Gustav Walter Heinemann (født 23. juli 1899 i Schwelm, død 7. juli 1976 i Essen) var en tysk politiker. Han var innenriksminister fra 1949 til 1950, justisminister fra 1966 til 1969 og tysk president fra 1969 til 1974.
Han deltok som soldat i første verdenskrig, og studerte fra 1918 jus og historie i Münster, Marburg, München, Göttingen og Berlin, hvor han tok den første juridiske statseksamen i 1921 og den andre i 1926. Allerede i 1921 ble han dr. rer. pol. Fra 1926 til 1928 var han virksom som advokat i Essen. Han var deretter frem til 1936 ansatt ved de rhinske stålverker i Essen. I 1929 ble han også dr. jur. Fra 1933 underviste han i berg- og næringsrett ved universitetet i Köln. Han var bergverksdirektør ved de rhinske stålverker fra 1936 til 1949, og arbeidet fra 1950 igjen som advokat.
Fra 1930 til 1933 var han medlem av Christlich-Sozialer Volksdienst. I 1945 var han med på å grunnlegge CDU, men forlot partiet i 1952. Han ble valgt til overborgermester i Essen i 1946 og var medlem av landdagen i Nordrhein-Westfalen 1947-1950 og justisminister i delstaten frem til 1948. Han grunnla sammen med Helene Wessel Gesamtdeutsche Partei (GVP), men partiet fikk bare rundt 1,2 % ved de føderale valgene i 1957. Partiet ble oppløst det året, og Heinemann ble medlem av SPD. Samtidig ble han innvalgt i det tyske parlamentet, hvor han satt til 1969. Fra 1958 til 1969 tilhørte han sentralstyret i SPD. I 1969 ble han valgt til tysk president med 6 stemmer mer enn sin konservative motkandidat Gerhard Schröder. Han var da den første tyske sosialdemokratiske president siden Friedrich Ebert.
Han var gift med Hilda Ordemann og hadde fire barn, bl.a. den katolske teologen Uta Ranke-Heinemann.
[rediger] Eksterne lenker
