Den deuterokanoniske periode

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Den intertestamentale periode (protestantisk) eller deuterokanoniske periode (katolsk og østortodoks) er tidsperioden mellom hendelsene i de protokanoniske bøker og Det nye testamente. Tradisjonelt regnes den for å dekke omtrent fire hundre år, og strekker seg over Malakis tjeneste (ca. 420 f.Kr.) til Døperen Johannes fremstår tidlig i det første århundre e.Kr. Det er omtrent sammenfallende med det andre tempels periode (516 f.Kr.-70 e.Kr.) og omfatter den hellenistiske jødedoms tidsalder.

Det kalles av noen medlemmer av det protestantiske miljø som «400 stille år» fordi den var et tidsrom da ingen nye profeter fremstod, og Gud ikke åpenbarte noe nytt for det jødiske folk.[1] Mange av de deuterokanoniske bøkene, akseptert som hellig skrift av den katolske kirke og østlig ortodoksi, ble skrevet i løpet av denne tiden, det samme var mange pseudepigrafiske verk, bibelske apokryfer, jødiske apokryfer og Dødehavsrullene. En forståelse av hendelsene i den intertestamentale perioden gir historisk og litterær kontekst for Det nye testamente.

Viktige hendelser[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The International Standard Bible Encyclopedia, Vol 1, p 457 "Literary Activity"
  • Pfeiffer, Charles F. Between the Testaments. Grand Rapids, Mich.: Baker Book House, 1959. 132 s.
  • Carroll, Benajah Harvey. Between the Testaments (PDF) (PDF). Woodstock, VA: Grace Baptist Church. s. 9. Arkivert fra originalen (PDF) 7. august 2015. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lambert, Lance. «400 Silent Years: Anything but Silent». Arkivert fra originalen 22. februar 2014. Besøkt 21. september 2012. 
  2. ^ a b Brown, S. Kent; Holzapfel, Richard Neitzel (Desember 2014). «The Lost 500 Years: From Malachi to John the Baptist». Ensign: 56–60.