Ercole Consalvi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ercole Consalvi

Ercole Consalvi (født 8. juni 1757 i Roma i Italia, døde 24. januar 1824 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler.

Han regnes som en av de ypperste statsmenn som noensinne har tjent Pavestolen.

Da general Duphot ble myrdet i Roma den 28. desember 1797, benyttet franskmennene dette som foranledning for å rykke inn og okkupere byen den 10. februar 1798. De fratok paven hans timelige uavhengighet og utropte en romersk republikk. Consalvi ble arrestert og innesperret på Castel Sant'Angelo. Derfra skulle han deporteres til Cayenne i Fransk Guiana, men allerede ved havnebyen Civitavecchia ble dette omgjort. Han ble sendt tilbake til Castel Sant'Angelo i Roma, og derfra til Terracina. Senere fikk han lov til å begi seg til Napoli.

Regjeringen i Napoli lot han senere reise til Firenze for å være hos pave Pius VI som franskmennene hadde innlosjert i et karteuserkloster i byen. Han fikk besøke ham ved to anledninger, men den franske sendemann i Firenze lot ham ikke bo der selv. Han dro dermed til Venezia i september 1798.

Etter pavens død i august 1799 ble han utnevnt til konklavesekretær ved konklavet 1800. Den nye pave, Pius VII, utnevnte ham ad interim til pro-statssekretær den 5. mars 1800, og de vendte sammen tilbake til Roma den 3. juli 1800.

Han ble kreert til kardinal den 11. august 1800 av pave Pius VII. Han var da fortsatt lekmann.

Som lekmann ble han utnevnt til Statssekretær fra samme dato. Han ble vel et år senere ordinert til diakon, men mottok aldri prestevielsen. I 1801 hadde han sluttført konkordatsforhandlingene med Frankrike.

Etter press fra keiser Napoleon I fratrådte han som Kirkestatens statssekretær i juni 1806. Etter at Kirkestaten var blitt annektert og innlemmet i det franske keiserdømme vi juni 1809 ble pave Pius VII deportert til Savona, og kardinal Consalvi også tvunget til å forlate Roma. Han måtte bo i Paris, men nektet å motta noen pensjon fra den franske regjering. Han nektet også å overvære bryllupsseremoniene da Napoleon og erkehertuginne Marie Louise av Østerrike giftet seg i april 1810. Han og tolv andre kardinaler ble da fratatt all eiendom og nektet bruken av deres kardinalsklær. De omtales deres som «de sorte kardinaler» ettersom de dermed var henvist til å bruke vanlige svarte presteklær. De ble også spredt til forskjellige byer i Frankrike – kardinal Consalvi ble sendt til Reims.

Han ble sluppet fri den 26. februar 1813, og dro da til Fontainebeau og sluttet seg til pave Pius VII som ble holdt der. Han anbefalte at paven trakk seg fra den overenskomst han hadde måttet inngå med Napoleon, og som en følge av dette ble hans fri tilgang til paven blokkert.

Da Pius VII forlot Fontainebleau og dro til Italia den 23. januar 1814, fulgte kardinal Consalvi ham noen få dager etter. Etter Napoleons abdikasjon kunne Consalvi slutte seg til paven i Italia. Han ble gjenutnevnt til statssekretær den 19. mai 1814.

Han deltok under Wienerkongressen fra september 1814 til juni 1815, og lyktes i å få Kirkestaten restituert. Han fremforhandlet senere overenskomster med Bayern 1817, Preussen og fyrstene ved øvre Rhindalen 1821; Hannover 1823, Sardinia 1817, og De to Sicilier 1818.

Han stod ved Pius VIIs dødsleie da denne paven utåndet, og deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved det valget tilhørte han den såkalte "modeati"-fraksjonen som forsøkte å blokkere Delle Gengas valg.

I januar 1824 ble han utnevnt til prefekt for Kongregasjonen for troens utbredelse. Få dager etter tid etter døde han.

Kardinal Consalvi var nevøen til kardinal Filippo Carandini (kreert 1787), og dessuten beslektet med den senere kardinal Antonio Frosini (1823).