Golubac festning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Golubac festning

Golubac festning (Serbisk: Голубачки град eller Golubački grad, ungarsk: Galambóc vára) var en festningsby i middelalderen på Donaus høyre bredd, fire kilometer nedstrøms fra dagens sentrum av Golubac by. Golubac er også navnet på kommunen i Braničevo fylke.

Festningen er strategisk plassert hvor elven smalner ved inngangen til Jernporten. En vaier fra festningen til Babakaj, en fjellformasjon i elven ved motsatt bredd, hindret all uønsket trafikk.

Golubac festning har en turbulent historie. Før selve festningen ble oppført var stedet en romersk bosetting. Festningen som mest sannsynlig ble grunnlagt i det 14. århundret, er delt i tre deler som ble bygget i ulike perioder. Festningen har ti tårn, de fleste med et kvadratisk grunnplan. Flere av tårnene har atkomst fra flere kanter for forsyning av våpen og ammunisjon. Gjennom hele middelalderen, var festningen åsted for en rekke slag, særlig mellom det osmanske riket og det ungarske kongedømmet. Festningen skiftet herredømme en rekke ganger mellom tyrkere, ungarere, serbere og østerrikere. I 1867 ble festningen endelig overdratt til den serbiske knez Mihailo Obrenović III. Nå er festningen en populær turistattraksjon. Veien går gjennom festningen og videre østover mot utgravningsstedet Lepenski Vir.


Historie[rediger | rediger kilde]

Romertiden[rediger | rediger kilde]

Golubacs tidlige historie er usikker. Inskripsjoner og funn av festningsrester på stedet viser spor av en romersk bosetting, noen ganger kalt Columbaria. Det er også uklart om festningen ble bygd av serbere eller ungarere eller hvor mange tårn festningen opprinnelig hadde. Et serbisk-ortodokst kapell bygget inn i et av tårnene kan tyde på at dette ble oppført av en serbisk adelsmann, men det er usikkert. Det knytter seg også usikkerhet til når byggingen tok til, selv om det er alminnelig antatt at den største delen av festningen ble bygget tidlig i det fjortende århundret.

1300-tallet: Osmansk inntreden[rediger | rediger kilde]

Sultan Bayezid I (ca 1354-1403)

De første skriftlige spor av Golubac finnes i ungarske kilder fra 1335, da stedet ble okkupert av ungarerne. Mellom 1345 og 1355 reiste den serbiske tsaren Stefan Dušan til Braničevoregionen, som da var del av Serbia. Han besøkte også Golubac som var under kommando av castellan Toma, vojvod av Transilvania.

Etter Dušans død fikk slekten Rastislalić innflytelse i Braničevo-området. Ifølge serbiske historiefortellere etterfulgte knez Lazar av Serbia i 1379 den siste føydalherren i Rastislalić-slekten, Radič Branković. Deretter overdro Lazar flere landsbyer i området til klostre i Valakia. Inntil slaget ved Kosovosletta i 1389 var Golubac under serbisk herredømme. Det er uklart når og hvordan festningen skiftet eierskap, men ifølge kilder må det ha skjedd etter 1382. Etter slaget ble fortet igjen erobret av sultan Bayezid I, som var den første osmaneren som tok kontroll over festningen. I 1391 vant comes Péter Perényi et slag om fortet, men tapte det til tyrkerne senere samme år. Senere gir det igjen tilbake til det ungarske kongedømmet.

