George Foreman

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
George Forman
George Foreman
Karriere
Født 10. januar 1949
Totalt ant. kamper 81
Seire 76
Tap 5
Uavgjort 0
KOs 68
Titler vunnet Tungvekt (WBC,WBA,

IBF,WBU,IBA)

George Edward Foreman (født 10. januar 1949 i Marshall, Texas) er en tidligere amerikansk bokser og to ganger verdensmester i tungvekt. Han er også en suksessfull forretningsmann og ordinert som kristen prest. Kallenavnet til George Foreman er Big George.


Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Som amatør hadde Foreman en strålende karriere. Høydepunktet var da han vant OL-gullet i tungvekt i Mexico by i 1968. Andre afroamerikanske utøvere knyttet den sorte neven på seierspallen. Foreman holdt isteden opp det amerikanske flagget. Noe han ble sterkt kritisert for innad i det afroamerikanske miljøet. Denne hendelsen førte til at Foreman ble sett på som en Onkel Tom.

Profesjonell bokser[rediger | rediger kilde]

Foreman ble profesjonell bokser i 1969. Han debuterte i New York med å beseire Donald Walheim på knock-out i en kamp over 3 runder. Samme år bokset Foreman 13 kamper. Samtlige kamper resulterte i seier for Foreman, 11 av seirene kom på knockout.

I 1970 bokset og vant Foreman tolv kamper, elleve av disse på knockout. Året etter vant Foreman syv kamper og hadde en utrolig recliste på hele 32-0. Blant bokserne han hadde slått ut i løpet av disse kampene var Gregorio Peralta (to ganger), Chuck Wepner og George Chuvalo. Foreman sto nå som førsteutfordrer på rankingen til både WBC og WBA.

Foreman fortsatte den imponerende statistikken i 1972 og vant alle sine tre kamper, innen utgangen av tredje runde.

Tittelkamper[rediger | rediger kilde]

Med sin imponerende statistikk fikk dermed Foreman sjansen i en tittelkamp mot Joe Frazier. Kampen gikk i Kingston, Jamaica den 22. januar, 1973. Foreman overrasket trolig mange eksperter ved å slå ut Frazier allerede i andre runde. I det som var den amerikanske fjernsynskanalen HBOs første boksesending noensinne kom kommentatoren Howard Cosell, med følgende legendariske reaksjon: Down goes Frazier!!, Down goes Frazier!!, Down goes Frazier!. Dette sitatet har i ettertid blitt et av tidenes mest kjente sportssitater.

I sitt første forsvar av tittelen slo Foreman ut den Puerto Ricanske mesteren Jose Roman allerede etter 50 sekunder. Kampen står som den korteste tittelkampen i tungvekt noensinne. I 1974 i Caracas, Venezuela slo Foreman ut den fremadstormende bokseren Ken Norton som hadde gjort seg fortjent til tittelkamp etter å ha slått ut selveste Muhammad Ali etter bare to runder.

Sensommeren 1974 flyttet Foreman til Kongo (da Zaire) for å forberede seg til tittelkampen mot Muhammad Ali. En kamp som etterhvert fikk navnet The Rumble in the Jungle. Under trening til kampen fikk Foreman et kutt som gjorde at kampen ble utsatt i én måned. I løpet av denne perioden gjorde Ali seg til folkehelt i Zaire. Han klarte å snu støtten fra folket over til seg selv. Under selve kampen skulle det vise seg å ha stor betydning på psyken til bokserne. George Foreman gikk på sitt første tap i karrieren da han ble slått ut av Ali i den åttende runden, enda Foreman hadde dominert kampen frem til da.

Siste del av 70-tallet[rediger | rediger kilde]

Det neste året (1975) holdt Foreman seg borte fra bokseringen. I 1976 var han derimot klar for nye utfordringer. Foreman bokset mot Ron Lyle i det som trolig må regnes som en av de mest brutale og underholdende kamper i tungvektsklassen noensinne. Foreman slo til slutt ut Lyle i den femte runden. Før det hadde Foreman vært i kanvasen to ganger, Lyle var nede én gang. Kampen ble kåret til årets kamp i Ring Magazine. Deretter slo Foreman ut Joe Frazier i femte runde i returkampen dem imellom. Foreman vant ytterligere to kamper mot mindre kjente boksere, før året var omme.

Foreman la opp etter en kamp i 1977. Han skal da ha hatt en nær døden opplevelse. Dette førte til at han la opp og ble en aktiv kristen.

Comeback[rediger | rediger kilde]

George Foreman, 2007

George Foreman kom tilbake i bokseringen i 1987. Han gjorde seg igjen bemerket som en hardslående bokser og vant kampene på rekke og rad. Han tapte imidlertid tittelkamper mot Evander Holyfield i 1991 og Tommy Morrisson (WBO) i 1993, begge ganger på poeng.

5. november 1994 ble en merkedag i boksehistorien. I en alder av 45 år slo den gamle verdensmesteren ut Michael Moorer i 10. runde i en kamp om verdensmestertittelen til forbundene IBF og WBA. Denne seieren førte til at Foreman satte to nesten uslåelige rekorder: Den ene ved å bli verdensmester som 45-åring. Den andre rekorden for lengste tid mellom første og siste verdenmestertittel. Foreman ble dermed verdensmester med hele 21 års mellomrom.

George Foreman gav fra seg begge titlene sine som følge av en krangel med forbundene. Bakgrunnen til dette var at Foreman nektet å reise til Tyskland for å forsvare titlene sine i en returkamp, mot den tyske bokseren Axel Schultz. Han bokset sin siste kamp i 1997.

Fakta[rediger | rediger kilde]

  • Bokset i 4 av kampene som på 1970-tallet ble kåret til Årets Kamp av Ring Magazine
  • Ble kåret til årets bokser av Ring Magazine i 1973 og 1976
  • Er den bokser som har blitt verdensmester med størst tidsrom mellom titlene (1973 og 1994)
  • Ble i 1994 den eldste verdensmester i tungvekt noensinne
  • Er medlem av Boksingens Hall of Fame

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]



Forgjenger:
 Joe Frazier 
Verdensmester i Tungvekt (WBA, WBC)
(1973–1974)
Etterfølger:
 Muhammad Ali 
Forgjenger:
 Michael Moorer 
Verdensmester i Tungvekt (IBF)
(1994–1995)
Etterfølger:
 Francois Botha 
Forgjenger:
 Michael Moorer 
Verdensmester i Tungvekt (WBA)
(1994–1995)
Etterfølger:
 Bruce Seldon