Anti-Revolutionaire Partij

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Anti-Revolutionaire Partij (ARP) (norsk: Antirevolusjonære parti) var Nederlands første politiske parti. Partiet ble stiftet i 1879 som et protestantisk kristeligdemokratisk parti. Selv om partiet etter 1917 aldri fikk mer enn 20 prosent av stemmene, var dets innflytelse langt større.

Selv om partiet først formelt ble stiftet i 1879, hadde det forløpere i en parlamentsgrupper tilbake til 1840-tallet. Den representerte ortodokse tendenser innen den Nederlandske reformerte kirke. Under ledelse av Guillaume Groen van Prinsterer ble denne gruppen en politisk kraft som motsatte seg de liberale tendensene innen den reformerte kirke, samt de liberale tendensene innen nederlandsk politikk. De tre hovedverdiene for de anti-revolusjonære var "Gud, Nederland og Huset Oranien-Nassau". På denne tiden var de anti-revolusjonæres ideal et protestantisk teokrati der katolikker og jøder ble regnet som annenrangs borgere.

Et viktig tema for de anti-revolusjonære var den offentlige skolen, som de mente måtte være protestantisk-kristen. Utover 1860-tallet begynte Groen van Prinsterer å reformulere sitt protestantisk-kristine ideal og argumenterte for "souvereiniteit in eigen kring" (indre selvstyre) i stedet for teokrati. Dette innebar pillarisering, det vil si at man skulle danne egne samfunn innen det nederlandske storsamfunnet. De ortodokse protestantene skulle ha sine egne kirker, skoler, aviser, sitt eget politiske parti og sine egne sportsforeninger. Dette prinsippet kom til å dominere det nederlandske samfunnet mellom 1880 og 1960.

In 1864 begynte Groen van Prinsterer å korrespondere med en ung nederlandsk reformert teolog, Abraham Kuyper. Kuyper var sterkt påvirket av Groen van Prinsterers idealer og begynte å sette idealet om et separat ortodoks protestantisk samfunn innen det nederlandske storsamfunnet ut i praksis.

3. april 1879 grunnla Kuyper ARP som en del av dette samfunnet. ARP ble det første nasjonalt organiserte politiske partiet i Nederland. En viktig bakgrunn for partidannelsen var kampen for at religiøse skoler skulle få offentlig støtte på lik linje med offentlige skoler. Et separat samfunn begynte å utvikle seg rundt ARP, med mange protestantiske skoler, et protestantisk universitet (Vrije Universiteit og en avis (De Standaard).

Partiet ble imidlertid snart sprengt på grunn av strid om lærespørsmål og kulturell identifikasjon. Kuyper brøt i 1886 med den liberale reformerte kirke og grunnla en mer konservativt ortodoks reformert kirke. Dette var et ledd i hans tanker om å bygge opp et separat kulturelt fellesskap uten bånd til staten. Denne profilen utløste flere motbevegelser, – sterke grupper av ortodokse kalvinister ønsket ikke å forlate moderkirken, men ville i stedet prøve å reformere den innenfra. Denne uenigheten førte til at den siste gruppen brøt ut av ARP og dannet sitt eget politiske parti, Christelijk-Historische Unie (CHU).

ARP opphørte å eksistere som parti i 1980, da partiet slo seg sammen med CHU og det katolske Katholieke Volkspartij (KVP). Det nye partiet fikk navnet Christen-Democratisch Appèl. Bakgrunnen for at de tre partiene slo seg sammen var sviktende velgeroppslutning, samt et ønske om mer effektivt å motvirke sekulariseringstendensene i samfunnet.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Heidar, Knut og Einar Berntzen: Vesteuropeisk politikk, partier, regjeringsmakt, styreform, 3. utgave Oslo: Universitetsforlaget, 1998.