1400-tallet: Det serbiske despotiet[rediger | rediger kilde]

Kong Sigismund (1369–1437) av Ungarn

Den første serbiske perioden av en viss varighet begynte i 1403 da Sigismund, daværende konge av Ungarn og senere tysk-romersk keiser, forlente festningen til despoten Stefan Lazarević. Da temaet om Stefans etterfølger ble brakt på bane i 1426 møttes han og Sigismund i Tata i Ungarn for å drøfte spørsmålet. De inngikk en skriftlig avtale der Sigismund aksepterte Đurađ Branković som etterfølger, på betingelse av at Golubac, Beograd og Mačva ble returnert til Ungarn ved Stefans død. Etter Stefans død i 1427 arbeidet Sigismund aktivt for å få avtalen oppfylt og Belgrade og Mačva ble overdratt uten vanskeligheter. Golubacs kommandør, voivod Jeremija, krevde imidlertid en kompensasjon på 12 000 dukater. Da Sigismund nektet å betale, overdro Jeremija Golubac til tyrkerne som omgjorde festningen til bolig for pashaen.

På tross av erobringen av Golubac var sultanen Murad II misfornøyd med den økende innflytelsen som ungarerne fikk andre steder i Serbia. Murad II satte derfor troppene sine i bevegelse. En avdeling dro fra Golubac og angrep nærliggende serbiske og ungarske bosettinger i Braničevoregionen. Som svar på dette reiste den ungarske fyrsten Đurađ personlig til Golubac. Đurađ tilbød Jeremija fred og tilgivelse for avtalebruddet samtidig som han ba ham inntrengende om å sørge for at fortet ble tilbakelevert ungarerne. Voivod Jeremija avslo og angrep despoten da han og hans menn forsøkte å entre festningsmurene. Disse hendelsene ble etterfulgt av det store slaget om Golubac i 1428.

1428: Det store slaget om Golubac[rediger | rediger kilde]

Rundt april 1428 ankom Sigismund med en hær på 25000 infanterister, 6000 vallakiske bueskyttere under ledelse av prins Dan II, 200 italienske artillerister og et antall polske kavalerister på motsatt side av Donau og angrep deretter Golubac og tyrkerne. Han hadde også skip som angrep fra elven, hvorav ett var under kommando av Cecília Rozgonyi, hustru til den timisoarske comes István Rozgonyi. Murad ankom sent i mai for å hjelpe de beleirete tyrkerne. Sigismund ønsket ikke å sloss mot tyrkernes større hær. I begynnelsen av juni ba han derfor om en fredsavtale. Da deler av den ungarske hæren hadde trukket seg tilbake til Donaus venstre side, angrep imidlertid den tyrkiske kommandøren Sinan Bey ungarerne fra baksiden. Han fanget og drepte dem som ble igjen, deriblant den polske ridderen Zawisza Czarny. Sigismund unnslapp så vidt med resten av hæren, og det var takket være Cecília Rozgonyis innsats at han kom fra det med livet.

Dette slaget og andre slag som kom som resultat av Stefans død, forte til store lidelser for det sørlige og østlige Serbia, herunder Daljšaklosteret like ved Golubac. I memoarene til en munk fra Daljšan er likevel Sigismund nevnt som «vår» keiser. Dette i motsetning til den tyrkiske «hedenske» keiseren.

Det osmanske imperiet beholdt kontroll over Golubac gjennom hele okkupasjonen av det serbiske despotiet. Etter mange års krig som resulterte i at ungarerne kastet osmanerne ut av Serbia, ble despotiet gjenreist i freden ved Szeged sommeren 1444. Golubac ble etter lange diskusjoner innlemmet i det serbiske området. Da Đurađ Branković døde i 1456 ble imidlertid fortet på nytt overtatt av tyrkerne. Matthias Corvinus av Ungarn erobret festningen i 1458, men mistet det til Mehmed II samme år.

