Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Delegasjonen for antakelse av et internasjonalt hjelpespråk (fransk: Délégation pour l'adoption d'une Langue auxiliare internationale) var en organisasjon nedsatt på initiativ av den kjente franske matematikeren Louis Couturat i 1901. I 19071908 blei den plattforma for lanseringa av det nye internasjonale hjelpespråket Ido.

Under verdensutstillinga i Paris i 1900 var det stor interesse for ideen om et nytt internasjonalt hjelpespråk, og esperanto fikk mye positiv omtale.

Matematikerne Louis Couturat og Leopold Leau nytta denne interessen til å reise problemet som mangelen på et enkelt, felles språk skapte for mange internasjonale konferanser.

Ut fra arbeidet de gjorde under verdensutstillinga blei Delegasjonen formelt stifta på initiativ fra Leau 17. januar 1901. Men den relle lederen i Delegasjonen i de åra den eksisterte, var hele tida Couturat.

Couturat, som i de kommende åra skreiv på sitt store verk om universalspråk og etablerte seg som samtidas ledende akademiske interlingvist, blei i denne perioden oppfatta som positiv til esperanto.

Esperanto hadde sterk framgang og stor sosial innflytelse i Frankrike i denne perioden, og tilhengere av esperanto gjorde mye for å skaffe støtte til Delegasjonen fra andre organisasjoner. Den russiske esperantisten N. Evstifegjev gav Delegasjonen pengestøtte, som blant annet gjorde den i stand til å ansette egen sekretær.

Sammen med Couturats egen innflytelse førte dette til at en del kjente vitenskapsmenn slutta seg til Delegasjonen, bl.a. den store danske språkforskeren Otto Jespersen, og den daværende esperantisten Wilhelm Ostwald (som fikk nobelprisen i kjemi i 1909).

I 1907 hadde Delegasjonen oppnådd støtte fra 307 organisasjoner fra hele verden, og 1251 vitenskapsfolk og akademikere.

Samme år avviste det internasjonale Forbundet av Akademier Delegasjonens henstilling om å vedta hvilket forslag som skulle vedtas som internasjonalt språk, ved å erklære seg som inkompetent til å fatte vedtak om dette.

Delegasjonen tok da sjøl på seg ansvaret for å gjøre dette valget.

En rekke representanter for forskjellige språk møtte for Delegasjonen. Lederen av den franske Esperanto-bevegelsen Louis de Beaufront, som var kjent for å være motstander av reformer i esperanto, blei valgt av esperantos skaper Ludwik Zamenhof til å representere ham personlig. Delegasjonen kom snart fram til at den gikk inn for et naturalistisk språk, og av de prosjektene som var framlagt, foretrakk esperanto, sammen med idiom neutral, novlatin og universal. Det blei åsså ytra ønsker om forbedringer i esperanto.

I løpet av 1907 fatta den vedtak om at det nye internasjonale hjelpespråket burde bli det til nå ukjente forslaget ido. Det var ei reformert form for esperanto, som bl.a. tok opp i seg flere gamle forslag til endringer i Esperanto og et forslag til system for derivering av ord som var laga av Couturat.

Forfatteren til Ido var i utgangspunktet ukjent. Men det blei snart lekket at det var laga av Louis de Beaufront, den internasjonale Esperanto-bevegelsens nr. 2 og leder i Frankrike, også kjent som Esperantos 2. far, som dessuten representerte Zamenhof i Delegasjonen. (Mange år seinere kom det fram at dette sannsynligvis var en bløff med sikte på å skjule at Idos virkelige forfatter var Couturat.)

Couturat og andre ledere av Delegasjonen hadde håpet at dette ville bidra til å få tilhengerne av det absolutt største og ledende hjelpespråket esperanto til å slutte opp om ido. En del vikige esperanto-ledere kom også til å følge Couturat – fram for alt de Beaufront og noen kjente forskere, som Ostwald.

Men Zamenhof oppfatta støtten til ido som en manipulasjon fra Couturat og andre ledende ido-tilhengere, og det store flertallet av esperanto-tilhengere fortsatte å være lojale mot esperanto.

Følgen blei en bitter strid, som fortsatt preger forholdet mellom bevegelsene for esperanto og ido hundre år etter. (F.eks. gir Wikipediaene på esperanto og ido helt motsatte bilder av Delegasjonens arbeid.)

Esperantistene framstilte Delegasjonen som et enmanns-show fra Couturat, der de kjente forskerne og organisasjonene som hadde slutta seg til, i praksis ikke hadde noe å si.

Noe er det nok i dette bildet. Men på den andre sida hindra ikke dette esperanto-lederne i å støtte Delegasjonen aktivt i åra før 1907, da Delegasjonen blei oppfatta som positiv til esperanto. Couturat vant også flere av de mest kjente intellektuelle i Delegasjonen, som støtta ido av overbevisning og ikke fordi de blei manipulert til det.

Idistene la vekt på at de mange kjente medlemmene og organisasjonene som hadde vedtatt støtte, ga Delegasjonen brei representativitet. Men verdensspråk-ideen sto sterkt i tida etter 1900, og å uttrykke støtte til en organisasjon som jobba for denne saka allment uttrykte sjelden noe mer aktivt engasjement. Fram for alt betydde det ikke tilslutning til at denne organisasjonen sjøl skulle lage et nytt verdensspråk. Mesteparten av støtta til Delegasjonen viste seg å bety lite i praksis da ido blei lansert.

I ettertid er det ikke vanskelig å se at både Couturat og idistene hadde overdrevne forventninger til Delegasjonens betydning.

I likhet med flere andre internasjonale organisasjoner med flott klingende navn som lanserte internasjonale hjelpespråk, som

og

var Delegasjonen ei i hovedsak sjølbestalta gruppe med en viss innflytelse i kraft av sine mest kjente medlemmer, men slett ikke med den avgjørende internasjonale beslutningskrafta som naive folk skulle tro ut fra navnet.

Couturat og andre medlemmer av Delegasjonen overvurderte også voldsomt hvor stor innflytelse kjente forskere og akademikere hadde, når det gjaldt å få både inellektuelle og esperantister til å slutte seg til et nytt hjelpespråk.

Samtidig er det klart at medieoppmerksomheten rundt Delegasjonen og støtte fra kjente menn som Couturat, Jespersen, Ostwald osv., ga ido den sterkeste stillinga blant alle planspråk som blei lansert mellom 1900 og 1950, og for ei tid skapte et (riktignok feilaktig) intrykk av at ido kunne utfordre Esperantos stilling som den sterkeste kandidaten til en kunstig verdensspråk.


Se også[rediger | rediger kilde]