Ingemar Johansson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ingemar Johansson

Ingemar Johansson (født 22. september 1932 i Göteborg, død 30. januar 2009[1] i Onsala) var en svensk verdensmester i tungvektsboksing.

Han debuterte i bokseringen i 1948, 15 år gammel. Det store gjennombruddet kom i 1950, da han som 17-åring ble svensk seniormester. I 1952 ble han profesjonell, og vant samtlige matcher frem til og med tittelkampen mot Floyd Patterson 26. juni 1959 i New York. Floyd Patterson vant tilbake verdensmestertittelen etter returoppgjøret 20. juni 1960, da «Ingo» ble slått knockout i 5. runde.

Ingemar Johanson er medlem av boksingens Hall of Fame.

Ingemar Johansson var en bokser som ikke nødvendigvis ble verdensmester fordi han var den beste i vektklassen. Cus D'Amato, manageren til Floyd Patterson som var VM-mester på denne tiden, gjorde alt han kunne for å holde Patterson unna de mest verdige utfordrerne som Cleveland «Big Cat» Williams, Zora Folley, Nino Valdez, «Hurricane» Jackson, Bob Baker, og ikke minst Sonny Liston.

Johansson vs. Patterson[rediger | rediger kilde]

Johansson fikk VM-kamp mot Patterson i 1959 etter overraskende å ha slått ut den høyt rangerte Eddie Machen i Göteborg året før. De fleste mente at seieren over Machen var et lykketreff, og at Patterson ville vinne over Johansson uten problemer. Johansson hadde tross alt ingen andre spesielt imponerende navn på seierslisten sin, de beste seirene hans var over Franco Cavicchi (som han tok EM-tittelen fra), Peter Bates, Joe Erskine og Henry Cooper – ingen av disse var boksere i verdensklasse.

Men Johansson sjokkerte verden da han sensasjonelt slo ut Patterson i tredje runde. Hele syv ganger var Patterson i kanvasen før dommeren stoppet kampen. D'Amato hadde en klausul i kontrakten som sa at dersom Johansson skulle vinne, måtte han forsvare tittelen mot Patterson i sitt første tittelforsvar.

I juni 1960 møttes de to igjen og utkjempet det Ring Magazine kåret til årets kamp. Patterson revansjerte tapet og ble den første bokseren som gjenerobret tungvektstittelen, ved å slå en stygg knockout på Johansson i 5. runde. Johansson lå bevisstløs på kanvasen i et par minutter mens det ene benet hans ristet i krampetrekninger.

Ettersom stillingen nå var 1-1 ble det arrangert en tredje kamp, en såkalt «rubber match», for å avgjøre hvem som var bestemann. Kampen fant sted i Miami Beach i Florida i mars 1961, og Patterson vant igjen på KO, denne gang i 6. runde.

Siste kamper[rediger | rediger kilde]

Johansson gikk kun fire kamper etter dette, mest nevneverdig vant han EM-tittelen for annen gang da han slo Dick Richarson i 1962. Han la opp i 1963 etter sitt første forsvar av tittelen, mot Brian London. Hans endelige recliste var 26-2 (17 KO). I 1982 ble han tildelt sølvmedaljen han vant i OL i 1952, men ikke fikk da pga. at han hadde vanæret sporten ved å bli diskvalifisert.

I 2002 ble han innlemmet i Boksingens æresgalleri i New York.

OL-medaljer[rediger | rediger kilde]

Trivia[rediger | rediger kilde]

I Lasse Hallströms film Mitt liv som hund gis tittelkampen mellom Johansson og Patterson en vesentlig rolle i handlingen, som et tidsbilde.

Se også[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Floyd Patterson 
Verdensmester i tungvekt
(1959–1960)
Etterfølger:
 Floyd Patterson 

Referanser[rediger | rediger kilde]