Camille Chamoun

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Camille Chamoun

Camille Nimr Chamoun (arabisk: كميل نمر شمعون, Kamīl Sham'ūn; født 3. april 1900 i Deir el Qamar, død 7. august 1987 i Beirut) var president i Libanon fra 1952 til 1958. Han var en av landets førende kristne ledere under mesteparten av den libanesiske borgerkrigen (1975 – 1990).

Chamoun ble utdannet til advokat i Frankrike. Han ble valgt inn i det libanesiske parlamentet for første gang i 1934, og han ble gjenvalgt ved valgene i 1937 og 1943. Som forkjemper for Libanons uavhengighet fra Frankrike, ble Chamoun arrestert den 11. november 1943, og satt fengslet i elleve dager, sammen med Bishara el-Khoury og Riad Al Solh. Massive offentlige protester førte til hans løslatelse den 22. november 1943 som også feires som Libanons frigjøringsdag.

Chamoun ble gjenvalgt til den libanesiske nasjonalforsamlingen, i 1947 og 1951, og han satt som ambassadør til Storbritannia fra 1944 til 1946, og som ambassadør til FN etterpå. Da president Bishara el-Khoury ble tvunget til å gå på grunn av påstander om korrupsjon i 1952, ble Chamoun valgt til å erstatte ham. Mot slutten av presidentperioden, forsøkte forskjellige arabiske grupperinger med betydelig støtte i Libanons muslimer (spesielt sunni-muslimer) å styrte Chamoun og hans regjering i juni 1958. Chamoun var grunnlegger av National Liberal Party, og som leder av dette patiet ble han valgt til nasjonalforsamlingen igjen i 1960. Han ble beseiret ved valget i 1964. Chamoun huskes som en av de viktigste kristne nasjonalistiske ledere i Libanon.