Franziskus Wolf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Franziskus Wolf
Født2. feb. 1876Rediger på Wikidata
Borbeck-Mitte[1]
Død23. feb. 1944Rediger på Wikidata (68 år)
Jaya Pura
BeskjeftigelseKatolsk prest (1899–), katolsk biskop (1914–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Titulærbiskop (1914–)
  • apostolisk vikar (1922–)
  • apostolisk vikar (1914–1921) Rediger på Wikidata
NasjonalitetDet tyske riket

Biskop Wolfs residens i Alexishafen.

Franziskus Wolf, også kjent som Franz Wolf (født 2. februar 1876 i Essen-Borbeck i keiserdømmet Tyskland, 23. februar 1944 i Hollandia i det japanskkontrollerte Nederlandsk Ostindia) var en tysk misjonær og katolsk biskop.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Franziskus Wolf var sønn av bergmannen Heinrich Wolf og hans hustru Johanna født Klumberg. Han vokste opp på hjemstedet Borbeck, der han gikk på folkeskolen.[2]

Prest, misjonær[rediger | rediger kilde]

Som 14-årig i 1890 inntrådte han som novise hos Steylermisjonærene, en misjonærorden, og i 1899 ble han presteviet. Den 16. mars 1899 fikk pater Wolf av misjonskongregasjonens stifter, pater Arnold Janssen sin misjonsbestemmelse tor Steylerpatrenes misjonsarbeid i Togoland i Afrika. Den 2. mai 1899 ankom Wolf til denne tyske kolonien,,[3] og begynte sitt virke som misjonsprest. I 1911 avanserte han der til stedlig regionalsuperior for Steylermisjonærene.

Biskop (Togoland) i utlendighet[rediger | rediger kilde]

I 1914 eleverte Vatikanet misjonsområdet til apostolisk vikariat, med sete i Lomé. Wolf ble den 16. mars 1914 utnevnt til dets første apostoliske vikar, og til titulærbiskop av Byblus. Den utpekte overhyrde dro så tilbake til Europa for å bli bispeviet; dette fant sted den 28. juni 1914 i Steyl, i Nederland tett ved den tyske grense. Den hovedkonsekrerende var kardinal Felix von Hartmann, som var erkebiskop av erkebispedømmet Köln; medkonsekrerende var biskopene Laurentius Schrijnen av Roermond og Theodor Kappenberg av Münster.

Utbruddet av verdenskrigen og den fiendtlige okkupasjon av Togoland gjode at biskop Wolf ikke mer kunne vende tilbake til Afrika. Han forsøkte å lede sitt vikariat fra Europa, og betjente seg da i det meste av dein stedlige stedfortreder provikar Anton Witte, som imidlertid ikke var blitt bispeviet. Den tyske kolonien ble i 1916 oppdelt mellom Storbritannia og Frankrike; alle tyske geistlige ble erklært for krigsfanger og så utvist. Provikar Witte og en medbror ble den 10. januar 1918 de siste tyske misjonærer som forlot landet.

Da Den hellige stol etter krigens avslutning erkjente at koloniene i overskuelig fremtid ikke ville tilfalle Tyskland igjen, overdro pave Benedikt XV den tyske togomisjon i 1921 til Lyon-misjonærene (Société des missions africaines).[4] Biskop Wolf fikk innvilget avskjed tidlig i januar 1921 og Den hellige stol utnevnte deretter den 11. januar 1921 den franske pater Jean-Marie Cesson til apostolisk administrator av Togo. Først den 20. mars 1923 ble Cesson utnevnt til apostolisk vikar av Togo, et embede han innehadde frem til sin død den 3. mars 1945.

