Daniel Cohn-Bendit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Daniel Cohn-Bendit ved litteraturfestivalen i Köln i 2006
Daniel Cohn-Bendit ved Politischer Aschermittwoch 2004 i Biberach/Riß

Daniel Cohn-Bendit (født 4. april 1945 i Montauban i Frankrike) er en tysk-fransk politiker. Han er medlem av Europaparlamentet for det tyske partiet De grønne. Mellom 1999 og 2004 var han innvalgt som toppkandidat for det franske søsterpartiet (Les Verts). Han ble første gang innvalgt for de tyske grønne i 1994. Fra 2002 har han vært leder for de grønnes fraksjon i Europaparlamentet og i 2003 spilte han en viktig rolle i grunnleggelsen av det europeiske grønne partiet.

Cohn-Bendit ble født i Frankrike av en tysk-jødisk far og en fransk mor. Sin tidlige barndom tilbragte han i Frankrike, før han fra 1958 gikk på skole i Frankfurt i Hessen, hvor hans far hadde virket som advokat siden slutten av krigen. Som 18-åring valgte han tysk statsborgerskap fremfor fransk.

Studentopprøret 1968[rediger | rediger kilde]

I 1965 flyttet han til Frankrike for å studere sosiologi ved universitetet i Nanterre ved Paris. Han ble etterhvert en av lederne for studentopprøret i 1968, og kjent under navnet «Dany le Rouge» etter at han hadde foreslått å erstatte den franske trikoloren med en rød fane og på grunn av sin røde hårmanke. Ved en kongress arrangert av motstandere av Vietnam-krigen i Berlin ble han samme år kjent med Rudi Dutschke. Drapet på Benno Ohnesorg og attentatet mot Dutschke var en av årsakene som førte til at Cohn-Bendit organiserte franske studenter til protest. Under de såkalte mai-urolighetene i Paris ble Cohn-Bendit av tabloidpressen fremstilt som opprørets leder og som revolusjonær, og ble utvist fra Frankrike.

Cohn-Bendit sto for en ny radikalisme med front mot såvel kommunisme som kapitalisme, og med sterke islett av anarkisme. Han presenterte sitt syn i boka Den senile kommunismen (norsk utgave 1969).

Cohn-Bendit slo seg ned i Frankfurt, hvor han ble aktiv i det alternative miljøet. Her ble han kjent med Joschka Fischer, som han delte en leilighet med. De engasjerte seg i alternativ barnehagedrift og var medlemmer av gruppen Revolutionärer Kampf. Cohn-Bendit tjente til livets opphold gjennom arbeid i en venstreradikal bokhandel og som pedagog i en barnehage.

Fra 1978 var han utgiver og redaktør for magasinet PflasterStrand, organ for det såkalte Sponti-miljøet.

Påvirket av den venstreekstreme terroren på 1970-tallet endret både han og Fischer syn på bruk av vold. Han ble en av de ledende skikkelsene i den grønne bevegelsen, hvor han ble regnet til den moderate fløyen. Etter at partiet De grønne ble grunnlagt, meldte han seg inn i 1984. Da Joschka Fischer ble miljøvernminister i delstaten Hessen, ble Cohn-Bendit utnevnt til hans rådgiver. I 1989 ble han utnevnt til byråd for multikulturelle anliggender og viseborgermester i Frankfurt.

I 1991 hadde han sammen med Peter F. Steinbach regien for filmen C'est la vie med bl.a. Jean-Pierre Léaud.

Grønn politikk[rediger | rediger kilde]

Cohn-Bendit ble i 1994 innvalgt i det europeiske parlamentet for De grønne i Tyskland. I 1999 var han toppkandidat for De grønne i Frankrike (Les Verts), og har siden vært en av fraksjonslederne for gruppen av grønne partier i det europeiske parlamentet. Han deltok i opprettelsen av det europeiske grønne partiet i 2003, og ble gjenvalgt til det europeiske parlamentet for det tyske grønne partiet i 2004.

Cohn-Bendit har siden 1990-tallet markert seg som en overbevist europeer og føderalist. I senere år har han distansert seg fra mange av standpunktene han forfektet på 1960- og 70-tallet, og har bl.a. innen økonomisk politikk forholdsvis liberale standpunkter.

Daniel Cohn-Bendit bor i Frankfurt-Westend med samboeren Ingrid Apel, som han har en sønn med. Han snakker flytende tysk, fransk, italiensk og engelsk.

Beskyldninger om aksept av seksuelt misbruk av barn[rediger | rediger kilde]

I tilknytning til sitt arbeid med barn på syttitallet gav Cohn-Bendit ut bøker og mange år senere, i 2001, henviste journalisten Bettina Röhl til en passasje i hans bok Le grand Basar og mente denne kunne tydes som seksuelt misbruk av barn. [1] Cohn-Bendit innrømmet at teksten var dårlig formulert og ba om at den ble sett i kontekst med syttitallets seksuelle revolusjon og provokasjoner.[2] Imidlertid har også Cohn-Bendit andre ganger uttalt seg om seksuelle opplevelser med barn. I et intervju[3] på fransk tv 23. april 1982, uttalte han blant annet: «Klokken 9 om morgenen går jeg til mine åtte spedbarn mellom 16 måneder og 2 år. Jeg vasker bæsjen av, jeg kiler dem, de kiler meg, vi koser. (...) Vet De, et barns seksualitet er noe fantastisk. Man må være oppriktig, seriøs. Hos de små barna er det noe annet, men hos fire- eller seksåringene: Når en liten fem år gammel jente begynner å kle av Dem, det er storartet, fordi det er et spill. Det er et vanvittig erotisk spill.» [4]

Publikasjoner (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • Agitationsmodell für eine Revolution (1968)
  • Linksradikalismus – Gewaltkur für die Alterskrankheit des Kommunismus, rowohlt, Hamburg, 1968.
  • Le grand bazar / Der große Basar (1975)
  • Wir haben sie so geliebt, die Revolution (1987)
  • Heimat Babylon: das Wagnis der multikulturellen Demokratie (med Thomas Schmid, 1992)
  • Petit Dictionaire de l'Euro / Euro für alle – Das Währungs-Wörterbuch (med Olivier Duhamel) fransk utgave: Éditions du Seuil, tysk: Dumont 1998, ISBN 3-7701-4589-5
  • Xénophobies (med Thomas Schmid, 1998)
  • Quand tu seras président (med Bernard Kouchner, 2004)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Daniel Cohn-Bendit – bilder, video eller lyd

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Daniel Cohn-Bendit. Little Big Man - In: Der große Basar (PDF, 1.5). Trikont-Verlag. Besøkt 27. juli 2010.
  2. ^ Die Kinkel-Cohn-Bendit-Kontroverse. Artikel in der B.Z. vom 1. Februar 2001, Abgerufen am 27.Mai 2010.
  3. ^ http://www.youtube.com/watch?v=M0qvkg2nzg8
  4. ^ Brigitte Kohn. Kuck mal, meine Vagina. Der Spiegel. Besøkt 27. juli 2010.