Cefalù

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
To mektige parallelle tårn i fire etasjer flankerer katedralens fasade med dens tre buer, ombygd ca. 1400.
Kristus Pantokrator («den allmektige») i katedralens apsis.
Kirken St. Stefano.

Cefalù (siciliansk Cifalù; gresk Κεφαλοίδιον, i henhold til Diodorus Siculus, Strabo, eller Κεφαλοιδὶς, i henhold til Klaudios Ptolemaios; latin Cephaloedium eller Cephaloedis, i henhold til Plinius den eldre) er en by og en kommune i provinsen Palermo på nordkysten av Sicilia i Italia ved Tyrrenhavet omtrent 75 km øst for provinshovedstaden og 185 km vest for Messina. Byen er en av de viktigste turistattraksjoner i regionen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Byen ble grunnlagt av antikkens grekere som en gresk koloni og byens navn er opplagt avledet fra dets sted på en høyreist og steil fjellknaus som danner en markant odde (κεφαλὴ) ut i havet. Selv om navnet åpenbart har en gresk opprinnelse, er det ikke nevnt hos den greske strategos og historiker Thukydid, som uttrykkelig sier at Himera (en annen gresk by på Sicilia) var den eneste greske koloni på denne kysten av øya.[1] Det er sannsynlig at Cephaloedium på denne tiden var kun en festning (φρούριον) som tilhørte Himera, og kan like gjerne ha blitt bebodd først av flyktninger fra Himera da denne byen ble ødelagt.

Byens navn opptrer første gang i historien på den tid da det karthanske hærtoktet under general Himilco i år 396 f.Kr. da denne forhandlet fram en fredsavtale med Himera og innbyggerne av Cephaloedium.[2] Etter nederlaget for den karthanske hærmakten gjorde Dionysios I av Syrakus seg til herre over Cephaloedium, gjennom et forræderi.[3] Senere ble byen igjen uavhengig, men tilsynelatende på vennlig fot med Karthago, noe som førte til at den ble angrepet og erobret av Agathokles, en tyrann fra Syrakus, i år 307 f.Kr.[4]

I den første punske krig ble byen redusert av den romerske flåten under Aulus Atilius Calatinus i år 254 f.Kr., men da ved forræderi og ved våpenmakt.[5] Cicero taler om byen som en tydeligvis blomstrende by som nøt fulle privilegier og var på hans tid en av de civitates decumanæ som betalte tiende av deres korn til den romerske stat og led betydelig fra byrdene og inndrivningene fra den romerske stattholderen Gaius Verres.[6] Det ble også preget mynter.

Byen har generelt ikke blitt nevnt i større grad i de historiske kildene, men den ble merket av geografene Strabo, Plinius den eldre og Klaudios Ptolemaios som en av byene på Sicilia, og ved en senere tid er byens navn fortsatt funnet i Itineraries.[7]

I løpet av den bysantinske herredømmet ble bosetningen flyttet fra sletten og til den nåværende odden, skjønt den gamle byen ble aldri fullstendig oppgitt. I 858, etter en lang beleiring, ble byen erobret av muslimene, og fikk et nytt navn, Gafludi. I de påfølgende århundrene var byen en del av emiratet Sicilia.

I år 1063 ble byen erobret av normannerne og i 1131 fikk Roger II, konge av Sicilia, flyttet befolkningen fra dens bortimot utilgjengelige posisjon og til foten av fjellet hvor det var en liten, men utmerket havn, og begynte byggingen av den nåværende katedralen. Mellom 1200-tallet og 1451 var byen i besittelse til flere føydale familier, og ble deretter underlagt biskopene i Cefalù.

I løpet av Risorgimento, Italias samling, ble patrioten Salvatore Spinuzza skutt her i 1857. Cefalù ble en del av kongedømmet Italia i 1861.

Katedralen[rediger | rediger kilde]

Katedralen ble påbegynt i 1131 i normannisk stil som senere ble karakterisert som siciliansk-romansk. Interiøret er godt bevart, og der hovedsakelig dekorert med sammenflettede spissbuehvelvinger, og vinduene er også spissbuede. På hver side av fasaden er det et massivt tårn på fire etasjer. Den runde normanniske portalen har en halvsirkulær apsis mot øst. Det sammeføyde hvelvkonstruksjonen i taket er synlig fra koret og høyre tverrskip mens resten av kirken har et tak av tre. Et korsgang som er samtidig med katedralen ligger inntil.

Katedralens interiør ble restaurert i 1559, skjønt de spissbuede hvelvene i skipet med de gamle søylene er fortsatt synlige. Den eneste mosaikken som er bevart er de på apsis og i den siste nisjen i koret. De er bemerkelsesverdige vakre eksempler på bysantinsk kunst fra perioden (1148) og skjønt de ble restaurert i 18591862 har de blitt bevart i bedre stand enn de tilsvarende fra Palermo og Monréale. Figuren Pantokrator (fra gresk «den allmektige») som dekorerer apsis er også meget bemerkelsesverdig.

