Mpande

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kong Mpande

Mpande kaSenzangakhona (født 1798 i Babanango, død 19. november 1872) var konge over Zululand fra 1849 til 1872, noe som gjør ham til den zulukonge som regjerte lengst. Han var halvbror til Shaka og Dingane, som begge var hans forgjengere som konge.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Mpande ble sett på som en svak person sammenlignet med sine samtidige, så mens andre halvbrødre ble fjernet, ble han tillatt å leve. Da Dingane påla sin høvding inDuna Ndlela kaSompisi å myrde ham, utsatte Ndlela det flere ganger, da han så at Mpande var den eneste sønnen som hadde hatt barn, og Ndlela mente at en fortsettelse av blodets linje var av avgjørende betydning for stabiliteten i zulufolket. For dette ble Ndlela torturert til døde av Dingane.

I januar 1840 hjalp Andries Pretorius Mpande i opprøret mot Dingane, som ble drept på en reise nord i Hlatikhuluskogen. Suksesjonsreglene i zulukongedømmet var i beste fall løse, men tradisjonen tilsa at eldste sønn til «fremste kone» skulle følge sin far. Uheldigvis kunne kongen velge hvem som helst av sine koner til «fremste kone» og til og med forandre mening, noe Mpande gjorde. Hvem som skulle etterfølge ham, ble derfor avgjort i kamp mellom de to utfordrerne, Cetshwayo og Mbulazi, på bredden av elven Tugela. Cetshwayo vant, og da faren døde, etterfulgte han ham som konge i Zululand.

Mpande og norsk misjon[rediger | rediger kilde]

Mpande åpnet Zululand for Det Norske Misjonsselskaps første misjonær i Sør-Afrika, Hans Schreuder. Bakgrunnen for det var at Schreuder, som da bodde på Umpumulo, var blitt kjent i hele området for sine medisinkrukker. Schreuder hadde studert medisin i tillegg til teologi i Norge og kunne gi folk legehjelp. Mpande hadde fryktelige giktsmerter, og da ingen av de kongelige medisinmennene kunne hjelpe, hadde høvdingen i Mapumulo foreslått for Mpande at Schreuder kanskje kunne hjelpe ham, og han ble derfor hentet til kongens residens, Unodwengu. Der ble han i litt over to uker, og Mpande var fornøyd med behandlingen, både av ham selv og av en av prinsessene og noen andre i Mpandes nære omgangskrets. Så kongen likte ikke tanken på at misjonæren reiste tilbake så fort, og spurte Schreuder om hva han skulle gjøre om gikten kom tilbake. Misjonæren sa seg villig til å komme tilbake, men mente at den lange avstanden ville gjøre det vanskelig, Umpumulo lå utenfor Zululands grenser.

Dette førte til at Mpande gav ham lov til å etablere seg som misjonær i Zululand, for da ville han være nær kongen når kongens smerter ble store. Han fikk fire elefanttenner og flere kuer av kongen og løfte om å kunne bosette seg på Impanga. 25. mai 1851 etablerte han seg der, og de første månedene hadde han mye å gjøre som lege, for det gikk en feberepidemi i området. Siden fungerte Schreuder også som mellommann og forhandler mellom Mpande og britene i Natal. Men verken kongen eller noen av hans familie lot seg omvende til kristendommen.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gunnar Lislerud: Schroeder, H.P.S. Artikkel i Norsk Misjonsleksikon 3 1967 spalte 711 ff.