George Foreman
| George Foreman | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. jan. 1949[1][2][3] (75 år)Marshall (Texas) | ||
| Beskjeftigelse | Bokser, forretningsdrivende | ||
| Utdannet ved | Wheatley High School | ||
| Barn | George Foreman III | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Utmerkelser | California Hall of Fame (1984)[4] Ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester The Ring magazine Comeback of the Year (1994) Associated Press Athlete of the Year (1994) | ||
| Høyde | 193 cm | ||
| Rekkevidde | 79 " (201 cm) | ||
| Stil | Ortodoks stil | ||
| Nettsted | http://www.georgeforeman.com/ | ||
| George Foreman | ||
|---|---|---|
| Karriere | ||
| Født | 10. januar 1949 | |
| Totalt ant. kamper | 81 | |
| Seire | 76 | |
| Tap | 5 | |
| Uavgjort | 0 | |
| KOs | 68 | |
| Titler vunnet | Tungvekt (WBC,WBA,
IBF,WBU,IBA) | |
George Edward Foreman (født 10. januar 1949 i Marshall, Texas) er en amerikansk pastor, forretningsmann, skuespiller[5] og tidligere bokser som ver to ganger verdensmester i tungvekt. Han er ordinert som kristen prest i Church of the Lord Jesus Christ, Texas, en kirke han selv stiftet i 1980. Han skal ha blitt kristen etter det brutalet tapet for Jimmy Young i 1977. Han holder gudstjenester og preker også på gatene i Houston.[6][7] Kallenavnet til George Foreman er Big George.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Som amatør hadde Foreman en strålende karriere. Høydepunktet var da han vant OL-gullet i tungvekt i Mexico by i 1968. Andre afroamerikanske utøvere knyttet den sorte neven på seierspallen. Foreman holdt isteden opp det amerikanske flagget. Noe han ble sterkt kritisert for innad i det afroamerikanske miljøet. Denne hendelsen førte til at Foreman ble sett på som en Onkel Tom.[8]
Profesjonell bokser[rediger | rediger kilde]
Foreman ble profesjonell bokser i 1969. Han debuterte i New York med å beseire Donald Walheim på knock-out i en kamp over tre runder. Samme år bokset Foreman 13 kamper. Samtlige kamper resulterte i seier for Foreman. Elleve av seirene kom på knockout.
I 1970 bokset og vant Foreman tolv kamper, elleve av disse på knockout. Året etter vant Foreman syv kamper og hadde en utrolig recliste på hele 32-0. Blant bokserne han hadde slått ut i løpet av disse kampene var Gregorio Peralta (to ganger), Chuck Wepner og George Chuvalo. Foreman sto nå som førsteutfordrer på rankingen til både WBC og WBA.
Foreman fortsatte den imponerende statistikken i 1972 og vant alle sine tre kamper innen utgangen av tredje runde.
Tittelkamper[rediger | rediger kilde]
Med sin imponerende statistikk fikk dermed Foreman sjansen i en tittelkamp mot Joe Frazier. Kampen gikk i Kingston, Jamaica den 22. januar 1973. Foreman overrasket trolig mange eksperter ved å slå ut Frazier allerede i andre runde. I det som var den amerikanske fjernsynskanalen HBOs første boksesending noensinne kom kommentatoren Howard Cosell med følgende legendariske reaksjon: Down goes Frazier!!, Down goes Frazier!!, Down goes Frazier! Dette sitatet har i ettertid blitt et av tidenes mest kjente sportssitater.
I sitt første forsvar av tittelen slo Foreman ut den puerto ricanske mesteren Jose Roman allerede etter 50 sekunder. Kampen står som den korteste tittelkampen i tungvekt noensinne. I 1974 i Caracas, Venezuela slo Foreman ut den fremadstormende bokseren Ken Norton som hadde gjort seg fortjent til tittelkamp etter å ha slått ut selveste Muhammad Ali etter bare to runder.
Sensommeren 1974 flyttet Foreman til Kongo (da Zaire) for å forberede seg til tittelkampen mot Muhammad Ali, en kamp som etterhvert fikk navnet The Rumble in the Jungle. Under trening til kampen fikk Foreman et kutt som gjorde at kampen ble utsatt i én måned. I løpet av denne perioden gjorde Ali seg til folkehelt i Zaire. Han klarte å snu støtten fra folket over til seg selv. Under selve kampen skulle det vise seg å ha stor betydning på psyken til bokserne. George Foreman gikk på sitt første tap i karrieren da han ble slått ut av Ali i den åttende runden, i en kamp som hadde vært jevn frem til da.
