Sociaal-Democratische Arbeiders Partij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sociaal-Democratische Arbeiders Partij (SDAP) er et tidligere nederlandsk politisk parti, grunnlagt i Zwolle i 1894, av avhoppere fra Sociaal-Democratische Bond (SDB). Bakgrunnen for den nye partidannelsen var at anarkister begynte å få kontroll over SDB.

Partiets historie[rediger | rediger kilde]

1893-1904[rediger | rediger kilde]

Det nye partiets program var basert på programmet til de tyske sosialdemokratene. Begge de to partiene var revolusjonære og så på det parlamentariske arbeidet kun som en måte å hjelpe arbeiderklassen før revolusjonen. Det nederlandske partiet var til å begynne med lite, men fikk mye hjelp fra det tyske søsterpartiet, både finansielt og organisatorisk. Den andre internasjonalen, som var negativt innstilt til anarkistene, anerkjente SDAP som det nederlandske arbeiderpartiet. I 1897 vant partiet sine første to seter i Tweede Kamer (andrekammeret). I løpet av denne perioden ble SDAP det største sosialistpartiet i Nederland og konkurrenten SDB ble oppløst i 1900, da dette partiet slutte seg til SDAP. Samme år fikk partiet sin egen avis, Het Volk, Dagblad voor de Arbeiderspartij ( På norsk Folket, dagblad for Arbeiderpartiet.

I 1901 gjorde partiet et godt valg og tredoblet sin representasjon i andrekammeret til seks seter. Etter valgseieren begynte partiets makt i den sosialistiske pillaren å øke.

1903-1919[rediger | rediger kilde]

Årene som fulgte ble preget av interne stridigheter mellom marxister og mer moderate revisjonister. Revisjonistene kom etter hvert seirende ut av stridighetene, men dette førte til en av de første større splittelsene innen den europeiske arbeiderbevegelsen, med dannelsen av det ortodokst marxistiske Sociaal-Democratische Partij (SDP).

I 1913 mer enn doblet SDAP sin representasjon i andrekammeret til 15 og ble tilbudt å delta i regjeringen sammen med de liberale. Partiet takket imidlertid nei til dette, da det ikke var aktuelt med nedrustning, som var en viktig kampsak for partiet. De liberale dannet derfor en mindretallsregjering, som lovte å realisere krav fra sosialistene, som universell stemmerett, offentlig pensjon og åtte timers arbeidsdag. Etter kommunevalget samme år bestemte imidlertid partiet seg for likevel å gå inn i regjeringen.

Etter at første verdenskrig brøt ut, gikk SDAP bort fra kravet om nedrustning og var for væpnet nøytralitet, i likhet med de andre partiene. Under krigen blokkerte de allierte nederlandske havner og det brøt ut opprør i de større byene på grunn av matmangel. SDAP støttet regjeringens tiltak mot opprørerne, noe som førte til at mange av deres støttespillere gikk over til å støtte SDP.

I 1919 ble mange av SDAPs krav, som universell stemmerett, åtte timers arbeidsdag og offentlig pensjon, gjennomført.

1919-1946[rediger | rediger kilde]

Mellom 1919 og 1939 fikk SDAP stadig flere plasser i parlamentet, men ble holdt borte fra regjeringen av det religiøse flertallet. Partiet ble imidlertid i løpet av 30-tallet stadig mer moderat. Partiet kom med flere reformforslag under den økonomiske krisen, blant annet om nasjonalisering av vital industri og arbeidsledighetstrygd. Regjeringen ga etter hvert etter for noen av kravene og devaluerte guilderen og lot den nasjonale gjelden for å kunne sette i gang tiltak for å bekjempe arbeidsledigheten.

I 1939, ved utbruddet av andre verdenskrig, ble SDAP invitert inn i en nasjonal kriseregjering. Etter at landet ble invadert av Tyskland, fortsatte denne regjeringen som eksilregjering i London.

Etter andre verdenskrigs slutt gikk SDAP sammen med to mindre partier, det venstre-liberale VDB og det kristensosialistiske CDU og dannet et nytt parti, Partij van de Arbeid. Det gamle partiet, SDAP, opphørte dermed å eksistere.