David Allan Coe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
David Allan Coe
David Alan Coe
David Allan Coe
Coe fra en konsert i 2008. Bilde: Matthew Woitunski
Født 6. september 1939
Yrke Musiker, låtskriver, skuespiller
Nasjonalitet USAAkron, Ohio, USA
Sjanger Country, Outlaw Country
Instrument sang
Gitar
Aktive år 1956 - nå
Plateselskap Columbia Records, D.A.C. Records, Sun Records, Bear Family Records, Legacy Records, Sony Music
Nettsted http://www.davidallancoe.com/
Tidligere band
Rebel Meets Rebel, Bob Wayne and the Outlaw Carnies

David Allan Coe (født 6. september 1939 i Akron, Ohio) er en amerikansk country-vokalist, som ble populær på 1970 og 80-tallet. Han har skrevet og fremført over 280 originale sanger gjennom karrieren. Som vokalist var hans største slagere «You Never Even Called Me by My Name», «The Ride» og «Mona Lisa Lost Her Smile». Hans mest kjente komposisjon er suksessen «Would You Lay With Me (in a Field of Stone)», fremført av Tanya Tucker, og «Take this Job and Shove It», av Johnny Paycheck, som senere ble en hitfilm (med Coe og Paycheck i noen av de mindre rollene).

Stil[rediger | rediger kilde]

David Allan Coe er godt kjent som en «fredløs» musiker innen country og western. Mange av sangene hans har et humoristisk emne, og har tekster om han selv, satt sammen med andre kjente «fredløse» country-musikere.

I løpet av 1980-tallet opplevde Coe en gjenoppreisning innen mainstreamkulturen, og kom inn på Billboard Hot Country Singles Top 10-listene to ganger, med «The Ride» i 1983 og med «Mona Lisa Lost Her Smile» i 1984. «The Ride» forteller en omreisendes møte med Hank Williams, en legende innen countrymusikken, sitt spøkelse. «Mona Lisa Lost Her Smile» er en ballade med et ganske rolig tempo, som handler om en ødelagt kjærlighetsaffære, med hentydninger til maleriet av Da Vinci. Sangen «She Used to Love Me a Lot» kom også nesten inn på topp 10 i 1985.

Coes lange karriere har inkludert tjueseks LPer, hvor Matter of Life... and Death fra 1987 er en av de mest suksessfulle og best omtalte. Han gav ut et konseptalbum, Compass Point, som forteller hans autobiografi (eller i det minste personlighetens).

Coe var med i dokumentarfilmen Heatworn Highways fra 1975, av James Szalapski. Andre deltakere i filmen inkluderer Guy Clark, Townes Van Zandt, Rodney Crowell, Steve Young, Steve Earle, og The Charlie Daniels Band.

Rebel Meets Rebel[rediger | rediger kilde]

Coe var vokalist for Rebel Meets Rebel, et country-metal band bestående av Coe, og Dimebag Darrell, Vinnie Paul og Rex Brown fra Pantera. Deres debutalbum, med samme navn som bandet, ble spilt inn mellom 2001 og 2002, men ble ikke gitt ut før etter Darrells død i 2004.

Kontrovers[rediger | rediger kilde]

Coe gikk inn og ut av reformeringsskoler, rehabiliteringssentre og fengsel helt siden han var ni år. Ifølge publisitetskampanjene hans, tilbrakte han en periode under dødsstraff for å ha drept en innsatt som krevde oralsex. En TV-dokumentar produsert av KERA Dallas, fulgte med Coe tilbake til fengselet hvor han satt inn. Programmet sluttet med et notis, som fortalte at fengselsarbeidere ikke kunne støtte Coes historie. Magasinet Rolling Stone spurte Coe om han hadde fortalt sannheten om hans tid i fengsel, i en artikkel som het «Rhinestone Ripoff», noe som satte Coe i en knipe. Enten det var sant eller ikke, kan vi vre sikre på at Coe tilbrakte tid i flere fengsler, inkluder Ohio State Reformatory i Mansfield, Ohio (ikke hvor Ohios dødsdømte fanger satt på den tiden). Han ble sluppet på prøve i 1967 og kom seg til Nashville, hvor han påbegynte sin karriere. Han spilte inn musikk på mindre plateselskap, før han endelig skrev kontrakt med Columbia Records.[1]

Coe spilte inn to album i 1978 og 1982, som inneholdt rasistiske og kvinnefiendtlige tekster som var ekstremt vulgære: Nothing Sacred og Underground Album. Det ble også gitt ut et samlealbum for slike vulgære sanger, kalt «18 X-Rated Hits». Coe har beskyttet sangene sine (som for eksempel en som beskriver en kvinne som forlater sin hvite mann og barn til fordel for en svart man som "Nigger Fucker") som tullesanger, som aldri skaffet ham særlig penger - og påpekte samtidig at trommisen hans i den perioden, Kerry Brown (bluesgitaristen Gatemouth Browns sønn) er mørk, og gift med en hvit kvinne.[2][3]

Coes andre album, et psykedelisk konseptalbum som het Requiem for a Harlequin, inneholder mange anti-rasistiske og uttalelser som støtter borgerrettighetene. Ett spor beskriver fødselen av soulmusikk med en slags feirestil; andre sanger er sinte meldinger mot KKK og det han kalte for "asfaltjungelen". Et annet spor, som het «Fuck Anita Bryant» kritiserte Anita Bryant for hennes kritikk mot homoseksualitet.

Coe var et medlem i motorsykkelklubben Outlaws MC.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: David Allan Coes diskografi

Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Just For The Record... the Autobiography
  • The Book of David
  • Ex-Convict
  • Poems, Prose and Short Stories
  • Psychopath
  • Whoopsy Daisy (lydbok)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «David Allan Coe Biography». CMT.com (engelsk). MTV. Besøkt 28. oktober 2009. 
  2. ^ Netherland, Tom (november 2000). «David Allan Coe rebuts racism charge» (engelsk). Country Standard Time. Besøkt 28. oktober 2009. 
  3. ^ Leroy, Dan (14. juli 2005). «Coe Revisits Penitentiary» (engelsk). Rolling Stone. Besøkt 28. oktober 2009. 

Tucker, Stephen R. (1998). "David Allan Coe". Ii The Encyclopedia of Country Music. Paul Kingsbury, Editor. New York: Oxford University Press. s. 102.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]