Perioden 14811482 førte til mer stridigheter mellom ungarere og tyrkere. I løpet av høsten 1481, da Golubac var under osmansk herredømme, innledet comes Pál Kinizi fra Timisoara en offensiv mot tyrkerne i området rundte Temes. Den 2. november 1481 dreide hæren hans på 32 000 mann sørover mot Donau, i retning av Kruševac. Ved Golubac ble tusen tyrkiske kavalerister drept eller tatt til fange, 24 skip ble senket og Mihaloğlu İskender Bey, pasha av den daværende tyrkiske Smederevo og leder av den tyrkiske hæren, ble halshugget av Jakšić, en av Kinizis menn. Tyrkerne ble tvunget til å forlate fortet. Kinizis felttog var imidlertid kun et plyndringstokt og dessuten kortvarig, så han returnerte kort etter til Temes. Tyrkerne som hadde lidt store tap, men ikke tapt noe landområde, gjenerobret Golubac og gjennomførte umiddelbart forsterkninger av fortet.

1600- og 1700-tallet: Habsburgerne, serberne og osmanerne[rediger | rediger kilde]

Golubac var underlagt habsburgermonarkiet mellom 1688 og 1690 og mellom 1718 og 1739. Serberne kontrollerte det mellom 1788 og 1791, og igjen fra 1804 til 1813 under den første serbiske oppstanden. Deretter returnerte osmanerne til stedet og ble der inntil 1867, da Golubac sammen med Kalemegdan og andre byer i Serbia, ble overlevert knez Mihailo av Serbia.

Nyere historie[rediger | rediger kilde]

Veien gjennom festningens tidligere fallporter ved tårn nummer ni.

Fra sent på 1800-tallet og inn i det neste århundret var området plaget av blodsugende fluer kalt ”Golubac moskitos”. De var spesielt farlige for husdyr og enkelte år drepte de hele flokker av dyr. Etter det første verdenskrigen ble det laget en vei gjennom festningens to fallporter. Denne veien er den korteste forbindelsen mellom Serbia og de østlige delene av balkanhalvøya. Mellom 1964 og 1972 ble det bygget en dam i Jernporten som forhøyet elvens vannspeil betydelig. Som et resultat av dette ble den nedre delen av festningsvollen og deler av festningen oversvømt.


Fra begynnelsen av det 21. århundret var det vesentligste av festningen overgrodd og dermed utilgjengelig. I løpet av våren 2005 startet et offentlig restaureringsarbeid. Det meste av vegetasjonen ble fjernet og enkelte deler som for eksempel vollgraven bygget til ære for ridderen Zawisza Czarny, ble reparert. Murene tårnene og steintrappene er i relativt god forfatning.


Arkitektur[rediger | rediger kilde]

Skisse av festningen (fra før 1972) med henvisninger i teksten


Golubac består av tre deler beskyttet av ti tårn og fallporter, samtlige forbundet med to til tre meter tykke festningsmurer. I festningens front var den ytre muren (I) dobbel slik at borggraven kunne fylles med vann fra Donau. En landsby var anlagt foran festningsmuren. Festningens oppbygning ble endret over tid. I mange år fantes det kun fire tårn. Senere ble ytterligere fire lagt til. Tårnene ble samtlige bygd som kvadrater, et tegn på fortets alder og for at det ble kjempet med kaldt stål. Straks skytevåpen kom i bruk, forskanset tyrkerne de vestre tårnene med kanoporter og polygonale og sylindriske tilleggsmurer, inntil to meter tykke. Etter ungarernes raid i 1481 ble det siste tårnet bygget, komplett med nisjer og skyteskår for kanoner, og gallerier for forsyninger.


Øvre festning[rediger | rediger kilde]

Festningen med Citadell- og fangetårnet øverst til venstre

Den øvre festningen (A) er den eldste delen av fortet. Denne delen inkluderer citadellet (tårn nummer en) og det serbisk-ortodokse kapellet (tårn nummer fire). Kapellets eksistens har gitt grunnlag for teorien om at denne eldste delen ble bygget av en serbisk adelsmann, men dette er usikkert.

Senere, under enten serbisk eller ungarsk herredømme, ble festningen utvidet med den bakre og den fremre festningen.