Siste del av 70-tallet[rediger | rediger kilde]
Det neste året (1975) holdt Foreman seg borte fra bokseringen. I 1976 var han derimot klar for nye utfordringer. Foreman bokset mot Ron Lyle i det som trolig må regnes som en av de mest brutale og underholdende kampene i tungvektsklassen noensinne. Foreman slo til slutt ut Lyle i den femte runden. Før det hadde Foreman vært i kanvasen to ganger, mens Lyle var nede én gang. Kampen ble kåret til årets kamp i Ring Magazine. Deretter slo Foreman ut Joe Frazier i femte runde i returkampen dem imellom. Foreman vant ytterligere to kamper mot mindre kjente boksere før året var omme.
Foreman la opp etter en kamp i 1977. Han skal da ha hatt en nær døden opplevelse. Dette førte til at han la opp og ble en aktiv kristen.
Comeback[rediger | rediger kilde]
George Foreman kom tilbake i bokseringen i 1987. Han gjorde seg igjen bemerket som en hardtslående bokser og vant kampene på rekke og rad. Han tapte imidlertid tittelkamper mot Evander Holyfield i 1991 og Tommy Morrisson (WBO) i 1993, begge ganger på poeng.
5. november 1994 ble en merkedag i boksehistorien. I en alder av 45 år slo den gamle verdensmesteren ut Michael Moorer i tiende runde i en kamp om verdensmestertittelen til forbundene IBF og WBA. Denne seieren førte til at Foreman satte to nesten uslåelige rekorder: Den ene ved å bli verdensmester som 45-åring. Den andre rekorden for lengste tid mellom første og siste verdenmestertittel. Foreman ble dermed verdensmester med hele 21 års mellomrom.
George Foreman gav fra seg begge titlene sine som følge av en krangel med forbundene. Bakgrunnen til dette var at Foreman nektet å reise til Tyskland for å forsvare titlene sine i en returkamp mot den tyske bokseren Axel Schultz. Han bokset sin siste kamp i 1997.
Fakta[rediger | rediger kilde]
- Bokset i fire av kampene som på 1970-tallet ble kåret til Årets Kamp av Ring Magazine
- Ble kåret til årets bokser av Ring Magazine i 1973 og 1976
- Er den bokser som har blitt verdensmester med størst tidsrom mellom titlene (1973 og 1994)
- Ble i 1994 den eldste verdensmesteren i tungvekt noensinne
- Er medlem av International Boxing Hall of Fame
Se også[rediger | rediger kilde]
- Boksing
- Tungvekt
- Boksingens Hall of Fame
- Verdensmestere i tungvektsboksing
- «Årets Bokser» – Ring Magazine
- «Årets Kamp» – Ring Magazine
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/George-Foreman, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id foreman-george, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6477bdn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Member Profile – Horatio Alger Association», besøkt 12. april 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ «George Foreman». IMDb (engelsk). Besøkt 18. mars 2023.
- ^ «The Conversion of George Foreman: Packing a Wallop in the Pulpit». 8. august 2015. Besøkt 15. november 2015.
- ^ «Foreman went from heavyweight champ to making grills & delivering sermons». The Sun (engelsk). 13. mai 2020. Besøkt 18. mars 2023.
- ^ Banks, Michael A. (13. februar 2014). «More Black Athletes in the Media» (engelsk). Xlibris Corporation. Besøkt 15. november 2015.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Offisielt nettsted
- (en) George Foreman – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) George Foreman på Internet Movie Database
- (en) George Foreman hos The Movie Database
- (de) George Foreman – Munzinger Sportsarchiv
- (en) George Foreman – Olympics.com
- (en) George Foreman – Olympic.org
- (en) George Foreman – Olympedia
- (en) George Foreman – BoxRec
- (en) George Foreman på Twitter
| Forgjenger: Joe Frazier |
Verdensmester i Tungvekt (WBA, WBC) (1973–1974)
|
Etterfølger: Muhammad Ali |
| Forgjenger: Michael Moorer |
Verdensmester i Tungvekt (IBF) (1994–1995)
|
Etterfølger: Francois Botha |
| Forgjenger: Michael Moorer |
Verdensmester i Tungvekt (WBA) (1994–1995)
|
Etterfølger: Bruce Seldon |