millioner yen (ca. 94,600 NOK), og gjennom JASDAQ Securities Exchange klarte han å øke verdiene sine med 10,000 over 7 år til 17 milliarder yen (ca. 1 milliard NOK). Han ble først berømt i Japan da han klarte å tjene 2 milliarder (ca. 118 millioner NOK) yen på 10 minutter gjennom en ordre bommert fra Mizuho Securities.[23]

Japansk finanskrise[rediger | rediger kilde]

Organisasjoner som non-profit organisasjonen NPO lila har prøvd å ta opp kampen mot den byrden hikikomori skaper for den japanske økonomien.[24]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Itou, Junichirou. 2003. Shakaiteki Hikikomori Wo Meguru Tiiki Seisin Hoken Katudou No Guide-line (Guideline on Mental Health Activities in Communities for Social Withdrawal)." Tokyo: Ministry of Health, Labor, and Welfare.
  2. ^ Saitō, Tamaki. 2012. Social Withdrawal: Adolescence without End. Trans. Jeffrey Angles. Minneapolis: University of Minnesota Press.
  3. ^ Teo, Alan R and Albert Gaw. 2010. Hikikomori, a Japanese Culture-Bound Syndrome of Social Withdrawal? A Proposal for DSM-5." Journal of Nervous and Mental Disease 198(6): 444-449.
  4. ^ http://www.sankakucomplex.com/2010/02/06/japan-has-3600000-hikikomori/
  5. ^ Teo, Alan R. 2012. Social isolation associated with depression: A case report of hikikomori." International Journal of Social Psychiatry.
  6. ^ http://vickery.dk/hikikomori
  7. ^ a b c Hoffman, Michael. Nonprofits in Japan help 'shut-ins' get out into the open. The Japan Times Online. The Japan Times. Besøkt 21 October 2011.
  8. ^ Saitō, Tamaki. 1998. Hikikomori kyūshutsu manyuaru (How to Rescue Your Child from "Hikikomori"). Tokyo: PHP Kenkyūjo.
  9. ^ "Des cas d'hikikomori en France", Le Monde, Science & Techno section, p. 3, June 9, 2012
  10. ^ Kary, T., Total Eclipse of the Son: Why are millions of Japanese youths hiding from friends and family?, Psychology Today Magazine, Jan/Feb 2003
  11. ^ Suwa, Mami; Koichi Hara (2007-03-01). «‘Hikikomori’among Young Adults in Japan : The importance of differential diagnosis between primary Hikikomori and Hikikomori with High-functioning Pervasive Developmental Disorders.». 医療福祉研究 (Medical and Welfare Research) 3: 94–101.
  12. ^ Rohlen, Thomas P. 1989. "Order in Japanese Society: Attachment, Authority, and Routine." Journal of Japanese Studies. Society for Japanese Studies: Vol. 15, No. 1.
  13. ^ Kudō, Sadatsugu and Saitō, Tamaki. September 2001. Argument! Hikikomori. Tokyo: Studio Pot. Shuppan. 工藤 定次(著),斎藤 環(著),「永冨奈津恵」。「激論!ひきこもり」東京:ポット出版、9月、2001。「ISBN 4939015378
  14. ^ Kudō, Sadatsugu. October 2001. Hey Hikikomori! It's Time, Let's Go Out. Tokyo: Studio Pot. Ed.,Tokyo: Pot Shuppan. 工藤 定次 (著), スタジオポット(著)。「おーぃ、ひきこもり そろそろ外へ出てみようぜ—タメ塾の本」。出版社:ポット出版、10月、2001。「ISBN 493901510」
  15. ^ Okano, Kaori and Motonori Tsuchiya. 1999. "Education in Contemporary Japan: Inequality and Diversity." Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press.
  16. ^ “White Paper on Labour and Economy 2006: Diversification of Employment and Working Life.” 2006. Provisional Translation by Japan Institute for Labour Policy and Training (JILPT). Japanese Ministry of Health, Labour, and Welfare.
  17. ^ Matthews, Gordon, and Bruce White. 2004. Japan's Changing Generations: are young people creating a new society? London: Routledge Courzon.
  18. ^ Rohlen, Thomas P. 1992. "Learning: The Mobilization of Knowledge in the Japanese Political Economy." The Political Economy of Japan. Volume 3: Cultural and Social Dynamics. Kumon, Sumpei and Henry Rosovsky (eds.). Stanford, CA: Stanford university Press, 321-363.
  19. ^ Rohlen, Thomas P. 1996. Building Character. In Teaching and Learning in Japan. Rohlen, Thomas P, and Gerald K. Le Tendre (eds.). Cambridge, U.K.: Cambiridge university Press, 50-74.
  20. ^ White, Merry. 1987. The Japanese Educational Challenge. New York, N.Y.: The Free Press.
  21. ^ Tsukada, Mamoru. 1991. Yobiko Life: A Study of the Legitimation Process of Social Stratification in Japan. Berkeley: University of California.
  22. ^ Yoshimoto, K, and Japan Institute of Labor. 1996. "High School and Initial Career of Graduates." JIL Report No. 89.
  23. ^ Malfeil: title må oppgis.
  24. ^ http://www.npo-lila.com/

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]