Andre kirker[rediger | rediger kilde]

  • Santa Maria dell'Odigitria, populært referert til som kun Itria. Sannsynligvis bygd på 1500-tallet. Inntil 1961 besto den av to ulike byggverk, den andre var et kapell helliget Erkeengelen Mikael, begge bygninger var eid av Brorskapet til sankt Maria av Odigitria.
  • Santa Oliva (1787). Den har en portal av tuffstein, en pyroklastisk bergart.
  • San Sebastiano (sannsynligvis 1523). Den har en enkelt nave med to nisjer med freskomalerier på begge sider.
  • Sant'Andrea
  • San Leonardo, nevnt fra 1159 og, inntil restaureringen i 1558, helliget sankt Georg ridderen. Den opprinnelige portalen, nå dekket av en vegg, hadde en blomsterdekorasjon tilsvarende til katedralen.
  • Immacolatella (1661)
  • Oratoriet (bedekammer) til Santissimo Sacramento (1688)
  • Kapellet San Biagio (sankt Blasius av Sebaste)
  • Santo Stefano eller Skjærsildens kirke
  • Santissima Trinità
  • Santissima Annunziata (ca. 1511). Fasaden har et stort rosevindu og en relieff med motiv fra bebudelse
  • Klosteret helliget sankt Katarina av Alexandria

Annet[rediger | rediger kilde]

Noen spor etter oldtidsbyen er fortsatt synlige på fjellets høyde, men stedets natur viser at det kan aldri ha vært mer enn en liten landsby, og sannsynligvis eide sin betydning til dens utilgjengelige plassering som et forsvarsanlegg. Tommaso Fazello taler om ruinene fra muren som fortsatt eksisterte på hans tid, 1400-tallet, foruten også et tempel i dorisk arkitektur og hvor grunnmuren fortsatt er synlig i vår tid.

Det mest kuriøse monumentet som er bevart etter oldtidsbyen er et byggverk bestående av flere leiligheter og som minner om et palass. Det er konstruert helt og holdent av store, uregelmessige blokker av kalkstein i en stil som vanligvis kalles polygont eller cyklopisk. Grove støpestykker noenlunde tilsvarende doriske er hogget ut av massive blokker. Døråpningene er av finhogget stein i gresk stil. Dateringen av bygningen er usikker, men må være svært tidlig. Denne bygningen, som er helt unik i sitt vesen ved å være det eneste eksempel av denne typen murerarbeid, er ellers vanlig i midte Italia. Bygningen er beskrevet av dr Nott i Annali dell'Instituto di Corrispondenza Archeologica, for året 1831.[8]

På høyden av odden er det omfattende ruiner av et sarasenisk festning. Byens befestning strakte seg bokstavelig til vannkanten, på den siden hvor den moderne byen ligger i dag, med to lange murer som beskyttet havnen. Det er levninger av en mur av massive, rektangulære steinblokker ved den moderne Porta Garibaldi i sør.

Andre steder verd å besøke er:

  • Presteskolen og Biskopens palass
  • Palazzo Atenasio Martino, 1400-tallet, og med freskomalerier fra 1500-tallet
  • Palazzo Maria, 1200-tallet. Portalen fra middelalderen og et mullittvindu med plantedekorasjoner i katalansk stil, fortsatt synlige.
  • Palazzo Piraino (1500-tallet).
  • Osterio Magno. I henhold til tradisjonen ble det bygget av Roger II av Sicilia som hans våning, men det går sannsynligvis tilbake til 1300-tallet. Spor fra et middelalderetårn og dekorasjoner kan også bli sett ved stedet. Utgravninger som har blitt gjort innendørs har vist spor fra oldtidsbyggverk og dertil keramikk.
  • Antikke romerske bad.
  • Restene av klosteret i Thelema, etablert av okkultisten Aleister Crowley i 1920 som en «magisk kommune» før ha ble beordret å forlate stedet av myndighetene i 1923. Klosteret blir i dag betydelig restaurert.

Ikke langt fra byen ligger helligdommen Gibilmanna.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ vi. 62
  2. ^ Diod. xiv. 56.
  3. ^ Ibid. 78.
  4. ^ Id. xx. 56.
  5. ^ Id. xxiii., Exc. Hoesch. side 505.
  6. ^ Cic. Verr. ii. 5. 2, iii. 43.
  7. ^ Strab. vi. p. 266; Plin. iii. 8. s. 14; Ptol. iii. 4. § 3; Itin. Ant. p. 92; Tab. Peut.
  8. ^ Bind. iii. side 270-287

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Encyclopædia Britannica Eleventh Edition
  • Smith, William: Dictionary of Greek and Roman Geography (1856).