Christen-Democratisch Appèl

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
CDA.svg

Christen-Democratisch Appèl (CDA) (norsk: Kristendemokratisk appell) er et kristendemokratisk politisk parti i Nederland. Partiet har for tiden ingen partileder, men fungerende parlamentarisk leder er Liesbeth Spies.

Ved valget til Tweede Kamer den 9. juni 2010 ble partiet landets fjerde største parti, med en oppslutning på 1.281.137 velgere og 21 folkevalgte representanter. Partiet mistet hele 20 representanter, og Jan Peter Balkenende trakk seg som partileder som en følge av dette dårlige resultatet. Partiet har ennå ikke utpekt noen ny partileder.

Forhistorie[rediger | rediger kilde]

CDA i Nederlandske politikken

CDA ble offisielt opprettet 11. oktober 1980. Arkitekten bak den nye alliansen var Piet Steenkamp. Partiet er et resultat av sammenslåingen av tre tidligere religiøse partier, etter at disse i 1977 inngikk i et valgforbund. Det eldste av disse partiene, Anti-Revolutionaire Partij (ARP), ble dannet i 1879 og var et militant kalvinistisk parti som kjempet for statsstøtte til de religiøse skolene. Christelijk-Historische Unie (CHU) var et mer moderat kalvinistisk parti, stiftet i 1908 etter en splittelse i ARP. Katholieke Volkspartij (KVP) kan føre sine aner tilbake til den første katolske partidannelsen i 1904. Bakgrunnen for at disse tre partiene slo seg sammen var sviktende velgeroppslutning og et ønske om mer effektivt å motvirke sekulariseringstendensene i samfunnet.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

I likhet med Kristelig Folkeparti i Norge, regnes CDA som et sentrumsparti når det gjelder økonomisk politikk, samt i forsvars- og sikkerhetsspørsmål. I stor grad kommer velgerne fortsatt fra det religiøse miljøet, men partiet skårer også på sin sentrumsposisjon i partisystemet. Partiet får stemmer i de fleste sosiale lag og partiets velgere utgjør sosialt nærmest et speilbilde av befolkningen. I Nederland betegnes CDAs plattform som sentrum-høyre.

Representasjon[rediger | rediger kilde]

Statsministre[rediger | rediger kilde]

Partiledere[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Heidar, Knut og Einar Berntzen: Vesteuropeisk politikk, partier, regjeringsmakt, styreform, 3. utgave Oslo: Universitetsforlaget, 1998.