Tweede Kamer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tweede Kamer
nederlandsk Tweede Kamer der Staten-Generaal
norsk Generalstatenes Andrekammer
Tweede Kamer
Tweede Kamer
Plenumssalen i Tweede Kamer
Møtested: Den Haag
Tweede Kamer

Tweede Kamer der Staten-Generaal (norsk: «Generalstatenes andrekammer»), med kortformen Tweede Kamer, er det nederlandske underhuset. Sammen med Eerste Kamer (førstekammeret) utgjør andrekammeret det nederlandske parlament, Generalstatene.

Andrekammerets representanter blir valgt direkte av folket ved en valgordning der man bruker proporsjonal representasjon. Forsamlingen holder til i Haag.

Funksjoner[rediger | rediger kilde]

Tweede Kamer er det viktigste av de to kamrene i Generalstatene. Det er her lovgivning og kontroll av regjeringen finner sted. Både Tweede Kamer og regjeringen har rett til å foreslå nye lover; Tweede Kamer diskuterer dem, og dersom et forslag blir akseptert, blir det sendt videre til Eerste Kamer. Det er ikke mulig å være medlem av både parlamentet og regjeringen samtidig, med mindre det er et forretningsministerium, som ennå ikke har fått en etterfølgerregjering i det et nytt Tweede Kamer samles etter et nyvalg.

Tweede Kamer er også ansvarlig for den første utvelgelsen av dommere til landets høyesterett. Kammeret leverer en liste til regjeringen med tre navn for hver ledige plass.

Videre er kammeret ansvarlig for å velge en ombudsmann og hans underordnede.

Valg[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Valg i Nederland

Maksimum funksjonstid for Tweede Kamer er fire år. Alle som har rett til å stemme i Nederland kan også danne et politisk parti og stille til valg. Valg blir utlyst når en regjering har mistet parlamentets tillit, når en regjeringskoalisjon bryter sammen, valgperioden er over eller når ingen er i stand til å danne en ny regjering.

Partier som ønsker å stille til valg må registreres minst 43 dager før valget og stille en liste med minst 30 kandidater. Partier som ikke har noen kandidater i det utgående andrekammeret må betale et depositum (11.250 euro for valget i november 2006, for alle distrikter samlet) og skaffe 30 signaturer fra innbyggere av hver av de 19 valgdistriktene der de ønsker å stille til valg. Velgerne får tilgang til listene minst to uker før valget. To eller flere partier kan kombinere sine separate lister (listesamband) noe som øker sjansen for å vinne gjenværende stemmer. Hver liste er nummerert, og personen som står øverst på lista blir omtalt som lijsttrekker. Vedkommende har normalt hovedansvaret for å lede valgkampanjen. Dersom partiet får flest stemmer vil denne personen ofte bli statsminister. Partiene kan velge å konkurrere med forskjellige lister ved hver av de 19 valgdistriktene, men siden plassene allokeres på nasjonalt, snarere enn lokalt nivå, har de fleste partiene mer eller mindre identiske lister i alle distrikter. Bare de store partiene har normalt noen “regionale” kandidater på bunnen av lista.

Borgere av Nederland over 18 år har rett til å stemme; kun de som soner fengselsdommer på mer enn et år blir ekskludert. I tillegg til å velge parti, har velgerne også muligheten til å gi preferansestemmer til hvem som helst av kandidatene. Mange stemmer på partiets førstekandidat (lijsttrekker), men man kan også stemme på noen lengre nede på lista.

Når valgresultatene er kjent blir plassene i kammeret fordelt til partiene. Først starter en innledende utdeling av plassene, der hvert partis stemmer deles på 150, det vil si det samme som antallet plasser i kammeret. Sperregrensen for å få et mandat er 0,67 %, det vil si at de som får mindre enn en av 150 stemmer ikke får noen plasser i kammeret. Dette er en av de laveste sperregrensene ved et nasjonalt parlament noe sted i verden. Partier som får mer enn 75 % av denne sperregrensen får tilbakebetalt depositumet.

Etter at de første plassene er fordelt, blir resten av plassene fordelt etter D'Hondts metode, noe som favoriserer de største partiene, samt partier som har inngått listesamband. Når antall seter fordelt til hvert parti blir kjent, blir de normalt fordelt til kandidatene på ei liste i den rekkefølgen de er satt opp. På dette stadiet blir imidlertid også preferansestemmer tatt i betraktning. Dersom en kandidat får mer enn en fjerdedel av sperregrensen som personlige preferansestemmer (det vil si mer enn 0.1675% av det totale antall gyldige stemmer avgitt ved valget) vil vedkommende rykke opp på lista. Ved valget i november 2006 fikk kun en kandidat plass i parlamentet utelukkende på grunn av personlige stemmer, de andre 26 hadde allerede valgt inn på grunnlag av sin plassering på partiets valgliste. Dersom en kandidat ikke kan ta plassen (for eksempel fordi de blir utpekt til å sette i regjeringen eller på et senere tidspunkt trekker seg), vil neste kandidat på lista ta over plassen.

Etter at alle plasser i parlamentet er fordelt, blir det dannet en regjering, (normalt) basert på et flertall av representantene i parlamentet. Siden den nåværende listeordningen basert på forholdstallsvalg ble innført i 1918, har intet parti fått flertall alene i andrekammeret. Nederlandsk politikk er derfor basert på koalisjoner mellom to eller flere partier.

Tweede Kamer etter valget i 2010[rediger | rediger kilde]

Valget den 9. juni 2010 ga følgende resultat:

Parti Partileder Stemmer Mandater
Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD) Mark Rutte 1 926 551 31
Partij van de Arbeid Job Cohen 1 847 776 30
Partij voor de Vrijheid (PvV) Geert Wilders 1 453 944 24
Christen-Democratisch Appèl (CDA) Jan Peter Balkenende 1 281 137 21
Socialistische Partij (SP) Emile Roemer 924 977 15
GroenLinks (GL) Femke Halsema 627 912 10
Democraten 66 (D66) Alexander Pechtold 653 265 10
ChristenUnie (CU) André Rouvoet 305 628 5
Staatkundig Gereformeerde Partij (SGP) Kees van der Staaij 163 512 2
Partij voor de Dieren (PvdD) Marianne Thieme 122 257 2
Totalt 150