The Rumble in the Jungle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

The Rumble in the Jungle er navnet på kampen om tungvektsmestertittelen mellom tittelforsvareren George Foreman og utfordreren Muhammad Ali på Stade du 20 Mai i Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo 30. oktober 1974 er en av boksehistoriens mest minneverdige kamper. Kampen ble markedsført som «The Rumble in the Jungle» – slagsmålet i jungelen. Ali vant på knockout i 8. runde, og ble dermed den andre i boksehistorien – etter Floyd Patterson – til å gjenerobre tungvektsmestertittelen.

Forspillet[rediger | rediger kilde]

Etter at Ali hadde tapt tittelkampen mot Joe Frazier i 1971, skulle det gå tre år før han fikk sjansen til å kjempe om tittelen igjen. Sjansen bød seg da den relativt ferske manageren Don King greide å stable et beløp på 10 mill. $ til en kamp mellom Foreman og Ali, godkjent som tittelkamp både av WBA og WBC.

Kampen skulle gå i hovedstaden i Zaire i Afrika, der diktatoren Mobutu Sese Seko så en mulighet for å pynte på sitt dårlige internasjonale rykte og samtidig gi kampen som «en gave til det zairiske folket». Både Foreman og Ali lå mye av sommeren i Kinshasa og trente for å venne seg til det tropiske klimaet. Kampen var beramma til september, men Foreman pådro seg et kutt over øyet under trening, og kampen måtte utsettes en måned.

Mens kampen var imøtesett med spenning over store deler av verden, og skulle direkteoverføres til et stort antall lokaler i USA og andre land, var det ikke mange utlendinger som virkelig reiste til Kinshasa for å overvære kampen live. Den utadvendte og karismatiske Ali hadde brukt treningsperioden til å innynde seg hos det zairiske folket, og på det store Stade du 20 mai var det på kampdagen en udiskutabel stemning for Ali. For å tilpasse det til amerikansk tid, ble kamptidspunktet satt til kl 0500.

På forhånd var Foreman hos bookmakerne og blant kommentatorer ansett som den sterkeste. Det var en utbredt oppfatning at han hadde en hardere punch enn noen Ali hadde møtt før; han hadde imponert på trening og virka balansert og sjølsikker. Ali hadde i forhold hatt et lett treningsopplegg, og det var tvil om hvor god formen hans var. Ali så på sin side ut til å ta en seier over Foreman for gitt; han hadde på forhånd annonsert at han skulle danse med Foreman, en antydning om at han ville bygge kampen på sitt raske fotarbeid. Men han hadde også latt falle ord om at han hadde en overraskelse til Foreman og forståsegpåerne.

Kampen[rediger | rediger kilde]

Første runde var voldsom og fartsfylt, med mange treffere fra begge. Ali overraska med flere høyreslag, som er uvanlige mot en frisk motstander fordi de legger eget forsvar åpent. Men på grunn av hurtigheten traff han mot hodet med flere av dem. Til gjengjeld måtte han tåle flere svært harde slag fra en pågående Foreman. Ali hadde flest treff, men Foremans var hardere.

I andre runde skifta Ali taktikk. Til alles forbauselse rygga han tilbake mot tauene og boksa nesten hele runden i en trengt posisjon i hjørnet eller med ryggen mot tauene. Denne taktikken holdt han fast ved gjennom nesten hele kampen, og overraska alle forståsegpåere ved ikke å prøve å komme seg ut av en posisjon som de fleste boksere gjør alt for å unngå. Dobbelt overraskende var det å se Ali i en stilling der han så å si ikke brukte beina til å danse rundt med Foreman, som han hadde annonsert på forhånd, og som var ansett som ett av hans fremste fortrinn som bokser.

I fire runder holdt Ali seg strengt til taktikken, lot Foreman hamre løs, konsentrerte seg om å ta av for slagene og slå raske serier mot hodet når Foreman åpna seg under sine egne angrep. De gangene Foreman fikk inn tunge slag, lot Ali kraften i slaget gå over i tauene slik at virkningen ble mindre. Samtidig erta han Foreman ved å snakke til han nesten uavbrutt, håne slagene hans og spørre om han ikke hadde noe bedre.

Femte runde var kanskje kampens beste. Da satte Foreman inn et rasende angrep med lange serier av (fortsatt) tunge slag. De fleste ble avverga, men noen traff godt. Fortsatt var utfallet uvisst: Foreman var rysta av Alis støt mot hodet og var mindre presis enn i første runde; på den andre sida hadde han kraft nok til å kunne slå knockout på Ali med en eventuell fulltreffer. Mot slutten av runden, da Foreman hadde avlevert sine serier, kom Ali ut av tauene og svarte med en serie mot Foremans hode som overraska alle både på grunn av dens hurtighet og kraft. Da gongongen gikk etter femte runde, var Foreman ustø og tydelig redusert.

I sjette runde så Ali sliten ut, mens Foreman hadde mista alt av presisjon og kraft. Det var tvilsomt om Ali hadde kondisjon til å gå ti runder til, men også tvilsomt om han hadde nok kraft igjen til å slå ut Foreman. Både sjette og sjuende runde var seige og bød på lite boksing; Ali lente seg mye mot tauene og Foreman lente seg mot Ali.

I åttende runde viste Foreman at han fortsatt kunne slå, men han traff ikke særlig godt lenger. Da det var tjue sekunder igjen av runden, samla Ali seg til motangrep. Han hadde ennå krefter til å avlevere en lang serie av presise og harde høyre- og venstreslag mot hodet som sendte motstanderen i kanvasen. Foreman lå nede for telling, og kom ikke opp før etter at dommeren hadde talt til ti.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Den meget boksekyndige amerikanske forfatteren Norman Mailer fulgte Ali tett i dagene før kampen og under kampen, og skrev i 1975 reportasjeboka The Fight (norsk oversettelse 1976: Kampen), der han ikke bare refererer forspillet og kampen, men også gir et innblikk i Mobutus Zaire. Samtidig analyserer han i denne boka sine egne holdninger til svarte og svart kultur og væremåte.

I 1996 lagde Leon Gast og Vikram Jayanti den Oscarprisbelønte dokumentarfilmen When We Were Kings om «The Rumble in the Jungle». I den biografiske spillefilmen Ali fra 2002 tjener denne kampen som et dramatisk høydepunkt.