François de Harlay de Champvallon
| François de Harlay de Champvallon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 14. aug. 1625[1][2] Paris | ||
| Død | 6. aug. 1695[1][2] (69 år) Conflans-Sainte-Honorine | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Paris, Sorbonne | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie française (1671–) | ||
| Utmerkelser | Kommandør av den Hellige Ånds orden Ridder av Sankt Mikaels orden | ||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
François Harlay de Champvallon (også: François III de Harlay; født 14. august 1625 i Paris; død 6. august 1695 i Charenton-le-Pont) var en fransk adelsmann, katolsk erkebiskop, commendator og medlem av Académie française. Han skal ikke forveksles med onkelen François II de Harlay (1585–1653).
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
François de Harlay, hvis familie kom fra Champvallon, ble commendatore av Jumiègesklosteret i 1648.
Erkebiskop av Rouen[rediger | rediger kilde]
Han etterfulgte sin onkel med samme navn som erkebiskop av Rouen i 1651: Bispeviet 28. desember 1651 av erkebiskop Nicolò Guidi di Bagno, medkonsekrerende var biskop Claude Auvry av Coutances og biskop Édouard Molé av Bayeux.
Biskop / erkebiskop av Paris[rediger | rediger kilde]
I 1671 ble han overført til bispestolen i Paris. Samme år ble han valgt inn i Académie française (sete nr. 28). I 1673 nektet han å gi Molière kirkelig begravelse, og ga kun etter på kongens oppfordring. I 1683 ekteviet han kong Ludvig XIV og Madame de Maintenon i hemmelig ekteskap. I 1685 oppfordret han kongen til å oppheve Ediktet i Nantes (Fontainebleau-ediktet); og det skjedde. Ett av resultatene ble at det fra Dieppe, som erkebiskopen var både timelig og religiøs herre over, flyktet 3.000 hugenotter og til utlandet, delvis - sies det - på grunn av Harlays strenghet.
Som den første erkebiskop av Paris oppnådde han at hans embede ble kombinert med utnevnelse til hertug og pair de France, noe som også innebar medlemskap i de kongelige ordener Mikaelsordenen og Den Hellige Ånds Orden. Han etterlot seg bare offisielle skrifter, ikke litterære, men var berømt for sitt ekstraordinære talent som taler.
Han døde av et hjerneslag på Château de Conflans i Charenton-le-Pont i en alder av 69 år.
Episkopalgenealogi[rediger | rediger kilde]
Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
- Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
- Pave Julius II (1443-1513) *1481
- Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
- Pave Leo X ( 1475-1521) *1513
- Pave Paul III (1468-1549) *1519
- Kardinal Francesco Pisani (1494-1570) *1527
- Kardinal Alfonso Gesualdo di Conza (Gonza) (1540-1603) *1564
- Pave Klemens VIII (1536-1605) *1592
- Kardinal Pietro Aldobrandini (1571-1621 *1604
- Biskop Laudivio Zacchia (1565-1637) *1605
- Kardinal Antonio (Marcello) Barberini den eldre, O.F.M. Cap. (1569-1646) *1625
- Kardinal Marcantonio Franciotti (1592-1666) *1637
- Erkebiskop Nicolò Guidi di Bagno (1583-1663) *1644
- Erkebiskop François de Harlay de Champvallon (1625-1695) *1651[3]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Abbé Legendre: Vita Francisci de Harlay (Paris, 1720) og Eloge de Harlay (1695)
- Saint-Simon: Mémoires (vol. ii., ed. A de Boislisle, 1879)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som François de Harlay de Champvallon, SNAC Ark-ID w6vb1h0m, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.catholic-hierarchy.org harlay.html, lest 19. november 2023