Den jødiske diaspora

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den jødiske diasporaen, av og til referert til kun som «Diasporaen» (hebraisk: Galut גלות; jiddisch: Golus), er et uttrykk som blir brukt om jøder bosatt utenfor Israels land.

Opprinnelig betegnet uttrykket fortrengingen av det jødiske folket under Babylonia og Det romerske keiserriket. De spredde seg senere rundt i verden på grunn av forfølgelse eller konvertering. Det er vanlig å regne med at diasporaen begynte med hærtakingen av de gamle jødiske kongerikene og utdrivelsen av det jødiske folket i det åttende til det sjette århundret før Kristus. En rekke jødiske samfunn ble etablert i Midtøsten som en følge av tolerant politikk, og ble værende viktige sentre for jødedommen i århundrene framover. Nederlaget i Det store jødiske opprøret i år 70 og Bar Kokhba-opprøret i år 135 mot Den romerske keiserriket gjorde sitt til at flere spredde seg over større geografiske område, da mange jøder ble spredd etter å ha mistet landet sitt, Judea, eller ble solgt som slaver over hele keiserriket.

Se også[rediger | rediger kilde]