Den internasjonale oppgjørsbanken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Den internasjonale oppgjørsbankens (BIS) hovedkvarter i Basel.

Innhold


Den internasjonale oppgjørsbanken (engelsk: Bank for International Settlements (BIS)) er en internasjonal organisasjon med 55 av verdens sentralbanker som medlemmer og eiere. Organisasjons hensikt er å fremme internasjonalt monetært og finansielt samarbeid, samt å fungere som sentralbankenes bank[1]. Hovedkvarteret ligger i Basel, og banken har to regionale kontorer i Hongkong og Mexico by.

BIS ble etablert den 17. mai 1930, og er dermed verdens eldste internasjonale finansielle institusjon. Organisasjonen har omtrent 550 ansatte spredt over medlemslandene.


[rediger] Bakgrunn og historie

BIS grunnleggere og initiativtagere var Bank of Englands Montague Norman og Tysklands daværende riksbanksjef Hjalmar Schacht som senere ble Hitlers finansminister. Banken var opprinnelig tiltenkt å lette overføringene av krigsskadeerstatningen som ble vedtatt i Versaillestraktaten, fredstraktaten etter den første verdenskrig. Behovet for en slik bank ble fremsatt i 1929 av Young Komiteen som et middel for å kunne håndtere transaksjoner av krigsskadeerstatning - Se Versaillestraktaten. Det ble enighet om en slik opprettelse allerede i August 1929 ved en konferanse i Haag og et charter for banken ble skissert ved International Bankers Conference i Baden Baden i November.


Det opprinnelige styret i banken inneholdt to av Hitler oppnevnte finans aktører, Walter Funk og SS offiser Oswald Pohl, og i tillegg finansmannen Herman Shmitz direktør for industrikonsernet IG Farben samt en annen høytstående finansaktør ved navn Schroeder, eier av J.H. Stein Bank, banken som holdt Gestapos aktiva under krigen.

etter den annen verdenskrig, i 1944 ved Bretton Woods-konferansen ble BIS gjenstand for en hard diskusjon og kamp hvor Amerikanerne og ved Harry Dexter White, og Henry Morgenthau, samt Norge og en rekke andre europeiske najoner stod på den ene siden, mot den britiske delegasjonen representert ved den britiske sosialøkonomen John Maynard Keynes og den amerikanske representanten for Chase Manhattan bank, Dean Acheson på den andre siden som prøvde å forhindre Norges forslag om nedleggelse av banken på grunn av dens meget tette tilknytning til den nazistiske eliten under nazistyret i Tyskland og dens håndtering av tyskernes krigsran av omtrent samtlige europeiske nasjoner.

Som et resultat av at BIS hadde håndtert utbytte av krigsran av okkuperte nasjoner gjennom den annen verdenskrig, vedtok FNs monetære og finansielle kommisjon, Bretton Woods kommisjonen at banken skulle likvideres så raskt som mulig. [2] Dette vedtaket som ble vedtatt etter Norges forslag, og støttet av mange andre europeiske nasjoners delegater, også med støtte fra USA ble aldri gjennomført .[3]

I Juli 1944 kom det så langt at USAs delegat Acheson avbrøt Keynes i et møte av redsel for at BIS skulle bli likvidert av President Roosevelts delegasjon. Keynes gikk deretter til Henry Morgenthau for å forhindre likvidasjonen av BIS eller få den utsatt, men neste dag ble en slik likvidasjon godkjent og vedtatt. Den britiske delegasjonen ga imidlertid ikke opp og holdt igjen likvidasjonen til etter at Roosevelt var død, og i april 1945 fikk britene USAs nye President Harry S. Truman til å stoppe hele vedtaket.

[rediger] Styremedlemmer

[rediger] Management

[rediger] Historiske kommentarer til BIS

On November 21, 1933 President Franklin Roosevelt told Colonel Edward M. House 'The real truth .. is, as you and I know, that a financial element in the larger centers has owned the Government ever since the days of Andrew Jackson - and I am not wholly excepting the administration of W[oodrow]. W[ilson]. The country is going through a repetition of Jackson's fight with the Bank of the United States - only on a far bigger and broader basis.'[4]

[rediger] Referanser

  1. ^ About BIS. Web page of  Bank for International Settlements. Besøkt 17. mai 2008(2008-05-17 ).
  2. ^ United Nations Monetary and Financial Conference, Final Act (London et al., 1944), Article IV.
  3. ^ R.F. Mikesell, The Bretton Woods Debates: A Memoir, Essays in International Finance 192 (Princeton: International Finance Section, Dept. of Economics, Princeton University, 1994), p. 42 , ISBN 0881650994
  4. ^ Urofsky, Melvin og Paul Finkelman (2002), A March of Liberty: A Constitutional History of the United States Volume II From 1877 to the Present 2nd Edition, Oxford University Press, ISBN 0195126378

[rediger] Eksterne lenker

Koordinater: 47°32′53″ N 7°35′31″ Ø

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/Den_internasjonale_oppgj%C3%B8rsbanken»
Personlige verktøy
Opprett en bok