Bakre festning[rediger | rediger kilde]

Bakre festning med femte tårn i sentrum

Den bakre festningen (D) er atskilt fra den øvre festningen både med en mur som forbinder det andre og det fjerde tårnet, og en bratt skrent som er mellom tre til fire meter høy. Ved det femte tårnet er en bygning (VII) som sannsynligvis ble brukt til barakker og som ammunisjonslager.


Fremre festning[rediger | rediger kilde]

Den fremre festningsdelen var delt i en lavere (C) og en øvre (B) del med en mur som forbant tårn nummer fire og syv. Inngangen (II) er i den laveste delen, bevoktet av tårn åtte og ni. Tårn nummer åtte ble deretter forsynt med en kanonport. Overfor inngangen var det en fallport nummer to som ledet inn til den bakre festningen. Langs stien var en grav, 0,5 meter dyp og 0,75 meter bred, som dermed ble liggende i en bratt skråning. Ved den ytre og nedre delen finnes det tiende tårnet, forbundet med det niende tårnet med en mur. Tyrkerne bygde det tiende tårnet som et nedre artilleritårn. Det kontrollere passasjen langs Donau og voktet inngangen til havnen som sannsynligvis var lagt mellom tårn nummer fem og ti. Det er funnet rester i tilknytning til tårn nummer åtte som tyder på at det var formet et enda dypere uterom der. Den nedre delen innehold ingen bygninger.


I den muren som skilte øvre og nedre del av festningen var det laget en port. Den øvre delen hadde ingen bygninger, men det er rester av en sti frem til trappene opp til port IV, for øvrig to meter over bakken, like ved tårn nummer tre.


Tårnene[rediger | rediger kilde]

Tårn nummer ti (kanontårnet) til venstre og tårn nummer fem.

De første ni tårnene er 20-25 meter høye. I alle ti tårn var gulvet og trappene på innsiden laget av tre, mens eksterne trapper var laget i stein. Halvparten av tårnene (1,2,4,5,10) er alle bygd med fire sider og er fullt ut bygget i stein. Den andre halvparten (3,6,7,8,9) mangler veggen inn mot fortet.


Tårn nummer en, kalt «hattetårnet» (Šešir-kula), er et av de eldste tårnene og tjente som både citadell og fangetårn. Tårnet har en åttekantet base med en sirkulær kjerne og et kvadratisk indre. Det andre tårnet mot vest, tårn nummer to, er helt sirkelformet. Det tredje tårnet har en kvadratisk grunnmur med den åpne siden mot fangetårnet i nord. På øverste etasje er det en terrasse med utsikt over Donau og inngangen til Jernporten.


I skråningen fra tårn nummer tre ligger tårn nummer fire, også dette med en kvadratisk grunnmur. I første etasje finnes et serbisk-ortodokst kapell som mest sannsynlig ble bygget inn i tårnet og ikke tillagt senere. Det siste tårnet langs denne muren er tårn nummer fem, som er det eneste tårnet som i dag fremstår fullstendig kvadratisk.


Det øverste tårnet langs den fremre festningsdelen, tårn nummer seks, har en kvadratisk grunnmur som ble forsterket med en sekssidet formasjon. Lengre vest, ble den kvadratiske grunnmuren til tårn nummer syv forsterket med en sirkulær mur. Tårn nummer åtte, ovenfor den fallporten i front, en uregelmessig men i hovedsak kvadratisk base. Det er også det korteste av de første ni tårnene. Som forsvar mot den motsatte siden er tårn nummer ni, som har en kvadratisk base men forsterket med en åttekantet mur.


Det siste tårnet er kanontårnet, tårn nummer ti. Det har bare en etasje og er det laveste av samtlige. Tårnet ble bygget med en åttekantet grunnmur og kanonporter for å kunne kontrollere trafikken på Donau. Tårn nummer ti er nesten identisk med de tre artilleritårnene som ble bygget på Smederevo festning.

Koordinater: 44°39′44″N 21°40′42″Ø

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Golubac festning – bilder, video eller lyd