Erling Olsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Erling Olsen (19011983) var en norsk fagforeningsmann og NS-politiker. Før utbruddet av den annen verdenskrig var Olsen sekretær i Norsk Kommuneforbund, og i denne egenskap ble han en del av Fagopposisjonen av 1940, hvor han raskt ble en av Håkon Meyers nærmeste.

Etter at Elias Volan og Nic Næss ble avsatt som formann og nestformann i AFL av okkupanten 28. september 1940 ble Olsen utpekt til ny sekretær. Selv om han ikke var den eneste i ledelsen med bakgrunn fra Fagopposisjonen, var han den som i størst grad fremmet okkupantens og NS' synspunkter, og han sluttet seg etter hvert til sistnevnte.

I forbindelse med nazifiseringskampanjen rettet mot norsk samfunnsliv sommeren 1941 ble det fra NS-hold gjort fremstøt overfor AFLs formann Jens Tangen om å bytte ut nestleder Ludvik Buland, som også hadde blitt plassert i ledelsen av okkupanten, med Olsen. Tangen nektet å føye seg, og havnet dermed i sterkere konflikt med okkupanten. Da Tangen og Buland ble arrestert i forbindelse med melkestreiken i september 1941 og avsatt som medlemmer af AFL-ledelsen, rykket Erling Olsen opp som nestformann, mens Odd Fossum ble utpekt som ny formann. Det personlige forholdet mellom disse var imidlertid anstrengt, og ved årsskiftet 1942/43 forlot han vervet, offisielt på grunn av alkoholisme. Etter dette jobbet han som kontorsjef i Arbeidsdirektoratet og holdt en lav politisk profil.

Erling Olsen ble etter krigen dømt til 7 års straffearbeid.