Biskop (Ny-Guinea)[rediger | rediger kilde]

I 1922 ble Steylermisjonærenes misjon i den tyske kolonien Kaiser-Wilhelms-Land nordøst på den store øya Ny-Guinea, et område som fra 1914 til 1921 var under australsk militæradministrasjon og fra 1921 en australsk mandatområde, elevert til apostolisk vikariat. Biskop Wolf ble utnevnt til første apostoliske vikar der den 24. november 1922 og dro avsted. Den 15. august 1923 ankom han, sammen med den apostoliske delegat i Australia, erkebiskop Bartolomeo Cattaneo (1866–1933).[5] Som tysker fikk han bare reise inn i landet med spesialtillatelse fra australske okkupasjonsmyndigheter, som imidlertid ble gitt ham når han bad om det. Biskop Wolf bodde i Alexishafen[6], litt nord for Madang. Alexishafen var Steyler-misjonærenes sentrale misjonsstasjon (Hellig-ånd-misjonen), grunnlagt i 1905 av Wolfs forgjenger Eberhard Limbrock og siden 1909 sete for misjonærene.[7] Komplekset ble senere fullstendig ødelagt av et luftangrep 1. september 1943; av katedralen, som var blitt reist i tre i 1939 av Steylermisjonærene og dedisert til erkeengelen Mikael, gjensto bare restene av fundamentet og den utvendige kirketrappen.[8]

Wolf ledet vikariatet med suksess og med stort engasjement frem til øya ble okkupert av japanerne under andre verdenskrig. Da ble de kristne forbudt enhver misjonsvirksomhet, de utenlandske misjonærene ble erklært som krigsfanger og internert i forsamlingsleirer under umenneskelige forhold. Biskop Wolf ble også mistenkt for å være fiendtlig spion. Mange prester ble myrdet, blant dem også den tyske nabobiskopen Josef Lörks på det japanske krigsskipet Akikaze.[9]

Wolf ble med andre geistlige ble holdt internert på vulkanøya Manam, rett nord for Ny-Guineas kyst. Han protesterte forgjeves mot de primitive forholdene, blant annet hadde 3/4 av misjonærene fått malaria. I februar 1944 ble vulkanøya evakuert, men skipene, blant annet «Yorishime Maru» med de overlevende misjonærer ble angrepet av amerikanske bombefly, og ca. 40 ble drept. [10] Biskop Wolf døde den 23. februar 1944 i en japansk interneringsleir som følge av store kvestelser.[11]

De døde misjonærer, inklusive Wolf, ble summarisk begravet på stranden, men fikk i 1947 oppreisning ved en egentlig begravelsesseremoni.[12] [13]

I Essen er en gate oppkalt etter ham: Bischof-Franz-Wolf-Straße.

Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]

Hans episkopalgenealogi er:

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 20. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Angaben zu den Eltern des Bischofs
  3. ^ Paul Steffen: Missionsbeginn in Neuguinea. Steyler Verlag, Nettetal 1995, s. 288f.
  4. ^ Karl Müller: Geschichte der katholischen Kirche in Togo. Kaldenkirchen 1958.
  5. ^ Paul Steffen: Missionsbeginn in Neuguinea. Steyler Verlag, Nettetal 1995, s. 288.
  6. ^ Zu Alexishafen
  7. ^ Paul Steffen: Missionsbeginn in Neuguinea. Steyler Verlag, Nettetal 1995, s. 192–193, 208.
  8. ^ Pacific Wrecks - Alexishafen Catholic Mission
  9. ^ Ralph Wiltgen: Aposteltod in Neuguinea. Der Tod des Bischofs Lörks und seiner Gefährten. Steyler Verlag, St. Augustin 1966.
  10. ^ «Zum Luftangriff auf die gefangenen Missionare». Arkivert fra originalen 2. desember 2013. Besøkt 16. desember 2012. 
  11. ^ «Quelle zum Ende von Bischof Wolf». Arkivert fra originalen 3. desember 2013. Besøkt 16. desember 2012. 
  12. ^ Missionsfriedhof Alexishafen
  13. ^ Gedenkstätte auf dem Friedhof von Alexishafen
  14. ^ wolfr, lest 27. desember 2021

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]