Familievern

Familievernet er et offentlig tilbud fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) om terapi, rådgivning og veiledning når det er vansker, konflikter eller kriser i familien. Familievernets hovedarbeidsområder er parterapi, familieterapi og mekling. Bufetats familievernkontor er statlige, men det finnes også kirkelige familievernkontor. Familievernet er regulert i Familievernkontorloven.^[1]

Familievernets hovedarbeidsområder[rediger | rediger kilde]

Parterapi[rediger | rediger kilde]

Parterapi retter seg mot gifte, samboende og særboende, homofile og heterofile og jobber blant annet med:

Kommunikasjonsproblemer
Seksuelle problemer og utroskap
Ønsker om å styrke parforholdet
Komme videre etter brudd
Rusproblemer hos den ene eller begge partene
Vold, trusler, overgrep og sjalusi
Sykdom eller sorgreaksjoner
Verdi- og kulturforskjeller i forholdet
Tvil om forholdet kan fortsette eller ønsker om å avvikle det på best mulig måte

Familievernkontorene anbefaler at par skal komme til samtale på et tidlig stadium, slik at problemer ikke fester seg. Det er mulig å komme til samtaler alene, hvis ikke begge parter ønsker å stille.

Familieterapi[rediger | rediger kilde]

Familieterapi er et tilbud til familier med konflikter mellom barn og voksne, eller mellom flere generasjoner og familiemedlemmer. I familieterapi jobber man blant annet med:

Foreldrekompetanse og samspill mellom foreldre og barn
Oppdragelse av barn og unge
Sykdom/nedsatt funksjonsevne i familien
Familier som har vært utsatt for en alvorlig hendelse eller utfordring
Verdi- og kulturforskjeller mellom foreldre og barn/unge
Familier som lever med fysisk/psykisk vold
Seksuelt misbruk og overgrep i familien og øvrig familie
Skadelig bruk av rusmidler i familien
Problematiske forhold til øvrig familie/svigerfamilie
Avtaler om barns bosted, foreldreansvar og samvær
Bedre samarbeidet om barn med tidligere partner
Følelsesmessige reaksjoner etter brudd i familien
Avklare rollene i ny-familier med «dine, mine og våre barn»
Informasjon, råd og veiledning

Mekling[rediger | rediger kilde]

Mekling ved skilsmisse er pålagt med hjemmel i ekteskapsloven og barneloven når:

Ektefeller eller samboere med felles barn under 16 år skiller lag
Foreldrene ikke bor sammen og en av foreldrene vil reise sak for retten om barnets bosted, foreldreansvar og samvær
Enslige foreldre må fremvise meklingsattest ved søknad om utvidet barnetrygd

Formålet med meklingen er å lage avtaler vedrørende hvor barna skal bo, foreldreansvar og samvær.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det første familievernkontoret ble åpnet i Oslo i 1958 av Norsk Menighetsinstitutt. Helsedirektør Karl Evang tok initiativ til et prøveprosjekt med to offentlige familievernkontorer i en treårsperiode fra 1959. Det ble raskt klart at behovet var stort, og fra 1964 overtok fylkeskommunene de offentlige kontorene. I 1965 ble kontoret i Oslo offentlig godkjent og fikk finansiering via en stykkpris-modell på samme måte som de offentlige kontorene. I perioden fra 1964 til 1967 ble det startet flere kontorer, og i 1967 var det 27 kontorer. 18 av disse var godkjent av Sosialdepartementet. Fem var fylkeskommunale, fem var kommunale, og åtte var kirkelige.^[2] I 1991 var det 47 kontorer, der 26 var drevet av kirken mens 21 var offentlige. I 2019 var tjenesten organisert som 41 kontorer med 90 lokasjoner. 17 kontorer var da kirkelige stiftelser mens de andre var statlige.

Alt fra 1960 var det diskusjon omkring verdigrunnlaget. Mens de offentlige kontorene var verdinøytrale kliniske kontorer, hadde de kirkelige et diakonalt utgangspunkt og var ideelle og verdibaserte. Oppgaven ble likevel oppfattet likt av de forskjellige kulturene, og i 1991 konkluderte man ^[hvem?] med at det ikke var merkbar forskjell på tilbudet.

I 1967 ble Kirkens Familierådgiving startet som en interesseorganisasjon for å fremme familieterapi som fagfelt, og for å koordinere samarbeidet mellom de kirkelige og de offentlige kontorene. I 1983 ble OFO grunnlagt, som var en tilsvarende interesseorganisasjon for de offentlige kontorene, og denne holdt til i samme bygg som Kirkens Familierådgiving. De kirkelige kontorene har vært organisert som stiftelser, og i 2011 ble Kirkens Familievern stiftet for å organisere de selvstendige kontorene som ønsket det.^[2]

Fra 1971 ble det tilbudt en toårig etterutdanning innen familieterapi i regi av kirken, et tilbud som ble endret i 1988 og avsluttet i 1992 ettersom universiteter og høyskoler etter hvert begynte å tilby faget.^[2] ^[3]

I 1985 foreslo sosialdepartementet at familieverntjenesten «innbygges i andre kommunale tjenester», men flertallet på Stortinget (H, KrF og SP) avviste dette og beholdt tjenesten som en selvstendig tjeneste. Arbeiderpartiets og SVs representanter på Stortinget ønsket også en selvstendig tjeneste.^[2] I 1997 vedtok Stortinget en egen lov for tjenesten, Familievernkontorloven.